Harry Potter - New and Improved

Abraxas:
- Tenkte meg det..
- Isabell står og trøster Daniel ovenpå.
*ser bekymret på Emmeline*
*vender blikket så til Terina igjen*
- Har det skjedd noe?

Terina:
*orker ikke forklare så overlater det til søsteren*
*kjenner puta blir våt*

Abraxas:
*sitter stille mens Emmeline snakker*
*fortsetter å stryker henne gjennom håret*
- Det skjønner jeg er vondt, jenta mi.
*setter seg bedre inn på sengen*
- Det vondeste som finnes i verden er å miste barna sine. 
- Og kanskje spesielt på den måten dere opplevde det på..
- Du har kanskje ikke sørget det ordentlig..?

Terina:
- Jeg er gravid.. det er ei jente.
*hvisker forpint*
- Men jeg tror ikke vi vil klare det

Abraxas:
*nikker sakte*
- Men jeg er uenig.
- Du kan klare hva som helst.
*snakker mykt med henne*

Terina:
- Jeg kan ikke det når jeg brått ligger i en blodpøl..
*hvisker*
- Jeg er jo blitt sprø.

Abraxas:
- Ikke sprøere enn mange andre i dette huset.
- Og isåfall, med god grunn.
*drar fingrene gjennom håret hennes*
- Det var ikke Daniels sjel som gjorde det mot deg, men det var kroppen hans.
- Klart det er vondt, skatt. Klart det gjør deg sprø. 

Emmeline:
*kan ikke huske sist hun så faren så sart*
*blir nesten rørt*

Terina:
*kjenner de gjentatte bølgene igjennom håret gjør henne ufattelig trøtt*
*lukker øynene og kjenner hun blir dysset i en behagelig transe*
*blir liggende stille på madrassen*

Emmeline:
*tørker kinnet sitt fort*
*ser takknemlig på faren*
- Takk..

Abraxas:
- Jeg kan sitte inne med henne.
*smiler spakt*
- Gå og legg deg du..
*ser mer forskende på henne*
- Du har vel en du heller vil krype inntil?

Emmeline:
*blir litt rød*
- Du syns sikkert det er dumt.
*heiser på en skulder*
- Men jeg elsker han og da.. da må man gi det en sjanse til, ikke sant?
*smiler litt når hun får et nikk*
*kysser farens kinn før hun går*

Karsten:
*ser opp i det døra glir opp*
*smiler lurt når han ser hun kommer inn*
- Hei.
*rynker pannen lett*
- Alt bra?

Emmeline:
- Huff..
*begynner nesten å gråte bare av at han spør*
*drar hendene over ansiktet sitt*
- Det er bare Terina.. Stakkars..
*kommer raskt bort til ham*

Karsten:
*åpner armskroken og trekker henne tett inntil seg*
*knuer om henne*
- Uff.

Emmeline:
*legger armene om midjen hans*
*graver ansiktet inn i brystet hans*
- De hadde så lyst på barn, og nå er alt ødelagt
*hikser*
- Og det får meg til å hate Daniel enda mer..!

Karsten:
*lener haka mot hodet hennes*
- Hate Daniel..?
*rynker pannen svakt*
- Em, han vil ha barn like sterkt som Terina

Emmeline:
- Jeg vet det
*svelger hardt*
- Det er ikke hans feil.
- Men hadde han bare holdt seg unna henne..!
- Hun fortjener ikke å ha det så vondt

Karsten:
- Det gjør vondt å elske..
*stryker hånda inn i håret hennes*
- Tror du de klarer dette?

Emmeline:
*blir stille en stund*
*nikker til slutt*
*løfter hodet og legger haken mot brystkassen hans*
- Jeg tror begge har lyst til å klare det..

Karsten:
- Da er det håp.
*stryker henne over kinnet*
*bøyer seg ned og kysser henne*

Emmeline:
*kysser ham mykt tilbake*
- Du får alt til å høres så enkelt ut..
*smiler litt oppgitt*
*klemmer seg tettere til ham*

Karsten:
- Det meste er det..
*ler lett*
*klemmer bedre om henne*
- Men ikke akkurat deres situasjon.. det skal jeg innrømme

Emmeline:
- Nei
*smiler trist*
*legger kinnet inntil ham igjen*
- Jeg savner livet på gården..

Karsten:
*kjenner lengselen kniper om brystet*
- Hvert jævla sekund..
*biter kjeven sammen*
- Vi får bygge den opp igjen..

Emmeline:
*hører smerten i stemmen hans*
*kjenner det gjør henne enda tristere*
*ser opp på ham*
*stryker ham over kinnet*
- Det skal vi.

Karsten:
*trekker henne opp til seg og kysser henne bestemt*
*løfter henne tettere til seg*

Emmeline:
*løfter armene opp rundt nakken hans*
*skjønner at samtalen er over*
*tar et skritt og presser ham mot sengen*