Harry Potter - New and Improved

Noira:
*smiler varmere*
- Det et fint..
*ser ned på Louie med*
- Han er så snill og rolig

Alexander:
*smiler varmt og nikker*
*klemmer bedre om henne*
- La oss håpe det forblir sånn.
*stryker henne over håret*

Noira:
*smiler varmt ned mot sønnen*
- Ungene var så flinke..
- Gikk det fint når du tok hele hurven?

Alexander:
*ser fort på henne*
*smiler noe strammere*
- Jada.
- Det gikk fint det..

Noira:
*merker han strammer seg*
*smiler varmere*
- Så bra..
- Jeg gruer meg ihel til jeg skal ha dem alene..

Alexander:
*presser tanken om at hun syns han ikke er god nok bort*
*ser ned på henne*
- Du er ikke alene.
*smiler fort*

Noira:
- De er helt gærne..
*sukker stille*
*smiler kjapt*
- Litt mye Von Holstein?
*flirerI

Alexander:
- Hah..
*flirer svakt*
- Kanskje litt.
- Heldigvis er de søte

Noira:
- Heldigvis..
*smiler varmt*
*sukker stille*
- Jeg har født fem unger på fire år..

Alexander:
*ser sårt ned på henne*
- Jeg vet det ikke var det du ønsket
*klemmer henne forsiktig*
- Du er en superhelt

Noira:
*smiler skjevt*
- Nei…
- Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg…
*ser grublende ut i lufta*
- Men kanskje ikke helt dette..
*biter seg i lippa*
- Og med to fedre..

Alexander:
- Nei..
- Men de får det fint
*smiler skjevt*
- Mamma fikk barn med tre forskjellige hun
- Gikk sånn passe OK med oss
*stryker henne over håret*

Noira:
*snur blikket mot ham og begynner smått å fnise*
- Sånn passe Ok..
*klemmer seg inntil ham*
- Joda..
*presser lippene sammen*
- Jeg vet det er mitt eget krøll.. men det hadde vært enklere å bare forholdt seg til deg og ikke Morten i bildet hele tiden.
- Jeg blir helt gal av at alle skal ha det greit..

Alexander:
*blir litt stille*
- Men Noi..
*finner blikket hennes*
- Det er ikke din jobb å gjøre oss fornøyde.
- Vi er voksne mennesker alle tre, er vi ikke?

Noira:
- Som i fellesskap oppdrar seks barn..
*ser sårt på ham*
- Jeg vil ikke havne i en posisjon hvor..
- Hvor vi blir som våre foreldre igjen..
*sukket tungt ut*
- Vi er voksne.. og vi må oppføre oss voksent

Alexander:
- Ja.. Men jeg prøver bare å si at det ikke bare er opp til deg.
- Jeg prøver virkelig
- Det er bare vanskelig når Morten..
*biter resten i seg*
- Jeg skal ignorere det.

Noira:
- Han vet hvor han skal vri kniven..
*smiler stramt*
*sukker stille*
- Men du har også vært på andre siden…

Alexander:
*blir litt lettet over at hun er enig*
*men husker enda blikkene hun sendte Morten om tydet på enighet*
- Har jeg?
*ser med rynket panne på henne*

Noira:
*ser med rynket panne tilbake på ham*
- Vi er sammen.. Morten er bitter..
- Jeg forstår at han.. synes det er vanskelig og.

Alexander:
- Det forstår jeg og
*nikker til det hun sier*
- Men jeg forsøker virkelig å ikke gni det inn foran ham
- Ser du ikke det? Jeg tør knapt legge armen om deg eller ta hånden din når han er der

Noira:
- Jeg tror det er nok at du puster..
*ser sårt på ham*
- Og jo jeg ser du prøver veldig hardt..

Alexander:
*kjenner det er en lettelse bare å høre henne si det*
*smiler spakt og legger hodet over hennes*
*klemmer henne stille inntil seg*
- Det vil bli bedre etterhvert.

Noira:
- Ja..
*klemmer seg inntil ham*
- Det er jo supert sært å føde Louie.. og alt..
*presser lippene sammen*
- For som far er Morten fantastisk.. og han tar godt vare på meg i tider som dette..
- Jeg er så hormonell og..
- Unnskyld om jeg har skøvet deg bort i det siste

Alexander:
*nikker stille*
- Du har det. Men jeg skjønner det også.. på en måte
*smiler trist*
- At det ikke er alt jeg strekker til med

Noira:
*stryker hånda over kinnet hans*
*trekker ham til seg*
*kysser ham mykt*
- Du er alt jeg trenger
*hvisker*