Harry Potter - New and Improved

Karsten:
- Jeg vet ikke Morten
*ser kort på ham*
*sukker tungt*
- Kom..
*trekker Emmeline med seg*
- Ungene er vettskremte..

Therana:
*forsøker å reise seg men smeller i bakken*
- La meg ligge Xas..
- Ungene..
*kjenner frustrerte tårer siler*

Penelope:
*ser skremt rundt seg*
- Er vi i Draconiz?
*ser fortvilt og livredd på Alva*
*ser Ather løfter opp Sina*

Theodin:
*klemmer hardere om Astro*
*har armen om Angela og hånda på skuldera til sønnen*
*holder iskaldt blikket til Ruby*
- Hvor ble Noira ført?
- Og hva faen har dere gjort med Therana?

Emmeline:
*blir med ham uten å si noe*
*men kaster et blikk opp på ham nå og da*
*blir ført inn på et rom*
*snur seg for å se etter Terina, men ser døren blir smelt igjen foran ansiktet hennes*
*svelger hardt*

Alva:
- Ja..
*hvisker*
*ser fortvilet etter de to yngste søsknene*
*følger stille etter faren som bærer morens spake skikkelse*

Abraxas:
- Bare ligg i ro..
*sitter på huk ved siden av henne*
*ser rasende opp på Ruby, men hører Theodin kommer ham i forveien*

Ruby:
- Så utålmodig!
*smiler oppgitt*
- Hun kommer seg snart. Vi må bare ta våre.. forhåndsregler.
*ser ned på Therana og smiler kaldt*
*vender blikket til barna igjen*
- Dere er en vanskelig gjeng å finne

Karsten:
*sukker oppgitt*
*ser ned på tvillingene og Sophia*
*smiler kjapt*
- Kom.. la oss se oss om hva?
*trekker dem med seg innover*

Theodin:
- Hvordan?
*kjenner det koker i ham*
- Hvem sladra?

Emmeline:
*blir stille med ham*
*klemmer hardt om Sophias hånd*
*smiler forsiktig*
- Det.. er et stort rom da

Ruby:
*sukker irritert*
- Det spiller ingen rolle.
*ser ned på gutten han holder en arm om*
- Dere skal få slappe av litt.. Også sees vi i morgen.
- Dere har kreftene deres inntakt enda, kjenner jeg.

Karsten:
*fnyser lett*
- Ja..
*ser frustrert mot døra*
- Forbannede Draconiz land..

Theodin:
- Hva skjer med Noira?
*har ikke tenkt å gi seg*

Emmeline:
*ser de små er livredde*
*bruker lang tid på å roe dem ned*
*vet ikke om det går med Sophia, men ser at Live og Liam til slutt glipper med øynene*
- Pia..

Alexander:
*står enda som frossen og vet ikke frem eller tilbake*
*kjenner alle minnene fra sist han var her bare strømmer på*
*gjemmer Lila mer og mer bak seg*

Angela:
- Kreftene hennes..
- De hjelper henne nok.
*ser kort på Ruby*
*har ikke tenkt å få ungene sine tatt fra seg*
*vet hun må komme på Rubys lag igjen*
- Kom, Theo. La oss bare gjøre som de sier.

Sophia:
- Mamma..
*gråter utrøstelig inntil Emmeline*
*hulker sårt*

Theodin:
*ser rasende på Ruby*
*knytter hendene hardt*
*slipper dem opp og drar Astro inntil seg*
*går så mutt med Angela*

Terina:
*går tett inntil Daniel*
- Hva skjer..? Værsåsnill å fortell meg alt..
*ser bønnfallende på ham*

Emmeline:
- Mamma er ikke død, Pia..
*hvisker og klemmer henne inntil seg*
- Hun bevegde seg da pappa satt ved henne
- De lammet henne nok bare, vennen
- Det kommer til å gå bra
*vugger henne forsiktig*

Angela:
*knuger Rae til seg*
*kjenner hjertet hamrer vilt etter å ha sett Hannah og Vetle bli ført bort*
*har ikke tenkt å la det skje med sine barn*
*sier ingenting til Theodin mens de går*

Daniel:
*mumler tilbake*
- Straff for at jeg dro. Straff for at Emmeline tok meg
- Straff for at Isabell stakk av.. for at Angela, Theodin og Alexander stakk av..
- For at Sina har to Draconiz-barn utenfor Draconiz
- For at Therana har Adrians unger..
*rister stille på hodet*
- Eller noe helt annet som jeg ikke aner.

Sophia:
*hulker stille*
- Jeg vil til mamma..
*klemmer seg utmattet inntil Emmeline*
*glipper så vidt med øynene*

Lila:
*går stille som en mus med Alexander og Nathan*
*tørr ikke se andre steder enn inn i farens bukse*
*følger så fort hun klarer etter ham*

Terina:
- Straff?
- Hva skal de straffe alle med?
- De må vel skjønne det ikke går!
*rynker pannen irritert*
*holder hånda over magen*

Emmeline:
*må kjempe mot sine egne tårer*
*slipper et par av dem når hun kjenner at Sophia har sovnet*
*ser fortvilet opp på Karsten*
- Hun er Adrians datter.. Hva kommer de til å gjøre?

Alexander:
*kommer til sitt gamle værelse*
*syns det ser ut som at tiden har stått stille der inne*
*setter seg forsiktig ned på huk foran Lila når de er alene*
- Det kommer til å gå bra, Lila
- Så lenge du er med meg, kommer alt til å gå bra, ok?

Daniel:
*ser ned på hånden hennes*
*klemmer henne tett inntil seg*
*kysser henne fort i håret*
- Inn hit..

Karsten:
*siger ned i en stor lenestol*
*sukker tungt*
- Nei..
*trekker på skuldrene*
- Hun blir vel trent?
*ser kort mot Emmeline*
- Farmora er jo fyrstinne.. hun får det komfortabelt..

Lila:
*begynner å fikle med hendene*
*løfter blikket til Alexander*
*nikker ørlite*
*kjenner lippene bevrer*
- Jeg er redd pappa

Terina:
*kommer inn i et stort og luksuriøst rom*
*hever øyenbrynet lett*
- Hva er dette?

Emmeline:
*svelger hardt*
*ser ned på søsteren igjen*
*stryker henne forsiktig over håret*
*ser så tilbake på Karsten*
- Hvorfor har du aldri sagt hvem du er?

Alexander:
*holder Nathan inntil seg*
*ser sårt på henne*
- Kan du se noe, Lila?
- Er det derfor du er redd?

Daniel:
*kjenner det er overraskende behagelig å komme tilbake hit*
- Det er her jeg bor. Bodde.
- Kontoret inn dit..
*nikker*
- Soverom inn dit.. bad..
*holder enda armen om henne*
*viser henne rundt*

Karsten:
- Hva?
*ser med rynket panne på henne*
- Jeg har aldri sagt noe om det til deg?
*hever øyenbrynet*
- Hva anklager du meg for?

Lila:
*rister stille på hodet*
- Nei..
*senker blikket og begynner å gråte*

Therana:
*skjønner hvorfor han alltid vil bo på suiter*
*hever øyenbrynet*
- Ja.. her var det jo fint..
*stanser ham*
- Men sånn serr.. hva skjer nå?
- Er det farmor di som styrer sjappa?

Emmeline:
- Ingenting
*ser trett på ham*
- Da du sa navnet ditt, ble de helt bleke
- Hva betyr det?
- Hvorfor er de redd for deg? 

Alexander:
*legger den ledige armen om henne*
*trekker henne inntil seg*
- Det går bra, Lila..
- Du trenger ikke å være redd
- Jeg passer på deg.

Daniel:
*smiler litt av ordvalget hennes*
*siger ned i en av lenestolene*
- Ikke offisielt.
- Men hun har alltid en finger med i spillet

Karsten:
*sukker stille*
- Farmor er en av Delias nærmeste venninner.
*smiler stramt*

Lila:
*klemmer seg inntil ham*
*lar seg trøste i varmen hans*

Terina:
- Jo men..
- Hvis det var deg og det ikke er henne..
*ser oppgitt på ham*
- Kan du gjøre noe?
*så mild i stemmen som mulig*

Emmeline:
*stirrer bare på ham*
*vet ikke om hun kan ta innover seg stort mer*
- Det har du aldri sagt til meg før.

Daniel:
- Jeg kan forsøke
- Jeg skal snakke med mor i morgen
*strekker ut hendene mot henne*
*trekker henne ned på fanget sitt*
- Og ta det med ro.. Det blir ikke noe bryllup her.

Karsten:
*trommer fingrene på armlenet*
- Nei.
*ser mot vinduet*
*sukker tungt*

Terina:
*siger ned på fanget hans*
*hever øyenbrynet lett*
- Tror du det er det jeg tenker på?
*ser oppgitt på ham*
- Hva gjør de med resten av familien min nå?

Emmeline:
*legger Sophia forsiktig ned i sengen*
*skyver seg ut på sengekanten og ser spørrende på ham*
- Hvorfor ikke?

Daniel:
*legger armene om henne*
- Jeg vet ikke.
- Hadde jeg visst det, hadde det vært lettere, hadde det ikke?
*skjærer tenner*
*irriterer ham at hun gnir inn hvor lite han vet*

Karsten:
- Det har ikke vært relevant
*ser kort på henne*
*trekker på skulderen*
- Nå sover de..
- Er du sulten?

Terina:
- Du vet ikke?
*holder blikket hans*
- Kommer de til å drepe noen?
- De bare førte Noira rett ut, Ana lå livløst på gulvet jo!

Emmeline:
- Ikke re...
*stirrer på ham*
- Nei, jeg er ikke sulten
- Så hva betyr det at de var venninner?
- Har familien din levd her?

Daniel:
*rister på hodet*
- Ana var ikke død.. Og nei, de dreper ingen
- Du skal se at alle er der til frokost i morgen.
*ser alvorlig på henne*

Karsten:
- Jeg må ha noe mat iallefall..
*gnir seg i pannen*
*går rolig mot døra*
- Slapp av!
*ser kort på Emmeline*
- La oss roe oss ned.

Terina:
*ser forskende på ham*
*begynner å flire*
- Fy faen..

Emmeline:
- Roe oss ned?
*stirrer på ham*
- Roe oss ned..?!
*hveser*
- Therana lå svimeslått på gulvet, Noira ble dratt bort, tante Sinas barn ble bare revet ut av armene hennes!

Daniel:
- Jeg kjenner mor
- Hun lar ikke Draconiz-blod spille med mindre hun må
- Og så lenge de ikke gir henne en grunn så..
*ser bekymret på henne*
- Bare spill med, ok? Ikke sett deg i opposisjon

Karsten:
- Hjelper det å ha hetta da?
*ser oppgitt på henne*
- Da tenker du nok logisk og fint vet du..

Terina:
- Spille med?
*ser på ham som om det er det dummeste hun noensinne har hørt*
- Du får meg aldritil å spille med

Emmeline:
- Du kjenner meg.
- Logisk tenkning er ikke min sterkeste side.. å få hetta derimot
*drar begge hendene over ansiktet*

Daniel:
*smiler litt*
*legger hendene om ansiktet hennes*
*kysser henne mykt*
- Nei. Det har du rett i.
- Jeg skal gå og prøve å prate med mor.

Karsten:
- Akkurat..
*trekker på fliret*
- Derfor, babe, sa jeg ingenting
*hever øyenbrynet*
- Nå smisker jeg etter noe god mat hva?

Terina:
- Du skal ikke bare prøve..
*ser alvorlig tilbake på ham*
*smiler trist*