Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*tar seg selv i å bare stå og smile av dem*
*rister seg litt ut av hypnosen*
- Skal jeg hente en kaffe til deg og, Noira? Så de hadde en kaffemaskin der ute..
*smiler prøvende*
*vet ikke hva hun føler om å være alene med ham enda*

Noira:
*stivner litt men smiler*
- Det går sikkert bra.
*smiler varmere*
- Sant vel Nathan elskling?

Alexander:
- Ok.
*nikker*
*stryker Nathan fort over ryggen*
*rører ved Noiras hånd for å kjenne etter at hun er rolig*
- Snart tilbake.
*går til døra*

Noira:
*smiler rolig når Alexander kommer inn igjen*
- Åå hoi!
*kaster Nathan opp i luften*
- Åå nå er mamma sliten i armene, du er så syor gutt!

Alexander:
*kommer bort med kaffen til henne*
- Visste ikke om du ville ha med eller uten melk.
- Så du får velge.
*setter begge fra seg på det lille bordet*
*smiler skjevt av dem*

Noira:
*smiler varmt mot ham*
- Takk.
*ser ned på Nathan som bestemmer seg for å gå rundt*
- Før måtte jeg ha melk mens nå tar jeg den like gjerne svart.
- Spesielt etter Jason..
*kjenner det stikker av lengsel*

Alexander:
- Det er det samme for meg.
- Tar den du ikke tar jeg..
*setter seg ned i en av stolene*
- Hvordan gikk det i går?

Noira:
*smiler spakt*
*tar den med melk*
*ser etter Nathan*
- Fint.
*smiler fort og nervøst*
- De... De ville gjerne snakke med deg.. Og Morten.

Alexander:
- Ok.
*tenkte seg det kom*
*men gruer seg ikke noe mindre*
- Når..?

Noira:
- Tror det lusker en ute på gangen snart..
*smiler stramt*
- Om du mener det.. At du trener meg.
*holder blikket hans*

Alexander:
*rynker brynene litt*
- Selvfølgelig mente jeg det.
*smiler forsiktig*
- Går det fint å ha Nathan her inne da..?

Noira:
- Klart..
*smiler spakt*
- De... De foreslo at jeg skulle tilbringe litt tid alene.. Men med noen få nære rundt som jeg stoler på.
*ser kjapt på ham*
- Jeg orker ikke bo på Mortens kontor.

Alexander:
*ser på henne, rynker pannen enda*
*tar en sup av kaffen*
- Hva har du i tankene?

Noira:
- Bare en leilighet eller noe.. Jeg vet ikke.. Borte fra London.. Hvor om jeg skulle..
*skjelver lett i stemmen*
- Eksplodere eller lignende,ikke hadde gjort så stor skade
*smiler forsiktig*

Alexander:
- Det går vel an å fikse..?
*smiler forsiktig*
*forstår ikke hvorfor hun sier det til ham*
"Har hun hørt om arven? Er det den hun er ute etter?"

Noira:
- Går ann å fikse..
*gjør et grimase*
- Det er fiksa.
*ser etter Nathan*
- Pappa er kjapp han..
*smiler syrlig*

Alexander:
- Åh.
*nikker stille og smiler spakt*
- Ser jeg for meg...
*følger blikket hennes etter Nathan*
- Vel, hvis det har et stort rom så er det jo fint å trene der.

Noira:
- Det er det sikkert..
*biter kjeven sammen*
- Det bare... Jeg sier det til deg nå.. Så du er forberedt.
*ser kjapt på ham*
- Men ikke vis det.. Morten kommer til å klikke av dette..

Alexander:
*nikker stille*
- Ja, nei, det..
*får en litt ubehagelig følelse*
- Enda ikke fått snakke med Morten?

Noira:
- Nei.
*holder blikket hans*
- Han kommer til å bli rasende og si dette er din ide.
- Når der skjer så... Ikke mist forstanden å gjør det verre
*ser sårt på ham*

Alexander:
- Jeg mister ikke forstanden.
*legger hånden mot hjertet for å love*
- Så gjerne har jeg ikke lyst til å trene deg, at jeg finner på noe slikt.
*prøver seg på et smil*

Noira:
*begynner å flire*
- Sorry at du havner midt i dette..
*sukker stille*
- Det er bare typisk pappa å ikke innrømme hva han har gjort og ikke.. Han vil ikke havne i mer konflikt med Morten.
*himler med øynene*
- Herved advart.
*ser etter sønnen*
*smiler varmere*
- Fant du puslespill?

Alexander:
- Mm..
*setter kaffekruset fra seg*
*smiler svakt av Nathan*
- Han og Lila fant tonen.
- Nathan ble brukt som dukke i lek i går.
*flirer*

Noira:
- Nei?
*flirer*
- Og det fant han seg?
*rister på hodet*
- Fantastisk.. Stas å leke med de store

Alexander:
- Ja, han klaget ikke
- Ble behandlet som en ordentlig prins
*flirer lett*