Harry Potter - New and Improved

Morten:
- Det handler ikke om å være pleieren hennes
*ser oppgitt på ham*
- Men hun døde nesten de to forrige gangene..
- Hun visste ikke med sikkerhet om hun fikk se barna i livet
- Da betyr det litt ekstra å kunne navngi dem

Emmeline:
- Ja..
*hvisker*
- Stakkars..
- Så du også hvor lik hun er på farfar?

Alexander:
- Nei..
*smiler trist*
*legger forsiktig en arm om henne*
- For et sjokk

Karsten:
*rynker pannen*
- Da må dette være et mirakel...
*rister på hodet*
- Men tvillinger... Fem måneder på veg.. Har ikke du heller tenkt tanken?

Terina:
- Ja.!
*smiler spakt*
- Helt utrolig lik..
*hvisker*
- Vet du hva som har skjedd?

Noira:
- Ja..
*drar hendene over ansiktet*
*sier ikke et ord til om det*

Morten:
- Nei. Overhodet ikke
*tar en slurk av flasken*
*lener hodet tilbake*
- For et styr..

Emmeline:
- Nei..?
*smiler svakt til henne*
- Hva da?

Alexander:
*blir mer alvorlig*
*klemmer henne forsiktig til seg*
- Jeg skal være der hele veien.. Passe på
*stryker henne over ryggen*
- Og når fødselen kommer, kan både jeg og Daniel være der
- Det skal gå fint

Karsten:
- Herre milde Merlin..
*rynker pannen*
- Det er sykt..
*ser rolig over på ham*

Terina:
- Hun har flykt fra mannen.
*skjærer en grimase*
- Han skulle ha gått etter guttungen

Noira:
*føler det er et tomt løfte*
*blir redd Morten ikke vil være der*
*nikker stivt*

Morten:
- Ja..
*sukker og tar enda en slurk*
- Menmen..
- Du og Em har pratet om unger altså?

Emmeline:
- Å herregud..
- Jeg får frysninger!
- Så jævlig
*ser bekymret mot huset*
- Stakkars..!!

Alexander:
*kan se at hun ikke faller til ro med det*
*rynker pannen bekymret*
- Hva.. ønsker du?
*blir redd for at han ikke får være der*

Karsten:
- Prata... Mer nevnt i en bisetning..
*fnyser lett*
- Blir jo ikke nå!

Terina:
- Daniel sa hun ville vi skulle late som ingenting.
*smiler stramt*
- Veldig naturlig..

Noira:
- Jeg vet ikke... Jeg vil ikke føde.. Jeg..
*drar hendene over ansiktet*
- Det har ikke glidd inn

Morten:
- Nei, det håper jeg da ikke..
*mumler*
- Hvordan har det gått siden jeg var her sist?

Emmeline:
- Huff..
- Kan skjønne det da
- Jeg ville heller ikke snakket om det med fremmede
*smiler trist*
- Selv om vi er kusiner..

Alexander:
- Nei..
*ser sårt på henne*
*kjenner gleden over jenta dabber litt av*
*kysser henne forsiktig i håret*

Karsten:
- Jeg føler det går bra
*smiler spakt*
- Hun er åpen og forteller..

Terina:
- Jeg tror jeg ville det
*trekker på skuldrene*
- Ikke lata som ingenting

Noira:
- Jeg skjønner ikke hvordan det skal gå..
*lukker øynene utmattet*

Morten:
- Fint..
*nikker sakte*
- Og du har sjekket at hun ikke har noe mer?
*ser spørrende på ham*

Emmeline:
- Hmm..
*trekker på skuldrene*
- Noe vi er forskjellig på
- Det første og eneste?
*flirer fort mot henne*

Alexander:
*ser ned på henne*
*svelger litt*
- Det skal gå.
*blir mer bestemt i stemmen*
- Og vi trenger ikke finne ut av detaljene akkurat nå
- Bare.. prøv å stol på meg

Karsten:
- Ja, da hadde jeg funnet det..
*smiler stramt*
- Men det er jo en stor eiendom..
*sukker oppgitt*
- Jeg må bare velge å stole på henne


Terina:
*flirer svakt*
- Takk for at du kom etter.
*gir henne en klem*

Noira:
- Det handler da ikke om det..
*ser matt på ham*
- Men to babyer.. Jason er jo ikke stort mer enn en baby.. Og Nathan..

Morten:
- Ja..
*hever brynene lett mot ham*
*rekker ham flasken*
- Og du gjør det?

Emmeline:
- Alltid.
*smiler varmt*
*klemmer henne tilbake*
- La oss gå inn igjen..?

Alexander:
- Ja..
*nikker stille*
- Jeg.. Ja
*smiler fort*
- Jeg kan komme og hjelpe til mer, om du vil
- Morten sier sikkert det samme..

Karsten:
- Med forbehold
*smiler kjapt*

Terina:
- Ja la oss..
*smiler kjapt*

Noira:
- Hjelpe til ja.. Ja det må dere..
*svelger hardt*
*drar hendene over ansiktet,

Morten:
- Så.. Nei?
*ser over på ham*
*skjærer en liten grimase*
- Det høres ikke riktig ut.

Daniel:
*smiler svakt til jentene når de kommer inn*
- Em, har du noen klær som Isabell kan få låne?
*ser hun nikker og får med seg søsteren og nevøen ovenpå*
*kommer bort og legger armene om Terina*

Alexander:
*nikker sakte*
- Vel.. Du vil ikke tro hva som har skjedd her.
*smiler litt*
- Isabell dukket opp!

Karsten:
- Jeg er ikke naiv..
*smiler kjapt*
- Så.. 90 prosent da.
Terina:
*går gladlig inn i armene hans*
*klemmer hardt om ham*
- Så urettferdig

Noira:
- Ja.. Ja jeg så henne..
*rynker pannen *
- Hva skjer?

Morten:
- Hm.
*ser fort på ham*
*flirer fort*
- Jaja.. Det kommer seg kanskje.
- Ikke vet jeg..

Daniel:
*nikker stille*
*kysser henne i tinningen*
- Ja..
*klemmer henne inntil seg*

Alexander:
- Vent, hva? Du så henne?
*rynker brynene*
- På sykehuset?

Karsten:
- Hun er flink da på gården!
*hever øyenbrynet*
*smiler lurt*
- Koselig med selskap..
- Spesielt i pausene
*flirer*

Terina:
*ser mot trappa*
- Er du og Isabell veldig nære?
*bytter tema for å få tankene på noe annet*

Noira:
- Nei hos Karsten..
*sukker stille*
- Jeg... Fikk hetta og dro dit.
- Til stranda hvor jeg trener.

Morten:
*ser på ham med et flir*
- Ja.. 
- Det er stille og rolig blant trærne når huset er fullt?

Daniel:
- Ikke egentlig..
- Men hun er storesøsteren min.
*mumler og klemmer om henne*
- Så jeg føler på ansvaret.

Alexander:
- Åh..
*nikker sakte*
- Ja.. Da har du selvfølgelig truffet henne.
*smiler fort*
- Snakket du med Daniel?

Karsten:
*napper i flaska*
- Fy faen nå er jeg lei mennesker..
*fnyser*
- Lyst å pælme dem på dør.. De går bare rundt å surrer, gjør ikke en jævla dritt for seg.
- Og nå kommer denne dukka fra Draconiz?
- Hvem er nå hun?

Terina:
*smiler spakt*
- Selvfølgelig..
*klemmer tett om ham*

Noira:
- Ja.. Han kom ned til stranda..
*smiler stramt*
- Morten som henta ann sikkert..
*sukker tungt*
*setter seg ned på en stol*
*legger hendene rolig til magen*
- Jeg trodde det var luft liksom.. Men kjenner jeg virkelig ikke min egen kropp?
*mumler*
*rister på hodet*

Morten:
- Daniels søster..
- Eller halvsøster.
*smiler fort*
- Jeg vet ikke mye om henne, for å være ærlig.
- Bortsett fra at hun er Terina og Ems kusine og er vokst opp hos Draconiz

Daniel:
- Takk..
*mumler inn i håret hennes*
- Det er veldig stort av deg.
*klemmer om henne*

Alexander:
- Og hva med meg?
*setter seg også rolig ned*
*ser Nathan kommer stabbende mot moren*
- Jeg burde ha kjent det, burde jeg ikke?

Karsten:
- Ah..
*sukker oppgitt*
- Flott..
*mumler*
- Tror jeg skal hente madrassen og sove her..

Terina:
*ser rart opp på ham*
- Hva da?
*flirer*

Noira:
*strekker armene ut til Nathan*
*løfter ham inntil seg og kysser pannen hans*
- Skatten min..
*hvisker*
*kjenner brått tårene spretter ut*
- Du som skal bli storebror

Morten:
*humrer*
- Klandrer deg ikke..
*drar en hånd over håret*
- Å flykte til skogen høres deilig ut.

Daniel:
- At hun kan være med oss.
*stryker henne over ryggen*
- Hun klarer seg virkelig ikke alene..

Alexander:
*får vondt når hun begynner å gråte*
*ser seg fort over skulderen*
*men ser Angela og Theodin enda er ute i hagen med barna*
*aner virkelig ikke om hun vil ha ham nærme eller ikke*
*setter seg likevel forsiktig nærmere*
- Nathan er allerede en veldig flink storebror

Karsten:
*smiler skjevt*
- Er det jævlig travelt?
- Hvis ikke, kom å tilbring litt tid med din kjære fetter.
- Masse plass i hytta her
*flirer*

Terina:
*innser brått hva han sier*
*smiler kjapt*
- Nei ikke sånn hun er nå.
*klemmer seg inntil ham*
- Men hvis vi finner et eget sted og får barn.. Da klarer hun seg

Noira:
*merker Nathan vrir seg i grepet hennes*
*slipper ham sakte*
*smiler spakt mellom tårene*.
- Nei mamma har ikke aua...
*kysser pannen hans*
*klarer ikke stanse tårene*

Morten:
- Ja..
*ser bak seg på lekehytten*
*humrer*
- Fristende..

Daniel:
*rynker pannen litt*
- Ina..
*tror kanskje ikke at hun helt forstår*
*sukker litt*
- Ja.. Kanskje.

Alexander:
*bøyer seg ned og plukker opp en leke til Nathan*
*ser han tar imot og setter seg ned*
*reiser seg for å finne papir til Noira*
- Her..
- Det ordner seg, Noi

Karsten:
*smiler forsiktig*
- Jeg vil bare se deg lykkelig..
- Jeg tror aldri jeg har sett deg...helt der.
*rynker pannen ørlite*

Terina:
" Kanskje?! Kødder du?!"
- Hun kan bo i nabohuset.
*smiler kjapt*
*hever øyenbrynet spørrende*

Noira:
*tar papiret*
- Kan du slutte å si det?!
*freser til ham*
*sukker utmattet*
- Det vet du ingenting om!

Morten:
- Nei..
*mumler*
- Kanskje ikke.
*lener hodet mot veggen*
*sukker og ser mot himmelen*
*ser den begynner å bli rød av solen som går ned i vannet*
- Kanskje lykke er oppskrytt.

Daniel:
- Vi finner ut av det.
*smiler svakt*
*kysser pannen hennes mykt*

Alexander:
*ser lenge på henne*
- Neivel..
*ser Angela kommer inn*
*legger hendene til lårene og reiser seg opp*
- Jeg tar litt luft..
*går mot hagen*