Harry Potter Rollespill nr 91

Voldemort:
*alvorlig*
*smiler svakt*
- Ja.
- En av ridderne.
*alvorlig*

Kristy:
*faller hardt i gulvet*
*stirrer opp i intet*
*kjennes som flytende nitrogen gjennom kroppen*
*fryser på stedet*

Zekiye;
- Og jeg .. ?
*Så liten slik at det nesten ikke høres*

Sophie;
*Står og holder seg i sprinklene*
*Gråter og roper på moren*

Voldemort:
- Hvorfor skulle du få det?
- Hvilken prestasjon har du vist meg..?
*kald*
*fnyser*

Kristy:
*hører datterens skrik*
*kan ikke huske hvem som skriker, kjenner ikke igjen stemmen*
*men hører smerten*

Zekiye;
*Virkelig såret og skuffet*
- Vel, jeg ...
*Ser fortvilet på ham*
- Saybia drepte en av dine arvinger !
- Hva var vel det godt for ?!
- Jeg har da i det minste sørget for at sirkel barna hadde det bra !

Sophie;
*Blir løftet opp i farens armer*
*Fortsetter bare å gråte*
*Fremdeles livredd*

Voldemort:
*ser på henne*
*flirer svakt*
- Du forstår jo ikke.
- Kjære Kiye
*ser på Bellatrix*
- Forklar

Kristy:
*Ser Toms ansikt over sitt*
*blir dratt tilbake til virkeligheten*

Bellatrix;
*Ser fra Voldemort til Zekiye*
*Har en alvorlig mine*
- Ja hun forstår det jo tydeligvis ikke !
- Skal du lære på den harde måten igjen ?!

Zekiye;
*Krymper seg*
- Nei .. nei, jeg har lært ... !

Bellatrix;
*Fryder seg over respekten hun har fått bare det siste året*
- Tar du det til deg så skal vi se på det.
*Alvorlig*
- Du vil tjene hos din søster.
- Klarer du det, får vi se.

Zekiye;
*Biter kjeven hardt sammen*
*Ser verken på Bellatrix eller Voldemort*
*Skammer seg over å være seg selv akkurat nå*

Bellatrix;
- Er det forstått .. ?
*Ser på henne*

Zekiye;
*Nikker forsiktig*

Bellatrix;
- .. Hørte ikke ??!

Zekiye;
- Ja Farmor.
*Svelger*
*Bukker dypt*

Sophie;
*Klengt seg rundt halsen til faren*
*Ser moren komme mer og mer tilbake*
*Snufser*
*Likte ikke det monsteret som hadde tatt seg inn på rommet sitt*

Larissa:
*helt overveldet av følelser*
*ser Christine komme løpende inn og hoppe opp i Sencarios armer*
*kjenner tårene kommer strømmende*
-Christine...
*legger en hånd over munnen*
*tar noen skritt mot dem*
-Hei...det er mamma
*legger ikke merke til de så altfor alvorlige ansiktene rundt henne*

Tom:
*knuger om gråtende Sophie*
*sitter på huk foran Kristy*
*trodde det var noe langt mer alvorlig som hadde skjedd da han så desperanten*
*ser hun åpner øynene*
*sier ingenting*

Christine;
*Ikke så helt sikker på hvem det er*
*Tar ingen kjangs helt enda vertfall*
*Bare vrir seg unna*
*Vært gjennom mye rart med folk som sier at de er snille*
*Og det ikke særlig pene saker*

Sophie;
*Snufser*
*Ser på moren med store tårevåte øyne*
- Mamma ...

Larissa:
*ser datteren ikke er helt beroliget*
*smiler skjevt og trygt*
-Det er rart hvor mye en kan forandre seg på to år.
*helt skjelven i stemmen*
*går ikke nærmere, prøver ikke å ta på henne*
*vil ikke hennes egen datter skal bli redd henne heller*

Tom:
-Ssj.
-Se, mamma er jo våken..!
*sier det i en alvorlig tone*

Christine;
*Hvisker til faren*
- Hvem er hun.. ?

IM; Eg har meir eller mindre glemt ut kor gamale Christine e xD

Sophie;
*Ser på at moren setter seg opp*
*Strekker armer til henne*

Larissa:
*ser fort på Sencario*
*undrende og sårt uttrykk*
*ser på Christine igjen*
-Jeg er moren din.

Christine;
*Slipper seg litt fra faren*
*Får et underlig blikk*
*Snur hodet mot moren*
*Dras med langt tilbake i tid*

Larissa:
*møter blikket hennes et lite øyeblikk*
*ser hun blir helt borte*
*tar nølende et skritt til mot datteren*
*stryker en hånd over kinnet hennes*

Christine;
*Stirrer med et tomt blikk på moren*
*Er helt taus*
*Borrer seg inn i blikket hennes*

Larissa:
*fryser helt til*
*lar hånda bli liggende på kinnet hennes*
*smilet ligger som påmalt på ansiktet, stivt*

Christine;
*Smiler svakt*
*Ser at hun ikke lyver*
*Kommer tilbake til seg selv*
- Mamma...

Larissa:
*svelger fort bort den nervøse klumpen i halsen*
*blikket sløret av tårer*
-Endelig..
*ler lettet*
*klemmer datteren hardt inntil seg*

Christine;
*Klemmer rundt moren*
- Mamma...
- Jeg er glad i deg ... !
*Kniper igjen øynene*
*Klemmer alt hun kan rundt moren*

Larissa:
*for sent å presse tårene tilbake*
*lar dem falle*
*klemmer om henne*
-Jeg har savnet dere sånn..
*stryker henne over håret*

Christine;
*Litt sentimental hun og*
*Tørker bort tårene*
- Hvor har du vært .. ?
*Ser på moren*

Larissa:
*tørker tårene hennes bort med tommelen*
*smiler svakt*
-Det spiller ingen rolle.
-Jeg er her nå, ikke sant?

Christine;
*Nikker og hikster*
*Borrer ansiktet sitt inn i klærne til moren*
- Du får ikke dra igjen ... !
*Tviholder på moren i redsel for at hun skal forsvinne igjen*

Larissa:
*savnet barna mer enn hun trodde*
*kjenner de to andre hullene ennå ikke er fyllt*
*vet at Sinas aldri kommer til å forsvinne*
*rister på hodet*
-Det skal jeg ikke gjøre..
*stillere i stemmen nå*
-aldri.

Christine;
*Bare holder rundt moren*
*Sovner til slutt en gang*

Imogen:
*går ut *
*klarer ikke se på det*
*lenger så ekstremt etter sine egne foreldre*
*buser ut*

Voldemort:
*Ser etter henne*
*flirer svakt*

Kristy:
*setter seg skjelvent opp*
*Ser på dem*
*svelger hardt*
- Mamma er her..Sophie.

Sencario:
*står bare og ser på Larissa og Christine*
*sier ikke et ord*
*stille*