Harry Potter - New and Improved

Karsten:
- Hvor er det skoen trykker?
*ser bekymret på ham*
- Hva kan vi gjøre?

Daniel:
- Hvor trykker den ikke?
- Hun var i koma gjennom hele graviditeten, traumatisk fødsel, kan ikke gå lenger, kan ikke få flere barn, er på stedet hvor moren ble født og vokste opp..
- Altså, listen er lang.
*kjenner det knyter seg i magen*
- Det eneste dere kan gjøre er å gjøre som hun ber om.. Be Emmeline holde seg unna for en periode.

Karsten:
*nikker sakte*
- Dumt å fryse ut den personen som kjenner henne best..
- Snakker hun i det hele tatt? Med deg om det?

Daniel:
*nikker*
- Ja.. Takk og lov.
*smiler svakt*
- Jeg tror hun bare trenger å lande litt.
- Sørge over det vi har mistet og prøve å legge det bak seg.

Karsten:
*nikker rolig*
- Det er jo forståelig..
*smiler spakt*
- Det er noen telt som ligger mer fredelig til.. om du ønsker det?

Daniel:
- Takk.
*kjenner seg lettet for at Karsten tar det så greit*
*smiler svakt til ham*
- Kan høre med henne.
- Om ikke, kan det være aktuelt for Isabell og barna hennes vil jeg tro.

Karsten:
- Ah..
- Hun har det vel ikke så greit nei..
- Jeg kan prate med Isabell selv jeg..
*smiler kjapt*
- Vi har en fin tone.. så tar du å fokuserer på kona di.
- Hun er ikke den første til å få fødselsdepresjon

Daniel:
- Nei.. Jeg må ta den praten med Isabell selv
- Så hun ikke føler seg kastet ut..
*smiler fort*
- Men takk.
*rynker brynene litt av ordet han bruker*
*nikker sakte*
- Nei..
- Takk igjen

Karsten:
*smiler kjapt*
- Ingen problem..
- Jeg får finne Emmeline da.. hun er vel knust et sted
*blåser opp kinnene oppgitt*

Noira:
- Nathan..!
*flirer når han kaster seg hodestups over senga med Jason i hælene*
- Apekatter..!
*legger Louie rolig ned i den lille senga si*
*snur seg mot storebrødrene*
- Jeg spiser sånne som dere til frokost..!
*lager seg til og kommer etter dem*
*hører de skrattler og gjemmer seg under dyna*

Daniel:
- Ja.. Godt mulig det.
*skjærer en liten grimase selv*
- Hun sa hun skulle gå og spise.
*smiler fort*
*løfter en hånd mot ham og går tilbake til Terina*

Alexander:
*har Noor gråtende på armen og Mads i hånden*
*kikker forsiktig inn*
- Det er en her som lengter etter mamma
*smiler fort*
- Sorry.. Ingenting funket.

Karsten:
*går på leting etter Emmeline*
*sukker oppgitt av situasjonen*

Noira:
*hører gråten og rynker pannen hardt*
- Ånei..!
*smiler trist mot Noor*
- Hei skatten!
*åpner armene for henne og Mads*
*klemmer dem inntil seg*

Emmeline:
*føler seg helt utenfor seg selv*
*har tatt Elias med til stallen for å stelle med hesten*

Alexander:
- Der ja.. Der var mamma
- Ser dere, hun er aldri langt unna
*ser nervøst på Noira*
- Hvordan gikk det i natt..?
*ser på Louie som ligger pent i sengen og smiler svakt*
- Han ser nå fin ut

Karsten:
*bruker lang tid for å finne henne*
*kommer rolig bak henne og legger armene om henne*
- Hei skatt.

Noira:
*smiler fort*
- Det gikk fint.
- Litt redd det var fordi han fikk så mye medisin i går..
*ser ned på tvillingene*
- Savna dere meg sånn da?
- Går fint det
*kysser pannene deres*

Emmeline:
*har lagt Elias på et pledd like bortenfor seg*
*står helt i sin egen verden*
*skvetter fælt når han gjør det*
- Åh..
- Herregud, Karsten!
*slår lett etter ham med børsten*

Alexander:
- Ja, går så fint så
*bøyer seg ned på huk for å ta imot Nathan og Jason*
- Hei gutta!
- Herjer dere med mamma eller?

Karsten:
*humrer og snur henne rundt*
*legger hendene om kinnene hennes*
*kysser henne mykt*
- Daniel kom.
*smiler trist*

Noira:
*smiler varmt mot guttene*
- De sov hele natten igjennom..
*kysser Noor i håret*
- Sov de noe eller?

Emmeline:
*kjenner knuten i magen blir enda større*
*ser han er trist i blikket*
- Har hun sagt noe?
- Vil hun se meg nå?

Alexander:
- Ja..
*trekker litt på det*
- Litt iallfall.
*rufser Nathan og Jason i håret*
*reiser seg stille*
- De får sove litt om noen timer også prøver vi igjen i natt.

Karsten:
- Daniel spurte om vi kunne gi henne fred en stund.
*smiler spakt*
- Så skulle han prøve å nå inn til henne..
*klemmer henne tettere inntil seg*
- Hun er ikke den første i verden til å ha fødselsdepresjon.

Noira:
*smiler fort*
- Blir det for ille så får vi heller bytte?
*smiler strammere mot ham*

Emmeline:
*føler hun blir kald over hele kroppen*
*blunker fort og ser bort*
*kjenner han strammer grepet om henne så hun ikke kommer seg bort*
*begynner å gråte med en gang*
- Åh...
- Stakkars Ina...

Alexander:
- Det er ikke ille
- Det går bra
- Dere har det verst..
*ser Noor har fått roet seg litt*
- Tenkte vi skulle gå ut og finne Rae og Wes
- Vil dere være med eller, gutter?

Karsten:
- Gi henne litt tid..
*klemmer henne tett inntil seg*
- Det ordner seg.. hun trenger nok bare å finne ut av det selv..
*stryker henne igjennom håret*

Noira:
*biter seg i lippa*
- Sorry jeg gjør det ikke til en konkurranse..
*sukker stille*
*hører guttene jubler*

Emmeline:
*nikker stille*
*forstår ikke hva som kan fare gjennom søsterens hode*
- Hun har aldri ikke ville sett meg før..!
*holder om genseren hans og gråter sårt*

Alexander:
- Neida..
"Men du sier at jeg ikke takler det"
*smiler svakt av Nathan og Jason*
*ser fort på Noira*
- Så får du og Lou litt ro..?

Karsten:
*knuer om henne*
- Har hun slitt med depresjoner før?
*hvisker*
- De kutter ofte de nærmeste

Noira:
*ser han er irritert*
- Jeg kan komme ut senere når Morten kommer

Emmeline:
- Nei..
*hvisker*
- Aldri.
*hikser så hele brystet spretter*
- Åh, jeg føler meg så dum
- Jeg la altfor mye frem til henne på en gang i dag, skulle aldri gjort det..!

Alexander:
*smiler fort og nikker*
*kommer bort og overtar Noor igjen*
- Skal vi ut og leke litt?
*kiler henne lett i halsen*
- Ja, kom da!

Karsten:
*vugger henne rolig*
- Det er ikke din feil.
*hvisker ned til henne*
- Hun innrømmer jo at hun har problemer nå
*hvisker*
- Det er jo bra?

Noira:
- Noor kan eventuelt bare bli og..
- Hvis guttene vil leke.. og hun trenger mamma tid?

Emmeline:
*klarer ikke å si ja til det*
*løfter til slutt ansiktet opp og tørker kinnene sine*
*puster tungt ut*
- Huff.. Jeg vet ikke.. Kanskje..
- Men hun har aldri ikke ville sett meg..

Alexander:
- Jaa.. Det går jo fint
*ser spørrende ned på datteren*
- Litt mammatid?
*ser hun strekker seg etter Noira igjen*
- Ja..
*rekker henne tilbake i Noiras armer*
*flirer fort*
- Du kjenner henne du

Karsten:
- Når en er syk så er en syk skatt.
*trekker henne inntil seg igjen*
- Gi henne pusterom og tid.
- Hun finner tilbake til deg

Noira:
*smiler fort mot ham*
*flirer fort*
- Har født dem vet du
*kysser Noors panne*