Harry Potter - New and Improved

Morten:
*hører at hun aser seg opp igjen*
*skjønner at her er det bare å legge seg flat*
- Nei. Det er det ikke.
*holder blikket hennes*
- Unnskyld

Noira:
*sukker irritert*
*slipper ham og setter seg bedre opp*
*reiser seg sakte*
- La oss bare.. prøve å ha litt tillit til hverandre.

Morten:
- Avtale.
*reiser seg han med*
*børster de tørre bladene av buksen*

Noira:
*kaster et blikk mot uret i hagen*
- Vi bør finne ungene og gjøre oss klare..
*sukker tungt*
- De kommer nok med klær snart

Morten:
- Først..
*stanser henne*
- La oss prøve hos presten igjen.
- Alexander sa vi burde.. Kanskje han vet noe mer nå.
*ser spørrende på henne*
- Jeg hadde følt meg tryggere på dine vegne på den festen da.

Noira:
*biter seg i lippa*
- Du har rett.
*sukker stille*
- Greit.. da.. har Em og Karsten ungene?
*ser etter dem*

Morten:
*nikker*
- De har dem.
*rekker henne hånda*

Noira:
*tar hånda hans*
*går kjapt og målbevisst mot prestenes kammers*

Karsten:
*lar ammene overta barna*
*smiler spakt etter dem*
- De er herlige..
*ser over på Emmeline*
*lar ammene lukke døra dem*
- Jeg vil at du skal bære dette i dag
*trekker opp en amulett*
- Vi har ingen ringer. Men amuletter som tegn på ekteskap i min klan
*trekker frem den purpurrøde amuletten*
*kommer nærmere henne*
- Får jeg?
*hever øyenbrynet og løfter smykket*

Emmeline:
"Klan.. ekteskap.."
*føler hun blir klammere for hvert sekund*
*men nikker til ham*
*løfter opp håret med en hånd så han kan få festet det*
- Det er veldig fint.
*rører ved det med fingrene etterpå*
- Og du tror det er nok?

Karsten:
- Det er nok.
*ser alvorlig på henne*
*smiler skjevt av synet*
- Du kledde det.
*trekker henne rolig mot seg*
*legger pannen sin mot hennes*
*begynner å hviske utydelig på et ukjent språk ordene som skal sies*
*ser det mørkner i rommet rundt dem før de lyse spirene kommer opp fra gulvet og lyser opp rundt dem*
- Du er min og jeg er din
- Til blodet faller

Emmeline:
*står som stivnet i bakken*
*holder blikket hans til det blir for mørkt*
*kjenner stenen vibrere mot brystet hennes*
*føler det blir mer og mer intenst, helt til det blir lyst igjen rundt dem*
*ser seg forsiktig rundt*
- Karsten, hva var det?
*hvisker hest*

Karsten:
- Slik vi inngår ekteskap.
*hever øyenbrynet lett*
*smiler lurt*
- Så nå, Emmeline.. kan ingen ta deg.
*holder henne tettere til seg*
- Du er forbannet.. om noen rører deg slippes min magi ut mot dem

Emmeline:
*kjenner pulsen dundrer i ørene*
- Forbannet..?
*legger hånden forsiktig mot smykket igjen og ser forvirret på ham*
*har hundre spørsmål, men føler hun har fått krøll på tungen*
*men skjønner hvorfor han har gjort det*
*legger armene rolig tilbake om ham og klemmer seg hardt til ham*

Karsten:
*klemmer henne tett inntil seg*
- Emmeline Von Holstein.
*løfter haka hennes*
*smiler lurt*
*kysser henne mykt*

Emmeline:
*hører navnet gir ekko i hodet hennes, og klarer ikke å tenke på noe annet*
*lar ham kysse henne*
*trekker armene forsiktig tilbake og legger hendene mot kjedet igjen*
- Dere har holdt så mye skjult..

Karsten:
- Holdt hemmelig..
- Det er mye du skal få lære etter hvert.
*holder blikket hennes intenst*
- Men ikke her og ikke nå.
- Senere..
- Kom… la oss gå til denne festen.
*smiler kjapt*
- Og skjul amuletten.
- Vi skal ha skikkelig fest i kveld
*gliser skjevt*

Emmeline:
*kan se at han koser seg*
*føler seg virkelig ikke på bølgelengde med ham nå*
*nikker og ser mot klærne de har lagt inn til dem*
*plukker den opp og får kjolen på seg*
- Jeg tror jeg kler de korte bedre.. eller hva tror du?
*gjør et forsøk på et smil til ham*

Karsten:
*flirer lurt mot henne*
- Så gjør den kort
*trekker på skuldrene*
- Tror du Terina finner seg i forsitt i kveld?
*flirer*
- La oss starte festen hva?
*går for å be om en flaske med brennevin*

Emmeline:
*ser seg i speilet og skjærer en grimase*
- Terina kommer til å le seg i hjel.
*heiser kjolen oppover mot lårene*
- Jeg vil ikke bli brent på bålet første kvelden.

Karsten:
- Du er en Von Holstein
- Ingen Draconiz hore.
*flirer*
- Gjør som du vil

Emmeline:
*kjenner enda frykten fra da de sa navnet hennes sitter i*
*vet ikke hvorfor hun tviler på det Karsten sier*
- En Von Holstein-hore kaller de meg bare da
*trekker på skuldrene og slipper skjørtet*

Karsten:
*holder blikket på henne*
- Kos deg i kveld
*smiler lurt**

Emmeline:
- Jeg skjønner ikke hvordan du tror at jeg skal klare å kose meg.
*sukker og begynner på håret*
*finner blikket hans i speilet*
*men lar det fort gli tilbake til seg selv*
- Hele familien er i fare jo
*hører stemmen skjelver*

Karsten:
*ser rolig på henne*
- Nei ikke nå lengre.
*hever øyenbrynet lett*
- La oss se i kveld hva?

Emmeline:
*setter opp håret*
*ser på ham igjen og snur seg*
- Hva mener du nå?
*rynker brynene hardere*