Harry Potter - New and Improved

Noira:
- Har det skjedd noe mens vi var borte..?
*ser forskende på ham*
« Ordner opp med Neda…»

Terina:
- Ja det gjør du
*fniser opp mot ham*
*trekker ham ned til seg og kysser ham lidenskapelig*

Morten:
*smiler fort og rister på hodet*
*stryker Noor over hodet når hun kommer løpende*
- Alle har gått og ventet på dere

Daniel:
*kysser henne lengtende tilbake*
*stryker henne over siden og ned mellom bena*
- Klar for mer..?

Noira:
*løfter Louie opp på armen*
*stryker ham rolig over ryggen*
- Jeg kan ikke tro de bare lot oss gå.
- Jeg forstår det bare ikke.

Terina:
*stønner ertende*
- Alltid
*trekker ham tett ned mot seg*

Morten:
*rister på hodet*
- Nei. Det er rart
- Spesielt med Daniel
*rynker brynene lett*

Noira:
- Ja.
*ser etter tvillingene*
- Men Noor er trygg nå.
- Delia sa at hun nok ikke hadde arvet den.. og om så så kunne jeg bruke mitt blod til henne.
*vugger lett på Louie*
- Men for noen krefter som bor i Delia..
*kjenner hun får skjelvinger i kroppen*
- Hun er ufattelig sterk

Morten:
- Det vil jeg tro
*nikker stille og legger armene i kors over brystet*
*ser alvorlig på henne*
- Godt at Noor er utenfor fare..
- Og at du føler deg bra.

Noira:
« Og nå kan du gå…»
*smiler fort mot ham*
- Ja det er en lettelse..
*ser ned mot tvillingene*
- Kom unger.. så skal pappa få spise litt frokost..

Morten:
*holder igjen et sukk*
*ser etter henne*
*drar hendene gjennom håret*
*går etter Neda etterhvert*

Karsten:
*holder Elias på armen mens Enmeline stryker enhjørningen over manen*
- Utrolig at de kom uskadet tilbake..
*rynker pannen*
- Men de er ikke typene til å holde ting skjult?

Emmeline:
*ser tilbake på ham og rynker brynene*
- Hva slags ting da?
*tar børsten for å gre Durasheks man*
- Noira klarer ikke å holde ting inni seg iallfall. Så det tror jeg ikke

Karsten:
- Nei..
*rister fort på hodet*
- Du har rett.
- Det var bare fryktelig usannsynlig..

Emmeline:
- Ja.. I grunn..
*steller enhjørningen videre*
*ser seg over skulderen på Karsten*
- Du får prate med dem da
- Du hører vel raskt om de lyver.

Karsten:
- Ahr.. ikke den lureste taktikken det..
*ser rolig på henne*
*smiler spakt*
- Er du klar for rådsmøte?

Emmeline:
- Nei.
*ser på ham med et lite smil*
*sukker og stryker enhjørningen sin en siste gang over mulen*
*kommer bort til Karsten og sønnen etterpå*
- Jeg føler de kommer til å spise meg levende.

Karsten:
- Morten er med så han passer på deg
*legger armen om henne*
- Jeg er så glad jeg slipper
*ler rått*

Emmeline:
*himler med øynene*
- Hater deg..
*klemmer seg inntil ham*
*stryker Elias over kinnet*
- Hva skal dere finne på da?

Karsten:
- Nyte livet hva?
*ser ned på Elias*
- Han får bli med meg på runden..
*humrer*
*kysser Emmeline kjapt*
- Skal jeg følge deg opp?

Emmeline:
*nikker*
- Og inn i teltet
- Og sitte ved siden av meg
*ser med valpeøyne opp på ham*
*klemmer seg inntil ham*

Karsten:
- Jeg blir kasta ut
*flirer mot henne*
- Men vi kan prøve
*kysser henne igjen*
- Du har tålmodighet og ordene for å være i rådet
- Jeg har ikke det

Emmeline:
- Nei.. Du har ikke et eneste tålmodig ben i kroppen din
*flirer svakt og kysser ham igjen*
*sukker*
- Du trenger ikke å følge meg inn.
- Kos deg med Elias

Karsten:
*blunker til henne*
- Det skal jeg.
- Og du kommer til å like det.
*kysser henne lett igjen*
- Du bør skynde deg nå.

Noira:
*kommer inn i teltet til Alexander med de tre små*
*smiler varmt når Jason og Nathan kommer hoppende*
- Hei flokken!

Emmeline:
*kysser ham mykt på nytt*
- Okei da
*kysser Elias også*
- Kos dere.. Kos deg med pappa..!
*sender dem enda et slengkyss før hun går raskt mot teltet*

Alexander:
*sitter og fletter Lilas hår*
*merker at hun vil sprette opp*
- Snart ferdig..!
*smiler varmt av guttene*
- De våknet skikkelig til nå

Karsten:
*humrer når hun går*
- Vi er heldige som har mamma hva?
*klemmer sønnen inntil seg*
- Så setter vi deg i sjalet her hva..
*smiler lurt*
- La oss gå småen.. du må bli vant med denne runden..

Lila:
*spretter opp når hun ser Noira*
*ser søsknene klemmer av gjensynsglede av hverandre*
- Mamma..!

Noira:
*smiler varmt og sårt mot Lila*
*kommer kjapt bort til henne og legger armen om henne*
- Hei skatt
*blunker bort tårene*
*smiler varmt mot Alexander*

Alexander:
*får akkurat festet strikken før hun løper bort*
*smiler like varmt av ordet hun bruker*
*kommer bort til dem og kysser Noira raskt*
- Hele gjengen samlet.
*stryker Louie på kinnet*

Noira:
*kysser ham igjen*
*smiler varmt ned mot flokken*
- Alle sammen.
- Lila, jeg vil så gjerne høre om deg og Neda!
*innser de knapt har snakket*
*smiler stort mot henne*

Lila:
- Hun er kjempe snill!
*forteller gladlig*
- Og hun ligner jo på meg!
*fniser lett*
*mister noe av smilet*
- Pappaen min heter Karsten
*ser Noira blir blek*

Noira:
- Hæ?
*klarer ikke holde det inne*
- Oj..!
- Så.. så rart.. så.. liten verden er
*skotter opp på Alexander*
« Derfor Neda og Morten….»
*svelger hardt*
« Herregud da er han serriøs med henne»
*kjenner en grådig ulv vrir seg i magen hennes*
« Her står jeg med Alex.. verdens snilleste mann.. og er ikke fornøyd med det jeg har her… skal jeg ødelegge for Morten nå..?»
*får tusen tanker i hodet*