Harry Potter - New and Improved

Morten:
*har en gutt på hver arm når han kommer inn*
- Hei, se..!
*hører gråtingen til guttene stilner*
- Se, det er jo mamma!

Noira:
*blir heller hun som gråter når hun ser dem*
- Ååå hjertet mitt.. Ungene mine!!
*får dem begge stupende over til seg*
*bærer dem fort bort mot sofaen og setter seg ned*
*vugger dem rolig*
- Jeg har savnet dere sånn.
*snufser og prøver hardt å ta seg sammen*

Morten:
*ser hvor skjelven hun er*
*holder blikket på guttene når hun farer bort mot sofaen*
*kommer rolig nærmere, og setter seg ned han også*
*lar henne få øyeblikket med guttene før han sier noe*

Noira:
*trekker dem litt fra seg*
- Uff skal vi bare sitte å grine da?
- Heei!
*smiler prøvende mot dem*
- Hei på deg
*kysser Nathans kinn og hører han ler*
*kysser Jasons nese*
*lukker øynene og klemmer om dem*

Morten:
*smiler svakt av dem*
*trekker ut en av Nathans leker han kan ha når han blir lei*
*ser seg sakte om*
- Større rom enn sist.

Noira:
*nikker fort*
*ser Jason kaver ned så legger ham til brystet*
- Får han nok melk?
- Han er så tynn blitt..
*rynker pannen*

Morten:
*sukker*
*rister stille på hodet*
- Han liker deg bedre enn flasken.
- Men vi jobber med saken.
- Eller hva?
*smiler skjevt ned mot Jason*

Noira:
- Jeg mister jo melka når jeg er her..
*ser bekymret ned på sønnen*
- Men du kan vel snart spiser mer grøt og..
*smiler spakt*
*sukker stille*
- Ikke det får mamma til engang.. Opprettholde melk til deg.

Morten:
- Noira..
*ser over på henne*
*rynker brynene og rister på hodet*
- Ikke si sånt.
- Han klarer seg fint!

Noira:
*presser lippene sammen*
- Unnskyld for at jeg var så kvass i brevet..
*blir gråte ferdig igjen*
- Det var dumt av meg..

Morten:
- Noira, det går fint.
- Jeg burde tenkt på at du sikkert ikke vil introduseres til noen nye nå.
*smiler oppgitt av seg selv*
- Ikke tenk på det.
- Hvordan går det med deg?

Noira:
- Jeg var irritert for noe annet..
*sukker oppgitt*
- Selvfølgelig vil jeg treffe Karsten
*løfter blikket og smiler prøvede*
- Jeg har ikke møtt noen fra livet ditt.

Morten:
- Nei. 
*smiler spakt*
- Han finner på andre ting å gjøre..
*kremter fort*
- Hva var du irritert for?

Noira:
- Åå..
*blir likblek og snur blikket bort*
*er stille en stund*
- Psykologen mener jeg bør være her... I en måned.
*skjelver av raseri i stemmen*
- Jeg ba ham dra til helvette..

Morten:
- Det gjorde du vel.
*hører hun fortsatt er forbanna*
*kan ikke klandre henne, vet han hadde vært det selv*
- Men én måned går fort, Noira.

Noira:
*setter blikket i ham*
- Ikke..
*advarende i stemmen*
- Det skjer ikke.
- Du kan snakke ham fra det!

Morten:
- Og hva skal jeg si?
*ser trett på henne*
- Den nye eliksiren er enda ikke ferdig, Noira.
- Det kan fortsatt ta flere uker.

Noira:
*holder blikket hardt på ham*
*fnyser og ser ned på guttene*
*klemmer hardere om sønnen*
*lukker øynene for å roe seg*

Morten:
*ser hun ikke liker det*
*men er nødt til å si det som er det*
- Men vi kan prøve å komme hver dag, så langt det lar seg gå.
- Tipper Alexander sier ja til det også, når han har Nathan.

Noira:
- Jeg kan ikke være her i en måned!!
*kjenner hun begynner å hyperventilerer*
*og tårene renner*
- Værsåsnill.
*bedende i stemmen*
- Tante Sina er her ennå!!

Morten:
- Du er ikke Sina.
*ser alvorlig på henne*
- Hei..
*flytter seg nærmere henne*
- Noira mi, se på meg.
- Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg. Jeg skulle ønske jeg visste det..!
- Men jeg vet det ikke. Healerne her vet det.

Noira:
- De vet ingenting...
*snufser*
*klemmer tett om Jason*
- De har ikke peiling..
*sukker tungt ut*
- Unnskyld..
*hvisker sårt*

Morten:
- Det går fint.
*ser Nathan har begynt å rulle med bilen på gulvet*
- Jeg takler det.
*smiler spakt til henne*

Noira:
- Jeg skjønner bare ikke hva de vil ha av meg
*hvisker*
- Kreftene påvirker nervene...nervene kreftene..
*sukker tungt*
- Jeg bare.. Kommer ingen veg!

Morten:
*får vondt av henne*
- Det virker sikkert tregere og mer trått enn det egentlig er.
- Du har ikke vært her så lenge enda.