Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*vet ikke hva hun skal gjøre når han tar på henne*
*føler at hun burde mislikt det mer enn hun gjør*
"Han er mannen din. Du har ikke noe valg"
- Okei
*hvisker*
- Og aldri igjen

Karsten:
- Aldri.
*tar hånda hennes*
*kysser den mykt*
- Jeg elsker deg

Emmeline:
*stryker hånden forsiktig over kinnet hans*
*lar den gli over skjegget*
- Og Daniel..
*kjenner det knyter seg i magen*

Karsten:
- Jeg skal snakke med ham.
*smiler forsiktig*
- Hva om du spiser frokost her inne så snakker jeg med ham?
*ser forskende på henne*

Emmeline:
*nikker med tårer i øynene*
- Jeg mente det ikke
*hvisker gråtkvalt*

Karsten:
- Jeg vet det.
- Daniel vet det.
- Terina vet det..
*trekker henne forsiktig mot seg*
- Ikke gråt babe

Emmeline:
*gråter inntil skulderen hans*
*kjenner den velkjente lukten av ham, og armene hans*
"Men hvem er du..?"

Karsten:
*holder henne tett inntil seg*
*lar henne gråte en liten stund*
- Jeg savner gården..
- Jeg savner oss på gården.. for faen..
*sukker lengtende*

Emmeline:
*nikker til det*
*kjenner lengselen tilbake til det brenner i henne*
- Ja..
*prøver å tørke kinnene sine, men kjenner det er forgjeves*
- Men du løy til meg.. Jeg forstår det ikke
- Jeg har fortalt deg alt

Karsten:
- Det var for å beskytte deg.
*prøver å finne blikket hennes*
- Jeg var redd du hadde løpt rett i veggen om jeg sa det
*smiler skjevt*
- Det er jo en temmelig spesiell bakgrunn.

Emmeline:
- Du kan ikke bestemme for meg hvordan jeg kan reagere
*møter blikket hans*
*ser ansiktet hans svømmer bak alle tårene*
- Men ja.. Det er temmelig spesielt
*svelger*
- Det virker som alle her er redd for deg

Karsten:
- Med god grunn..
*ser rolig på henne*
- De er redde for makt.. og jeg er mektig.. klanen er mektig.
*smiler spakt*

Emmeline:
- Klanen..
*svelger tungt*
*prøver å tørke kinnene sine igjen*
- Er det.. Er dere mange?

Karsten:
- Det er en tradisjon å få mange barn..
- Men mange dør også pga av klanens arbeid.
*skjønner han må legge kortene på bordet*
- Vi er reisende.
- Har du hørt om sigøynere? Romfolk?

Emmeline:
"En skokk med unger.."
*svelger tungt*
*nikker til det han sier*
- Ja..
- Det stikk motsatte av en bonde
*ser sårt på ham*

Karsten:
- Ja.
*smiler spakt*
- Skjønner du gården lokket?

Emmeline:
*nikker stille*
*ser stille på ham*
*stryker ham prøvende over kinnet igjen*
- Jeg føler jeg ikke vet hvem du er lenger
- Det er vondt..

Karsten:
- Ja jeg forstår det..
*ser sårt på henne*
- Hva om vi… dater igjen?
*hever øyenbrynet og smiler svakt lurt*
- Blir kjent på nytt?

Emmeline:
- Her..?
*ser litt dumt på ham*
*kjenner tårene endelig har sluttet å renne*
- Hva skal vi gjøre her?

Karsten:
*smiler lurt*
- De har en stor fin hage.. vi kan ha lunsj der? Med vin.. og mer vin
*humrer*
- De har et stort spa i den sørlige delen med bassengene..
- Vi kan gå der så ofte du vil..
*smiler lurt*
- Vi kan gå ut av palasset og ned i byen.

Emmeline:
*klarer ikke å bli engasjert av det*
*vil bare hjem*
*men smiler prøvende*
- Okei
*nikker stille*
- Vi kan prøve

Karsten:
*nikker rolig*
*smiler varmere*
- Mitt navn er Michal.. von Holstein.
*ser alvorlig på henne*
- Men kall meg Karsten.
- Morten er min halvbror. Vi har samme far

Emmeline:
*stirrer på ham*
- Michal..
*rynker pannen*
*blir helt stum*

Karsten:
- Vi har dekknavn.
- For å hindre å bli forbannet.
*smiler kjapt*
- Så ingen andre enn deg og Morten vet det navnet

Emmeline:
- Så Morten har også dekknavn
*ser forvirret på ham*
- Og dere er brødre..
*prøver å bli vandt til tanken*