Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*ser trist på ham*
- Michal..
*løfter hånden og stryker ham over brystkassen*
*legger den til kinnet hans etterpå*
- Men vi er her
*smiler varmt*

Karsten:
*trekker henne tett inntil seg*
- Ja.. takk gudene for det..
*hvisker ned til henne*
- Jeg elsker deg.. dere så høyt

Emmeline:
*kjenner Elias blir ferdig*
*holder ham forsiktig mellom dem*
- Min nervøse kjempe..
*løfter ansiktet og kysser ham mykt*
- Jeg elsker deg og. Jeg sa jo vi ville klare det.

Karsten:
*fnyser lett av svaret hennes*
- Jeg er bare en mann..
- Og ja.. du hadde rett..
*smiler fort*
- Vi var heldige

Emmeline:
- Ikke bare en mann. Min mann.
*kysser ham fort igjen*
- Superheldige..
*kjenner hun får tårer i øynene når hun faktisk tenker på hva som kunne ha skjedd*
*blunker dem fort bort*

Karsten:
*finner haken igjen og kysser henne mykt*
- Jeg elsker deg.. kona mi..
- Mor til barnet mitt
*smiler skjevt*

Emmeline:
*fniser når han sier det*
- Det høres absurd ut..
*hvisker*
- Jeg er blitt mamma

Karsten:
- Du er mamma..
- Jeg er pappa..
*føler en uendelig varme mot henne*

Emmeline:
*føler hun ser en helt ny side av ham*
*kysser ham på nytt og vil bare holde det for alltid*
- Du er stuck med meg nå

Karsten:
- Mhm..
*smiler kjekt*
*kysser henne mykt*

Emmeline:
*blir liggende inntil dem og kose en stund til*
*før hun kjenner at hun blir rastløs i bena*
- Jeg vil forsøke å reise meg.. Kan du hjelpe?

Karsten:
- Allrede?
*ser spørrende på henne*
- Du har nettopp født Em..
*hever øyenbrynet*

Emmeline:
- La meg prøve da i det minste
*blunker fort*
- Jeg vil bare se Ina
- Hun må få treffe Elias..

Karsten:
*klør seg i bakhodet*
- Vi får se..
*prøver så å hjelpe henne opp*

Emmeline:
*legger Elias trygt innpå sengen*
*tar begge Karstens hender og lar ham trekker henne opp på bena*
*stønner svakt*
- Herregud..
*griper oppover armene hans*
- Det går fint..!

Karsten:
*holder blikket på henne hele tiden*
*rister stille på hodet*
- Ne Em, dette går ikke..
*ser sårt på henne*
- Vi skal ordne at dere får se hverandre.. men du må legge deg ned igjen

Emmeline:
- Slutt.
*svelger hardt*
*ser opp i øynene hans og rister på hodet*
- Ina kan ikke gå noe sted..! Hun ligger i den forbannade sengen i koma enda, Karsten
- Og jeg må se henne..

Karsten:
- Da letter jeg bare senga di bort til hennes!
- Hva om operasjonssåret ditt går opp?
*ser strengt på henne*
- Ned igjen. Nå

Emmeline:
*ser trast på ham*
*holder seg enda i armene hans*
- La meg i det minste ta noen skritt i rommet her
- Du kan holde rundt meg

Karsten:
- Emmeline.
- Vent til Olgya kommer.
- Ikke pådra deg noe du ikke vil ha.
*ser alvorlig på henne*

Emmeline:
*blir stram om munnen når han bruker hele navnet hennes*
*siger sakte ned på sengekanten igjen*
- Stabeis..

Karsten:
*setter seg ned på huk foran henne og flirer*
- Nei.. det er det du som er
*hever øyenbrynet*
*stryker henne over lårene*

Emmeline:
*smalner øynene mot ham*
- Absolutt ikke.
*stryker ham forsiktig gjennom håret*
- Gå og se du da.. hvordan det står til med henne
- Og hør om Dina trenger melk?

Karsten:
*bøyer seg opp og kysser henne kjapt*
- Snart tilbake da konemor

Emmeline:
*ser misunnelig etter ham der han går*
*legger seg sakte ned igjen til sønnen*
*hører han begynner å sutre*
- Ja, stakkar.. gikk pappa nå?