Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*blunker stille*
*venter til han er gått, før hun tømmer hele muggen*
- Faen og, Elias..
*ser stille ned på ham*
*fortsetter stellet til Durashek i stillhet før hun tar med seg sønnen og går*
- Takk, Peter..

Morten:
- Ja.. Litt.
*smiler fort mot henne*
- Kan ikke si så mye mer enn det.
*ser utover leiren*
*skimter Astro, Lila og gjengen leke litt bortenfor*
- Men ja.. Det er litt deiligere temperatur.

Peter:
- Ingen problem fru Von Holstein.
*er kjapt bak henne og rydder opp*
*holder blikket på henne mens hun går*

Noira:
- Nei gid jeg kunne jo sagt det til min gode venninne Delia..
*himler med øynene*
*ser etter Lila og Sophia*
*smiler spakt*
- De elsker det her.. se på dem..
- Jeg har aldri hørt Sophia le slik hun gjør her

Emmeline:
*tar turen opp til Ylena før hun tør å gå hjem*
- Jeg har ingen grunn til å tro det
- Men Durashek var så rar, og det var hun sist også..
*ser nervøst på henne*

Morten:
*trekker på smilebåndet*
- Nei.. Det er godt.
*ser over på henne*
- Det virker som om de fleste trives her.
- Inkludert deg?

Ylena:
*smiler svakt og nikker*
- De små tegnene skal en ikke overse..
- Kom.. la oss finne ut av det hva?

Noira:
- Ja nå trives jeg kjempe godt.
*smiler fort og snur blikket*
- Tok litt tid å.. finne roen.. men nå er dette mer hjemme enn noe annet hjem jeg har hatt
*smiler varmere*
- Hvordan er det å være tilbake?

Emmeline:
*nikker stille*
*blir nervøst med henne*
- Jeg fikk jo prevensjon av dere
- Men.. ja, kanskje det ikke fungerer?

Morten:
*smiler varmt av at hun sier det*
- Rart i starten. Deilig nå.
*lener seg godt tilbake*

Ylena:
- Stemmer det ja..
*smiler fort*
- Og du har tatt den som den skal?

Noira:
- Det må ha vært rart ja etter så mange år i.. en kjeller med meg
*flirer og rødmer*
- Fy.. alt blir deilig etter det
*smiler skjevt*
*flytter blikket ned på Louie*
*smiler varmere*

Emmeline:
*blir rød om kinnene*
- For det meste, ja
- Ting har gått sånn i ett i det siste så..

Morten:
*smiler skjevt*
- Hadde nesten fortrengt det.
*ser skjevt på henne med et flir*
- Neida.. Men det er annerledes å være ute i luft.. Med andre mennesker.
- Det er deilig.

Ylena:
*hever øyenbrynet lett*
- Vel..
- Da vet en jo aldri
*smiler fort*
- Kom her og sett deg.
- Legg hånda di over vannet her..
*hjelper henne ned til gryta*
- Så skal vi se..
*smiler spent*
- Jeg stikker deg bare her.
*ser bloddråper treffer vannspeilet*
*holder blikket på vannet*
*løfter blikket rolig mot henne*
- Durashek er like god som vannspeilet min venn.

Noira:
*flirer svakt*
- Jeg hadde glemt hvor sosial jeg egentlig er!
- Helt sykt hva en kan bli vant med..
- Og i Draconiz skulle vi jo helst ikke snakke med noen, så de første månedene her så gikk jeg bare å skula på alle, og så tenkte jeg det ikke var vits å investere tid i å bli kjent.. men nå så bare.. begynner å prate med folk.
*hever øyenbrynet*
- Føler meg helt.. koko
*fniser*
- Og alle er jo spennende!

Emmeline:
*blir helt stille*
*kjenner Elias begynner å vri seg inntil henne*
*nikker sakte til Ylena*
*trekker hånden til seg*
*hører bare hjertet sitt banke*
- Så.. flott.

Morten:
*flirer svakt mens hun forteller*
- Det er bra at du finner deg selv.
*stryker over Louie*
- Jeg er glad du finner deg til rette her

Ylena:
*holder smilet nøytralt*
- Overveldende?
*legger hodet på skakke*
- Tungt?
*ser forsiktig spørrende på henne*

Noira:
- Så bra.
*smiler skjevt*
- Og virker som folk liksom.. ikke at det er din feil, er vel kulturen deres bare, men.. før har det liksom virket litt som spesielt menn har vært redde for å prate med meg.
- Tror kanskje det hjalp å flashe budeiene for hele hurven..
*flirer lurt mot ham*

Emmeline:
- Overveldende..
*ser for seg hvor kry Karsten vil bli*
*kjenner det gjør det litt mindre tungt*
- Kan du se om det er gutt eller jente?

Morten:
*humrer*
- Skal ikke se bort i fra det
- Ble litt mer folkelig da
*flirer til henne*
- Tror ikke det er deg.. Det er vel bare Draconiz generelt

Ylena:
- Vil du vite det?
*smiler varmere*
- Jeg kan se det.
*ser spørrende på henne*

Noira:
- Men..
*smalner øynene litt*
- Er det det?
- Er denne Draconiz frykten så ekte?
*biter seg i lippa*

Emmeline:
*nikker*
- Kanskje det gjør det mer.. virkelig.
*biter seg i leppa*
*klemmer Elias tett til seg*

Morten:
- Ikke frykt akkurat
*smiler fort*
- De har vært en fiende i generasjoner
- Du må ikke tro at det går så fort over

Ylena:
- Det kan slå feil for det er tidlig.
- Men det virkelig veldig sannsynlig at det er ei jente.
*smiler varmere*
- Vil du jeg skal holde Elias for deg?
*humrer*

Noira:
- Jo men de virker så stolte..
*hever øyenbrynet*
- Dvergene virker som gir blank F i om en er Draconiz eller Von Holstein.. der er en bare menneske liksom..
*flirer*
- Og alvene.. jaja.. de husker jo godt da men de er da ikke så mange..
*hever øyenbrynet lett*
- Dere må jo vite at… vi har lurt oss ut i skogen.

Emmeline:
*hører hjertet dunker enda høyere*
*føler nervøsiteten kommer tilbake igjen*
*nikker stille og lar henne ta sønnen*
- Vi fikk ham nettopp..
*svelger hardt*
*gnir hendene nervøst sammen*
- Og Karsten fikk nettopp Lila.

Morten:
*trekker på skuldrene*
- Når rådet ikke sier noe, Karsten ikke sier noe og jeg ikke sier noe..
*smiler svakt*
- Da er det ingen som sier noe.

Ylena:
*får Elias over i armene sine*
- Å i jøsses..
*flirer ned til oldebarnet*
- Ja dere har gått fra to til fire brått.
*smiler rolig*
- Jeg kan trøste deg med at å gå fra fire til fem.. det er ikke sikkert det blir store endringen når vegen går videre.. men selvfølgelig for her og nå.

Noira:
*flirer svakt*
*rister lett på hodet*
- Nei jeg skjønner det.
*ser ned på sønnen igjen*
- Alex tar tvillingene.. han kunne ha Nathan og Jason og men.. Mads og Noor er helt forferdelige for tiden på natta..

Emmeline:
*smiler svakt av utropet hennes når hun får Elias*
*er vandt til å høre det fra alle som holder ham*
- Takk Ylena..
*ser takknemlig på henne*
*drar de klamme hendene over lårene*
- Det er en liten trøst
- Og jeg vet at Karsten vil bli glad.. la oss håpe han ikke har ombestemt seg, hva?

Morten:
- Ja..
*hever et bryn*
- Har merket det selv.
- Vi får se hvordan det går denne første natten.
- Han våkner vel for å spise litt snart, men da må du bare legge deg med ham etterpå
- Jeg kan være våken jeg

Ylena:
- Det får du meg ikke til å tro.
- Nei se på de blå øynene dine hva
*humrer og holder ham stødig på fanget*
- Og de smilehullene! Helt likt som Karsten som baby dette
*smiler varmt mot Emmeline*
- Han kommer til å henrykt Emmeline!

Noira:
*presser lippene sammen*
*nikker stille*
- Jeg kan prøve..
- Kjenner bare på meg at det blir en lang natt..
*smiler forsiktig*
*ser sårt på Louie*
- Jeg sover så dårlig for tia generelt.. dette hjalp liksom ikke på..

Emmeline:
*smiler av henne og skryten for Elias*
*tar det til seg som om hun har malt øynene og smilehullene hans personlig*
- Han er søt selv om han er gigantisk.
*smiler skjelvent mot Ylena*
- Ja.. Jeg håper det
*kommer nærmere og stryker Elias over håret*
- Vi får gå og si det til pappa da.. At du skal bli storebror

Morten:
*nikker stille*
- Nei.. Det gjør det jo ikke.
*ser Louie begynner å gløtte på øynene*
*løfter ham forsiktig over til Noira*
- Man han er en sprek liten kar. Ikke bekymre deg for mye..
- Eller, prøv
*smiler svakt*

Ylena:
- Åh han har noe godt i vente
*humrer varmt*
- Og gi beskjed kjære deg om du blir dårlig.. vi finner på noe.
*smiler varmere*

Noira:
- Åå nå er pappa morsom hva?
- Ja nå ler han godt altså, så tårene triller..
*flirer fort til Morten*
- Hei du..
*ser han umiddelbart begynner å søke*
- Skal vi finne pippi og puppi?
*reiser seg rolig og tar bjella kjapt med seg*

Emmeline:
*nikker og smiler varmt mot henne igjen*
- Takk igjen..
*løfter Elias opp*
*fester ham i sjalet igjen*
- Dere er så snille med meg.
*klemmer sønnen til seg*
*tar ham med seg ut*

Morten:
*smiler svakt etter dem*
*lener ansiktet tilbake for å finne solstrålene*
*lukker øynene*

Karsten:
*ser Noira gå inn i teltet hans*
*går kjapt mot Morten*
*senker stemmen*
- Andrej.. jeg hørte det nettopp..
*ser bekymret på ham*
- Ordner det seg?

Morten:
*får en skygge over ansiktet og åpner øynene*
*ser Karsten kommer nærmere*
*setter seg bedre opp*
- Han har fått noen anfall..
*nikker stille*
- Men jeg tror det skal gå bra.
- Vi må bare overvåke ham gjennom dagen og natten.. fått medisiner av farmor.
*smiler fort*
- Ser ingen grunn til at det ikke skal ordne seg.

Karsten:
*nikker lett*
- Ahr.. forbanna greier..
- Men det går seg til..
*drar hånda igjennom håret*
- Verste som er når de er så små og får sånn, hele magen vrenges på meg da
*flirer svakt*

Morten:
- Ja jeg vet.
*skjærer en grimase*
- Det er fælt.
- Noira er jo helt frynsete..
*sukker*
- Men han har medisiner og vi passer på