Harry Potter - New and Improved

Noira:
*rynker pannen over formuleringen*
- Alex.. Fare for hva?
- Han er stuck i Syria.. Og ønsker å være det..
*trekker på skuldrene*
- Som vi allerede har visst et år..

Morten:
*klarer ikke å tro på henne*
- Tja, ting ble litt annerledes vel nå som Theodin og Angela kom tilbake.
- Hva føler du om det?

Noira:
- De sier det jeg har sagt hele tiden..
- Han er så indoktrinert og hjernevasket..
*sukker tungt*
- Så egentlig ikke.
- Jeg er bare veldig glade de kom seg hit...

Morten:
- Det skjønner jeg jo
*smiler spakt*
- Du er nærme broren din har jeg forstått

Noira:
- Ja vi ble det..
*smiler fort*
- Selv om han er en idiot
*flirer mot Morten*
*ser ned i bakken*
- Hva mer sa mamma?

Morten:
- At jeg burde ta meg sammen
*smiler stramt*
- Hvilket hun sikkert har rett i

Noira:
*himler med øynene*
- Jeez..
*sukker irritert*
- Ja jeg fikk samme leksa..
*mumler*
- Godt hun er i overgangen og ikke kan få flere... Surpotte..

Morten:
- Vel hun har rett
- Jeg føler jeg har ødelagt livet ditt enda mer
*smiler stramt og ser bort*
- Når jobben min var det helt motsatte

Noira:
*ser sårt på ham*
- Du har ikke det..!
*går kjapt mot ham*
- Du... Jeg elsker deg

Morten:
*legger en hånd på midjen hennes*
- Gjør du?

Noira:
- Jeg trodde jeg hadde vært veldig tydelig på det..
*sukker sårt*
*klemmer seg prøvende inntil ham*
- Hadde ikke introdusert deg som typen min til hele familien om jeg ikke mente alvor.. Er du gal?

Morten:
- Jeg er ikke gal for å tro det vel
- Det har bare vært oss en stund
- Ikke så mye vibber utenfra.

Noira:
- Nei og nå har du møtt familien min..
*ser forskende på ham*
- Jeg vet ikke hva jeg må gjøre for å overbevise deg..

Morten:
- Du trenger ikke gjøre noe
*smiler fort ned til henne*
- Det er jeg som skal si unnskyld

Noira:
*klemmer seg tettere inntil ham*
*kjenner seg utrolig lettet over ordene hans*
*prøver å nyte øyeblikket*
*hører døren går opp og hører Nathans gråt*
*snur på hodet og ser faren kommer inn*

Lewis:
*hipser på barnebarnet*
- En som er sulten..
*holder blikket på Morten*

Morten:
*slipper Noira med den ene armen*
- Ah.. der er lillemann ja
*smiler spakt*

Noira:
*holder også demonstrativt om Morten*
*smiler varmere mot sønnen*
- Kom vennen..
*slipper Morten til slutt og går for å ta sønnen i armene*
*ser faren sender dem morske blikk*
- Er alle sammen der ennå?

Lewis:
*sukker tungt*
- Ja..
*smiler stramt*
- Mamma er i et strålende humør..

Noira:
- Når er hun ikke det egentlig?
*flirer oppgitt til faren*
*legger sønnen til brystet*

Lewis:
*skjønner at Theranas ord ikke har hjulpet på å splitte Morten og datteren*
*sukker stille*
- Nei det var det
*drar hendene slitent over ansiktet*

Morten:
*smiler svakt av Nathan*
- Du burde gå til familien din
- Jeg bør jobbe litt uansett

Noira:
- Du er en del av den..
*smiler fort mot ham*
- Bli med ut litt vel?
*flirer og hører også Lewis humrer*

Lewis:
- Blidgjør svigermor litt hva?
*holder blikket granskende på Morten*

Noira:
- Jeg skal ta inn en mett og god Nathan så glemmer hun alt annet..
*smiler ned mot sønnen*
- Lykke til
*smiler mot Morten og går ut*

Morten:
- Kommer senere
*smiler svakt*
*vinker etter Nathan*

Lewis:
*lar Noira lukke døren før han snur seg mot Morten*
- Javel... Så det er slik det blir..
*men lar det passere*
- Si ifra om du trenger noe.
*går så ut døra*

Morten:
*sukker litt*
*ombestemmer seg og går etter Noira*
*legger armen om henne*

Noira:
*hører det blir dødstille i det Morten kommer inn på kjøkkenet, og ytterligere når han legger armen om henne*
*rødmer svakt*
*smiler varmt opp mot ham*

Therana:
*holder på å gå ut av sitt gode skinn*
*klemmer om Abraxas lår*

Abraxas:
*holder inne grimasen*
- Du er sterk i klypa..
*mumler og legger armen om henne*

Angela:
*skuler litt på dem*
*men tar seg i det, og trekker en stol til inntil bordet til dem*

Therana:
*snur blikket mot Abraxas*
*smiler stramt og slipper ham*
*klarer ikke slippe blikket på dem*

Noira:
*smiler fort mot Angela*
- Går det bedre med kvalmen?