Harry Potter - New and Improved

Noira:
*legger seg kjapt nedi vannet og svømmer ut*
*kjenner vannet biter i henne og hvor tungt alt blir med klærne på*
*ser seg kjapt etter Daniel og fortsetter mot en stige ved brygga*
*kommer seg så opp og løper kjapt inn i en bakgate*
*mumler våden og kjenner hun blir tørr*
*ser Daniel følger like etter*
- Hvor i byen..?
*gisper etter luft av kulde og utmattelse*

Daniel:
*blir kjapt tørr, men kjenner kulden sitter i*
*gnir hendene sammen, over lårene og over armene*
- Ikke langt, tror jeg.
- En bakgate bak den lokale puben..
*nikker henne med seg og begynner raskt å gå*
*finner snart riktig bakgate*
*tar hånden hennes før han begynner å telle mursteiner på veggen*
- Her..
*mumler og strekker ut hånden for å ta på den riktige*

Noira:
*kjenner suget i magen og at de forsvinner med flyttenøkkelen*
*skviser hånda hans til de lander på bakken*
*ser seg lynkjapt rundt og kjenner igjen omgivelsene*
- Leiren..
*ser ned den sovende leieren*
- Vi.. vi greide det..
*innser hun ennå moser hånda hans*
*setter i et gledeshyl og kaster seg om halsen hans*

Daniel:
*legger en arm om henne*
- Ja..
*men forstår enda ikke helt hvordan*
*ser seg tilbake over skulderen en siste gang*
*rynker brynene litt*
*klemmer henne tilbake*
- La oss finne gjengen.
- Bra jobba, Noira

Noira:
- Det er for godt til å være sant.
*hvisker*
*slipper ham ikke og speider over skulderen hans*
- Er dette virkelig? Hvor var folk!?

Daniel:
*rister stille på hodet*
- Vet ikke.. Jeg skjønner det ikke..
- Gå hjem til Alex og ungene.. Så skal jeg gi beskjed til Karsten om at vi er tilbake.
*smiler fort og begynner å gå tilbake mot teltene med henne*

Noira:
*kjenner panikken ikke gir seg før de går inn i leiren og hun ser kjente fjes*
*kommer til Alexanders telt og stanser fort opp*
- Daniel.
*ser oppriktig og tårevått på ham*
- Tusen, tusen takk

Daniel:
*smiler svakt*
*gir henne en klem til*
- Selvfølgelig.
- Bare husk at du skylder meg en.
*blunker raskt*

Noira:
*smiler varmt mot ham*
- Jeg er din evige slave
*flirer lett*
*slipper ham og løper kjapt inn i teltet*
*blir stående og lytte etter tegn til barna*
- Hallo.?

Alexander:
*har fått både Nathan og Jason inn i sengen*
*ligger og snorker sammen alle tre*
*men våkner når han syns han hører en lyd*
*myser mot teltåpningen*
*tror han drømmer igjen når han ser hvem det er*
- Noi..? Noira!

Daniel:
*ser lengtende mot Terinas telt, men går først til Karstens og Emmeline*
*ser de allerede er oppe med Elias*
*smiler fort, og rekker ikke å si noe før Emmeline er om halsen hans*
- Alt gikk bra..
*møter Karstens blikk*
- For bra. De bare lot oss gå.

Noira:
*gliser fra øre til øre*
*kommer kjapt inn til dem*
*kaster av seg kappa og kryper opp i senga til dem*
- Hei.!
*legger armene om Nathan og Jason*
*kysser dem og klemmer dem*
*smiler varmt opp mot Alexander*

Karsten:
*kjenner alarmen går i hodet*
*nikker stivt*
- Vi flytter leiren.
*rynker pannen svakt*
- Men dere er ikke forfulgt, da hadde dere ikke nådd inn i leiren..

Alexander:
- Hei..
*er fortsatt usikker på om han drømmer*
*gnir seg i øynene og smiler bredere*
- Hvordan gikk det?
- Du smiler..
*bøyer seg over guttene*
*kysser henne mykt*

Daniel:
- Nei. Ingen fulgte etter oss.
*rister på hodet*
- Det er det som er rart.
- Men ja.. Flytt leien. Det er nok lurt.
- Er det noe jeg kan gjøre?

Noira:
*møter lippene hans*
*stryker hånda rolig over kinnet hans*
- De lot oss gå.
*rister oppgitt på hodet*
- Og jeg er healet.
*innser hvor sprø situasjonen er*
*begynner smått å le*
*klemmer sønnene som er i halvsøvne inntil seg*

Karsten:
*nikker rolig*
*hever øyenbrynet og smiler bredt*
- Er du helt tett i nøtta?
*flirer*
- Terina venter…
*smiler lurt*

Alexander:
- Lot dere gå..?
*ser forvirret på henne*
*stryker henne over kinnet og håret*
*kysser henne igjen*
- Du aner ikke hvor bekymret jeg har vært.
*retter seg selv*
- Hvor bekymret vi har vært..! Alle sammen

Daniel:
*smiler lurt tilbake*
*løfter en hånd som takk*
*går raskt ut av teltet og inn i hans og Terinas*
*sparker av seg skoene og kommer opp i sengen til henne*
*legger armene om henne og kysser henne i nakken*

Noira:
- Daniel rodde det i land på et vis.
- Jeg kan ikke tro jeg er her.
*tørker tårene kjapt*
*møter kyssene hans*
*ser ned på guttene som våkner mer til*
*flirer mot dem*
- For noen trøtte tryner.

Terina:
*kjenner noen armer om seg og klemmer dem tettere inntil seg*
*våkner og drømt om ham hele natten så kobler ikke helt at hun er våken*
*rynker pannen lett etter en stund*
*setter i et gledeshyl og snur seg rundt mot ham*
- Takk og lov!!

Alexander:
- Ikke jeg heller..
*smiler bredt*
*stryker henne over kinnene også guttene over håret*
- Ja..
- Litt mareritt i natt, så da havnet de her inne..
*kveler et gjesp og klemmer dem alle tre inntil seg*
- De kommer til å bli overlykkelig når de våkner ordentlig til

Daniel:
*gliser og klemmer henne tett inntil seg*
- Hysj.. Du vekker Dina
*kysser henne mykt*
*stryker hendene over hele henne*

Noira:
*har guttene mellom seg og Alex*
*hører Jason begynner å le når hun ikke slutter å kysse ham*
*smiler varmere og ser sårt på Alex*
- Da var det godt far var her.
*lukker øynene og innser hun aldri har vært mer lykkelig*

Terina:
*fniser mot lippene hans og stønner lengtende*
*klemmer seg så tett det går*

Karsten:
*går mot storteltet for å informerte rådet*
*men går først mot Mortens telt og åpner duken inn*
- Bror. De er tilbake

Alexander:
*stryker henne over kinnet*
- Og når er mamma tilbake.. Så da er alt i orden.
*ser varmt på henne*
- Og du er i orden? Du er healet, frisk..?

Morten:
*hever brynene*
- Allerede?
- Okei..
*drar hendene trett over ansiktet*
- Vi må si fra til farmor

Noira:
*nikker stille*
*kjenner tårene bare renner*
- Ja.
- Jeg er fri fra den forbannelsen.
*ler lettet*
- Jeg kan ikke tro det.. jeg er helt i sjokk!
*klemmer bedre om sønnene*

Karsten:
- Jeg gir beskjed.
*smiler kjapt*
- Du har vel noen barn som sikkert snart får besøk

Alexander:
*tørker kinnene hennes*
*kysser henne igjen*
- Du er her..

Morten:
- Det har jeg nok..
*smiler varmere*
- Takk for beskjeden.
- Og alt gikk bra?

Noira:
*møter kyssene hans igjen*
*hører til slutt Nathan og Jason sier æsj og begynner å flire*
- Tullegutter.
*flirer svakt*
- Det er tre andre jeg også må hilse på.
*stryker dem over nesene*
- Jeg er snart tilbake
*setter seg bedre opp og kysser Alexander en gang til*
*kjenner tanken på å holde de tre minste setter fart i henne*

Karsten:
- Ja.
- De lot dem gå
*trekker på skuldrene*

Morten:
*rynker brynene*
- Javel..
*drar en hånd over kjeven*
*løfter blikket idet teltduken går opp*
*smiler varmt*
- Det gikk.

Noira:
*gliser inn mot dem*
- Ja.
*vil løpe inn i armene til Morten men får en enmannsklem fra Karsten først så slenger armene om ham*
- Takk.. herregud jeg har aldri vært så lettet.
*slipper Karsten og ser han flirer fort og unnskylder seg*
*snur seg mot Morten igjen*
*går kjapt bort til ham og kaster armene om ham*

Morten:
*legger armene tilbake om henne*
*klemmer henne godt*
- Takk og pris.
*smiler varmt ned til henne når de slipper*
- Barna har savnet deg.
- De er rett der inne

Noira:
*legger hånda til brystkassen hans og ser mot rommet*
- Sover de ennå?
*smiler varmt*