Harry Potter - New and Improved

Morten:
- Flott.
*smiler kort*
*nikker mot Noiras behandlere*
- Hyggelig å treffe dere.
*går ut av værelset*

Alexander:
*smiler prøvende mot healerne han og*
*reiser seg sakte og går ut han også*
*setter seg på en av de harde stolene, mens Morten får noe som ser ut som et lynkurs i Noria av en av terapeutene*
*følger ham med blikket mens han går inn*

Noira:
*hadde ikke forventet i det hele tatt å se Morten*
*stivner helt i bevegelsen*
*ser faren kommer inn og lokker Nathan med seg ut*
*går et skritt etter sønnen før hun tar seg i det*
*biter seg i underlippa*
- Morten.
*vil kaste seg i armene hans*
*går prøvende mot ham*

Morten:
*trekker et lettet sukk når han ser henne*
- Noira..
*tar et skritt mot henne*
- Hvordan..
*stopper seg selv*
- Får jeg holde deg?

Noira:
*kjenner hvor dypt hun har savnet ham*
*går kjapt de siste skrittene og kaster seg om halsen hans*
*kjenner tårene siler*

Morten:
*trekker et lettet sukk når hun gjør det*
*folder armene om henne og trykker henne til seg*
*stryker henne forsiktig over håret*
- Noira..

Noira:
*løfter hendene til kinnene hans*
*smiler prøvende*
- Du er så forbanna høy..
*strekker seg på tå for å kysse ham*

Morten:
*smiler når han ser ned i øynene hennes*
"Hun er fortsatt den samme.."
*møter leppene hennes*
- Har savnet deg..
*mumler*

Noira:
- Savna deg og..
*smiler av smilet hans*
- Går det fint?
- Er alt bra med Jason?

Morten:
- Han savner mammaen sin, ellers fint.
*smiler skjevt*
*stryker håret hennes unna*
- Noira..
*blir mer alvorlig*
- Det var ikke jeg som kontaktet dem.

Noira:
- Unnskyld for at jeg trodde det..
- Det var jo selvfølgelig pappa.
*lener hodet sitt mot hånda hans*
- Jeg ble så satt ut bare og var kjapp i slutningen.

Morten:
*rister litt på hodet*
- Ikke si unnskyld.
- Det er bare viktig at du vet.
*sukker litt*
- Hvordan har du det?

Noira:
*smiler forsiktig*
- Overraskende greit.
*rynker pannen litt*
*ser forskende på ham*
- Du har snakket med terapeutene..?

Morten:
- Lite møte nå.
*nikker*
*smiler spakt av svaret hennes*
- Fint..
- Og du tror det er lurt å gå rett på treningen..?

Noira:
- Er det noe annet valg?
*biter seg i lippa*
- Det må til..
- Morten.
*klemmer hardere om ham*
- Jeg flytter ikke fra deg.. Jeg flytter bare inn til meg selv.

Morten:
- Vel, det føles sånn ut.
*ser trist ned på henne*
- Fordi jeg ikke kan beskytte deg ordentlig.
*sukker tungt*
- Det er en grusom tanke.

Noira:
*blir overrasket over svaret hans*
- Men det er jo det som er poenget.. Jeg skal jo klare det selv nå
*smiler spakt*

Morten:
- Jeg vet det.
*stryker henne over ryggen*
- Skulle bare ønske du kunne gjøre det hjemme.
*biter kjeven litt sammen*
- Og Alexander..?

Noira:
- Må jo hjelpe meg..
- Men jeg skal ikke flytte ham inn nei.
*ser sårt på ham *

Morten:
*blir stille litt*
*nikker*
*hviler hånda mot kinnet hennes*
- Skulle ønske du slapp dette, Noira..

Noira:
*smiler spakt*
- Du med..
*kysser ham mykt*
*klemmer seg inntil ham*

Morten:
*kysser henne mykt tilbake*
*holder henne tettere*

Noira:
*innser at hun ikke har hjerte til å fortelle om følelsene sine for Alexander til Morten*
*tørr heller ikke*
" Psykologene kommer til å bli så skuffet... Han kommer til å finne ut av det.."
*slipper ham til slutt*
*biter seg gjentatte ganger nervøst i lippa*
- Det er en ting jeg må si..
*flakker litt med blikket*
- Det er angående Alexander.
*kjenner pusten går tyngre*
*gjør det hun kan for ikke å la følelsene og kreftene løpe løpsk*
*lukker øynene*

Morten:
*halvveis forventer hva hun skal si*
- Noira..
*rister på hodet*
- Det er ikke deg.
*ser bekymret ned på henne*
- Forstår du ikke det? Det er kreftene deres som søker sammen igjen, akkurat som sist
- Det er alt.

Noira:
*føler han biter av henne*
*snerper lippene sammen*
" Jeg er ikke så sikker på det.."
*nikker stille og trekker på skuldrene*
- Det.. Kan jo være en del av det..

Morten:
*hever et bryn*
*ser ned på henne*
- Og han har vært her for deg nå når jeg ikke kunne
- Klart du ser han med rosenrødt blikk..