Harry Potter - New and Improved

Theodin:
*kommer ut og ser Angela får med ungene mot teltet*
*kaster et blikk mot Noira*
*stivner når han igjen ser skikkelsen ved henne*
- Faen da.

Karsten:
*vasser i vannet*
*kaster fort et blikk opp mot Noira og ungene*
*sprekker opp i et smil når ungene kjenner ham igjen*
*setter seg på huk og får gitt dem en klem i tur og orden*

Noira:
*stivner når hun ser Karsten*
*smiler stramt*
- Tilbake alt?
*ser forskende på ham*

Nathan:
- Onkel Karsten!
*vil først inn på armen hans*
*smiler bredt*
- Onkel K, onkel K!

Karsten:
*humrer og klemmer om ham*
- Hei Nathan!
*smiler varmt*
*ser kjapt opp på Noira*
- Jeg er edru.
- Men det føles ræva
*smiler skjevt mot henne*
*senker blikket igjen*
- Men sånn er det

Noira:
*svelger hardt*
*kaster et blikk rundt seg*
*ser Theodin ser dem*
*puster lettet ut*
- Jeg ble litt overrasket over hvor kjapt du var tilbake..
*ser skrått på ham*
- Jeg hadde ikke regnet med å se deg på lenge

Morten:
*er på vei ned til vannet for å se Noira og barna*
*tror han ser syner når han ser Karsten*
*rynker brynene og går raskere ned*
*legger armene i kors over brystet og stirrer broren ned*
- Tilbake, igjen?

Karsten:
*reiser seg opp når han ser broren*
*smiler stramt*
*ser kjapt på barna som igjen finner til leken*
*snur blikket og holder på Noira*
- Draconiz har satt i gang en massiv motangrep.
- Uansett hvor jeg dro kom de etter.
- Jeg tror de har klart å spore leiren..
*snur blikket mot broren*
- De kommer ikke inn. Men de av oss som forlater leiren er sporet.

Noira:
*kjenner det går kaldt nedover ryggen på henne*
*svelger hardt*
*ser kort på Morten*
*legger hånda mot armen hans*
- Da er det godt du er her igjen
*snur blikket mot Karsten*
- Vi skal hjelpe deg

Morten:
*ser kjapt på Noira, og ser hvem hun tenker på*
*ser alvorlig på broren igjen*
- Og du?
*legger armen om Noira*
- Du er ikke sporet?

Karsten:
- Ikke så lenge jeg er her.
- Og jeg kunne ikke la dem ta farmor
*senker blikket*
*ser alvorlig på dem*
- Jeg vet jeg har.. fucket det skikkelig til.

Noira:
*innser at hvis brødrene blir uvenner så står hele leiren i fare*
*presser lippene sammen*
- Det ordner seg.
- Der kan familien min hjelpe…
- Mamma.. og jeg har nesten blitt fanget i dyreformer..
- Vi er vant til å håndtere kriser.
*blir mer sikker i stemmen*
- Jeg kan hjelpe.. mamma… Daniel.. Isabell.
- Dette får du til.

Morten:
*ser kjapt ned på Noira*
"Du skal ikke gjøre noe som helst"
*ser over på broren*
*men sier seg enig med kona*
- Vi ordner dette.
- Du føler deg OK?

Karsten:
*ser takknemlig på Noira*
*smiler skjevt og drar hånda igjennom håret*
- Jeg er veldig takknemlig.
- Spesielt siden det kommer fra deg.
- Virkelig… du er nydelig på utsiden og innsiden
*snur blikket mot broren*
- Jeg er klin edru.
- Jeg føler meg helt jævlig

Morten:
*syns det ser sånn ut også*
- Bra.. Da virker det som det skal.
*smiler kort*
*ser spørrende på ham*
- Har du spist noe?

Karsten:
- Prøver å spise innimellom..
- Dårlig med matlyst.
*hever øyenbrynet*
*kommer nærmere*
*smiler stramt*

Morten:
*slipper Noira*
*går frem og slår armen om ham*
*klemmer broren i et par sekunder før han slipper*
- La oss få i deg litt mat likevel

Karsten:
*klemmer takknemlig om broren*
*smiler spakt til Noira over Mortens skulder*
- Tilgi meg.
*smiler stramt*
- Takk.

Morten:
*klapper ham på skulderen*
*løfter opp Mads og Noor*
- Har du hørt noe annet om Draconiz?

Karsten:
- Mja
*senker stemmen*
- Det hardner til visst..
- De sloss som ville dyr for hvem som skal overta etter Delia.
- Hun er visst ved sine siste dager nå
*hever øyenbrynet*
- Så de er aggressive små veps.
*ser Noira også hører hva som blir sagt*
*ser ungene tar følge med dem*
- Vi får holde oss i leiren

Morten:
- Ja.. Høres sånn ut..
*ser tilbake på Noira*
*hipser på de små*
- Og farmor, har hun det bra?

Karsten:
- Jada..
- Hun har det fint..
- Tordner oppe i rådet nå.
*kaster også et blikk tilbake på Noira*
*svelger sårt*
- Jeg er så lei meg for.. Noira Andrej
*ser over på broren*
- Virkelig

Morten:
*ser kort på ham*
*nikker stille*
- Det er ikke opp til meg å tilgi det.
*smiler kort*

Alexander:
*er på vei hjem fra grottene*
*stanser når han ser hvem Morten går tett med*
*snur seg og går fort mot Terina og Daniels telt*

Karsten:
*snur blikket mot Noira*
- Du er virkelig heldig.
- Hun er…unik.
*ser tilbake på ham*
- Jeg tror ikke Emmeline står og venter på meg.
*snur blikket mot stallen*

Morten:
*sukker og følger blikket hans*
*slipper tvillingene ned og ser de går mot teltet*
*legger en hånd mot Karstens skulder*
- Hva skjedde?
- Hm? Hun sier du la en hånd på henne

Karsten:
*får et smertefullt preg over ansiktet*
*presser lippene sammen*
*ser Noira loser ungene inn*
- Jeg.. gjorde det.
*ser skamfullt bort*
- Jeg tolket henne helt feil..

Morten:
*ser lenge på ham*
- Karsten.
*klemmer om overarmen hans*
*ser bekymret på storebroren*
- Hun sier at du kvalte henne.

Karsten:
*rynker pannen hardt*
*svelger tungt*
- Nei..
- Jeg.
*løfter blikket mot ham*
- Jeg kvalte henne ikke.
- Men jeg voldtok henne

Morten:
*biter kjeven hardt sammen*
*drar hendene slitent over ansiktet*
- Helvete Karsten

Daniel:
*sukker av det Alexander forteller*
*deler et blikk med Terina*
- Du må si det til henne.
*nikker inn mot barneværelset*

Karsten:
*senker blikket*
- Jeg..
*blir stille lenge*
- Jeg blir som ham.
- Bare si det
*snur blikket mot broren*
- Jeg er faen meg blitt fattern

Terina:
*ser sårt på dem*
*knytter hendene*
- Hun kommer ikke til å takle det nå.