Harry Potter - New and Improved

Morten:
*lukker døren stille*
- Jeg liker ikke å se deg slik
*sukker*
- Skal det være sånn hver gang han skal se henne?
- Hvor ofte prater vi her?

Emmeline:
*ser lillebroren løfter datteren sin opp til seg*
*ser varmt på dem*
- Hun kjenner deg igjen..
- Hør så stille hun blir.
*kommer nærmere*
*får vondt i magen når hun ser hvor lei seg han ser ut*
- Ååh.. Det går bra, Alex..
*stryker ham over ryggen*
- Det ordner seg...

Noira:
- Du spør som om jeg har svarene..
*klemmer stille om Mads*
- Jeg vet ikke Morten..
*sukker utslitt*
- Det går seg vel til…
*sier med en tamm stemme*

Morten:
- Hun er din datter, og du har nettopp innrømmet at du skulle ønske at hun ikke var Alexander sin
- Er ikke det nok?
*ser alvorlig på henne*
- Er ikke det underbevisstheten din som forsøker å fortelle deg noe om ham?

Noira:
*siger ned på sengekanten med Mads*
*blir stille*
- Vi kan komme til å trenge ham.
*løfter blikket mot Morten*

Morten:
*ser stramt på henne*
*kommer bort for å sette seg ved dem*
- Til hva?

Noira:
- Hvis Noor har krefter… og jeg må trene dem opp selv..
*biter seg i lippa*
- Da må han kanskje trene begge ungene..

Morten:
- Eller Daniel kan gjøre det.
- Eller Theodin, eller Angela.
*rister på hodet*
- Det er ikke godt nok.

Noira:
- Men alle andre mener det ikke er hans skyld!!
*setter blikket i Morten*

Morten:
*ser alvorlig tilbake på henne*
- Hva alle andre mener betyr ingenting.

Noira:
- Så lenge vi er her inne så gjør det det!!
*biter kjeven sammen og kjenner lippene bevrer*

Morten:
- Det er dine barn..
*ser alvorlig på dem*
- Og dette er ingen populæritetskonkurranse
- Dette er livet ditt

Noira:
- Hva om de sier jeg er gal, og bare tar ungene!?
*ser skremt på ham*
- Aner du hvor mektig Alexander er??

Morten:
*ser rolig på henne*
- Ingen hadde godtatt det.
*sukker*
- Du er paranoid..!

Noira:
*kjenner det stikker langt inn i hjertet*
*ser såret bort*
*klemmer tettere om Mads*
- Så jeg er det…
- Da tror du det samme som de andre.

Morten:
*ser oppgitt på henne*
- Det vet du at ikke er sant.
- Jeg er i ditt hjørne
- Jeg vil ikke at Alexander skal være rundt barna, men jeg vet at han ikke er typen til å kidnappe dem!
- Han har kanskje krefter, men han er ikke en komplett idiot.. 
*hever et bryn til henne*
- Dessuten elsker han deg.

Noira:
*kjenner hun holder på å bli gal*
*hører han snakker men hører ikke det kvekk av hva han sier*
« Skal de aldri la meg være i fred?»
*rynker pannen svakt og ser tomt på ham*
*ser han sitter klar for et svar men har ingen*
*snur blikket ned mot Mads igjen*
*vugger forsiktig på ham*

Morten:
*sukker igjen*
*blir stille*
*vender blikket ned mot Mads*
*stryker en finger over pannen hans*

Alexander:
*har satt seg ned i lenestolen*
*har Noor inntil brystkassen*
*kjenner hvordan hun klemmer om fingeren hans*
*ser fort på Emmeline som sitter på sengekanten*
- Ba hun deg om å sitte her inne med meg..?

Emmeline:
*smiler trist*
- Ikke tenk på det. Ignorer meg.
*nikker mot Noor*
- Nyt henne du.

Noira:
*kan føle energien hans igjennom veggen*
« Nå er han sur på meg»
*skvetter når energien forandrer seg et sekund*
« Han er sint på meg»
*begynner smått å stryker hånda over håret*
« Hvor er Nathan og Jason? Hvor er de nå? Kommer ham til å holde dem borte fra meg nå?»
*tripper smått med den ene foten*
« Hvis jeg ikke lar ham holde Noor lenge nok, vil han bli mer sint? Kjenner han alt jeg kjenner nå? Kjenner han meg nå? Kjenner ham meg nå?…»
*hører spørsmålet klinger rundt i hodet*
*napper hardt i hårstråene for å få tankene til å slutte å spinne*
« Han kommer til å drepe meg. Jeg dør neste gang han får sjansen til å ta meg»

Morten:
*merker at hun begynner å oppføre seg rart*
- Nå er det nok.
*reiser seg og går ut døren*
*går inn igjen på Noiras rom*
*ser alvorlig på Alexander*
- Nå er det nok.
*kommer mot ham for å løfte Noor opp*

Alexander:
*kjenner den bunnløse tristheten vekkes til live igjen*
*trykker datteren beskyttende mot seg*
- Jeg fikk henne nettopp..

Morten:
*setter blikket i ham*
- Noira sitter der inne og freaker ut!
*ser hardt på ham*
- Om du bryr deg om henne, så går du opp til de andre

Emmeline:
*ser hvor maktesløs Alexander blir*
*ser sårt på ham når han sakte overleverer Noor til Morten*
- Kom, Alex. Du får holde henne igjen i morgen
*setter blikket i Morten og legger armen om broren*
*ser han forsøker å skjule de våte øynene*

Noira:
*begynner å hyperventilere når Morten går ut av rommet*
« Nå dør jeg… nå dør jeg…»
*kjenner tårene pipler ned kinnene*
*klamrer Mads inntil seg*
*hulker når hun kjenner den bunnløse tristheten slår inn over seg*

Emmeline:
- Kom.. kom..
*får Alexander med seg mot trappen*
*hører Noira gråter fra rommet sitt*
*kjenner Alexander stritter imot og skjønner at han vil inn til henne*
- Slutt. Det hjelper ikke.
- Kom
*trekker i hånden hans, og kjenner han blir med*

Morten:
*tar med seg Noor tilbake inn til Noira*
*setter seg forsiktig ned på huk foran henne*
- De går opp nå.
- Det går bra nå..

Noira:
*føler lufta dirrer jo tettere Alexander er*
*får et ekstremt behov for å komme seg bort*
*slipper Mads ned på senga og løper ut i gangen*
*klarer ikke styre bena eller kroppen, kjenner hun blir sugd mot energien hans*
*går kjapt mot ham og legger armene om livet hans*
*tørr ikke puste*

Alexander:
*stivner til*
- Noira, ikke..
*kjenner kinnene enda er våte*
*klarer ikke å se ned på henne*
*svelger hardt*

Emmeline:
- Noira..
*ser sårt på henne*
*kan se at broren ikke aner hva han skal gjøre*

Noira:
« Noira ikke….»
*slipper ham kleint før hun kjenner hendene for alvor begynner å dirre*
« Jeg tok på kroppen hans… kroppen hans som…»
*kjenner tankene stanser opp og setter i et hyl*

Karsten:
*står i et hjørne på kjøkkenet og ser mot gangen i det Noira hyler*
- I satan..
*ser kjapt mot Isabell og Daniel*
- Helvette til galen kvinnfolk.

Emmeline:
*ser Alexander skyver henne fra seg*
*legger armen om Noira for å få henne bort*
"Hun kom til Alex... men Alex kommer til å få skylden.."

Daniel:
- Faen, altså..
*ser kort mot søsteren*
- Blir du med?
*ser hun nikker stille men ser på Benjamin*
- Karsten ser etter ham. 
*smiler kort mot Karsten og får med seg Isabell ned trappen*