Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*smiler spakt*
- Ja.. Det er ganske rart.
- Men vi har ikke pratet med ham enda, har vi vel?
*stryker Lila over skulderen*
- Hun er litt redd.
*kan virkelig ikke klandre henne*
*ser over på Noira, og kan nærmest se tankene fly gjennom hodet hennes*
*rynker brynene såvidt*

Noira:
*smiler fort mot Lila*
- Men Karsten er ikke skummel.
- Han bare ser veldig skummel ut..
- Han har jo også langt hår..
*smiler forsiktig*
- Jeg kjenner ham vet du.. vi kan gå sammen og prate med ham?
*stryker henne over kinnet*

Lila:
*biter seg stille i lippa*
*nikker rolig*

Alexander:
*ser takknemlig på Noira*
- Vi har jo pratet litt om det, Lila.
- Han har jo en liten gutt.
*løfter opp Mads og Noor som maser*
*kysser dem fort*
- En liten lillebror til til deg.
*smiler varmt*

Noira:
- Han heter Elias.
*smiler varmt*
- Og han er kjempe stor baby
*flirer*
- Men søt altså.
*ser forskende på Lila*
- Vi kan se ham litt senere i dag?
- Og så har sikkert Neda noen gode boller i bua si
*ser opp på Mads*
- Ja du fikk det med deg du ja
*flirer mot sønnen*
- Bollefrans
*kiler ham på magen*

Alexander:
*trekker på smilebåndet av Mads*
*ser spørrende ned på Lila*
- Hva syns du om det? Kan det være en plan for dagen?

Lila:
*biter seg i lippa*
*nikker kjapt*
- Kan Astro få være med..?
*ser på dem med dådyrøynene sine*

Noira:
*flirer smått*
- Ja.
- Det kan vi ikke stoppe hva?
*rister lett på hodet*
- Skal vi spise litt? Så må mamma og pappa prate litt, så kan kanskje dere leke litt?

Alexander:
- Astro må selvfølgelig være med.
*humrer*
*legger hodet lett på skakke*
- Det hørtes alvorlig ut
*ser på henne med et lite smil*
- Men ja.. La oss spise.
*legger armen om henne og kysser henne i håret*
*kan ikke tro at hun er tilbake allerede*

Noira:
*smiler spakt*
*klemmer seg inntil ham*
- Alvorlige greier på gang..
*smiler fort*
*hører Nathan og Jason krangler seg imellom*
- Heihei..!
- Kom nå.
*rister lett på hodet*

Alexander:
- Nate..
- Kom igjen.
*nikker mot teltdøren*
- La oss få i dere mat hva?
*får med seg hele gjengen ut*

Nathan:
*himler med øynene og tar Jasons hånd og Lilas*
- Jeg elsker frokost..!
*gliser*
- Kan spise hva vi vil!
*setter opp farten med søsknene*

Noira:
*lar dem bare være et par meter foran*
- Noor er trygg nå.. det samme med Olivia..
*ser alvorlig på Alexander*
- Om de skulle ha arvet forbannelsene kan mitt blod brukes til å endre den

Alexander:
- Er det sant?
*kjenner en bør løftes av skuldrene*
- Takk og lov..
*nusser Noor flere ganger i hodet*
- Theodin kommer til å bli så lettet
- Vi får finne ham etterpå

Noira:
*smiler varmere*
- Ja det.. jeg kan bare ikke forstå det.
*kjenner tanken plager henne*
- Hvorfor skulle Delia gjøre det egentlig?
- Jeg aner ikke hvordan Daniel fikk det til.

Alexander:
*trekker litt på det*
- De fikk bevist noe da.
- Vi kan ignorere det så mye vi vil, men..
- Til syvende og sist så trenger vi dem
*smiler stramt ned til henne*
- Det kan jo ha vært en liten del av motivasjonen

Noira:
*biter seg i lippen og nikker stille*
- Ja..
- Ja det gir mening.. spesielt med Daniel..
*ser etter ungene*
- Delia har enorme krefter..
- Jeg har ikke merket dem før

Alexander:
- Ikke?
*kjenner han får frysninger av å tenke på henne*
*svelger tungt og klemmer bedre om barna*
- Ja.. Hun kan skremmende mye.

Noira:
*ser ungene stanser opp like fremforbi dem*
*smiler overgitt når hun ser de tar samlet sats og løper mot Nedas bod*
*smiler spakt*
- Ja..
*klemmer Louie inntil seg*
- De lot oss bare gå.
- Det var ikke folk rundt oss i det hele tatt.. vi delte rom, det var knapt vakter..

Alexander:
*rynker brynene*
- Det er rart.
*hipser på Mads og Noor*
- Sa du det til Morten eller Karsten?

Noira:
- Ingen..
- Daniel gikk i forvegen, han skulle til Karsten.
*smiler fort*
- Jeg ble så opptatt av ungene at jeg tror ikke jeg sa noe til Morten.
« Løyner…»
- Ikke det iallefall
*hører hun sier det, men trodde det var i tankene*

Alexander:
*merker hun blir rar når han nevner Morten*
*prøver å ikke tenke for mye på det*
"Hun kommer bare til å si at du er paranoid.."
- Ja.. Selvfølgelig.
*smiler fort ned til henne*

Noira:
*ser han blir merkelig*
*svelger stille*
- Vi.. må ha en samtale senere..
- Vi trenger ikke gjøre det nå..
*ser forsiktig på ham*
- Jeg føler jeg har fått livet i gave igjen.
- Jeg var borte bare et døgn men tenkt så mye som jeg har gjort på mine tyve år..
*smiler nervøst*

Alexander:
*ser virkelig ikke frem mot det men nikker stille*
*ser barna kommer løpende mot dem med boller i hendene*
- La oss få i ungene mat først da.
- Så kan vi prate etterpå.
*smiler spakt til henne*

Noira:
*nikker rolig*
*smiler varmt ned mot ungene*
- Se der ja
- Er flere boller igjen nå da?
*flirer svakt mot dem*

Jason:
- Hestene!!
*peker mot stallen*
- Se?
*kaster i seg en bolle*

Alexander:
- Vi kan se på hestene etterpå, Jason
*skyndter seg å legge til*
- Hvem kan komme seg først til vertshuset da?
- Hvem er kjappest, Nathan eller Jason?

Nathan:
- Jeg!!
*skubber lett i broren og setter kjapt igang med å løpe*

Noira:
*smiler spakt*
- For en fart på dem..
*rister lett på hodet*
*ser Lila setter etter dem*

Alexander:
- Ja..
- Hjelper alltid med en konkurranse.
*smiler skjevt*
*begynner å gå raskere etter dem*

Angela:
- Herregud.
*dulter i Theodin med den ledige armen*
*nikker mot inngangen*
- Noira er tilbake