Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Ja.. Krysser fingrene.
- Håper ikke han kom så langt som til Gela og Terina..
*ser mer undrende på henne*
- Vi burde kanskje advare dem?

Noira:
- Ja..
- Og da er det ikke noe å skjule..
*smiler stramt*

Alexander:
- Nei..
- Kan heller forsøke å fiske litt
- Kanskje de allerede vet.
*ser spørrende på henne*

Noira:
- Hvorfor ikke bare si det?
*ser lettere frustrert på ham*

Alexander:
*slår lett ut med hendene*
- Greit
- Da gjør vi det
*smiler matt*

Noira:
- Hvis vi prøver å skjule noe så slår det tilbake på oss..
*biter kjeven sammen*
- Men hvis er flau eller.. ja.. har problemer med det så si det

Alexander:
- Det er ikke det.
*overveier hva han skal si*
- Jeg.. bare husker det ikke.
- Det er som at jeg var i tåke.

Noira:
- Jeg har det likt..
*svelger hardt*
- Og jeg vet jeg har sport men..
- Det er ingen barn i meg nå sant?

Alexander:
*svelger tungt og rister på hodet*
- Jeg tror ikke det
- Jeg kan ikke kjenne noe.
- Men.. Spør Isabell.

Noira:
- Det stemmer sikkert..
- Du har rett.. jeg må bare roe meg ned..
*biter kjeven sammen*
- Det.. er godt det var med deg.. for vi kan snakke om det uten at det blir fryktelig ubehagelig

Alexander:
- Vært i det før.
*smiler svakt*
- Men ja..
- Jeg er her om det skulle være noe, så.. Ikke nøl med å spørre

Noira:
*smiler fort*
- Det bare uroer meg at.. ikke du husker noe heller.
*senker stemmen*
- Du har så sterke krefter!

Alexander:
- De er ikke helt på topp enda.
- Så.. Jeg vet ike
*trekker stille på skuldrene*
- Eller kanskje effekten av eliksiren var sterk

Noira:
- Ja..
*biter seg i lippa*
- Får jeg.. komme nærmere deg og bare se?

Alexander:
- Nå? Her?
*rynker brynene*
*men trekker stille på skuldrene og lar henne gjøre det*

Noira:
*kjenner det vibrerer i henne når hun kommer helt inntil ham*
*trekker seg kjapt bort*
*svelger hardt*
- Jeg legger meg inne med ungene
*går kjapt før hun ikke klarer det*

Alexander:
*banner lavt når hun er gått*
"Hvordan i helvete skal dette gå?"
*ser det begynner å lysne så smått utenfor*
*går likevel for å legge seg*

Noira:
*kryper forsiktig oppi til Nathan og legger armen om ham*
*får ligge en liten time før hun våkner til gledeshyl og store glis*
*får samtlige unger opp i senga*
- Ååå jeg elsker dere!!
- Mamma har savner dere sånn!!
*klemmer om dem hun får tak i*
- Far er her også!

Angela:
*syns hun hører Noiras barn helt bort til dem*
*løfter Wes bedre opp til seg*
- Ja jeg ser du er våken..
*mumler*
- Ikke vekk pappa

Karsten:
*får ikke til å sove etter natta*
*sitter i den varme kilden ikke langt fra leiren*
*lener hodet bak mot den kalde stenen*
*kjenner solstrålene leker over øynene hans*
*puster sakte ut*
« Jobben er gjort nå…»

Emmeline:
*lar Max se etter de små*
*går stille mot der hun så Karsten forsvinne mot*
- Du reddet dem.. Alle sammen.
- Tusen takk.

Karsten:
*snur blikket rolig opp mot henne*
*myser av det skarpe lyset*
*nikker rolig*
- Det gikk godt.

Emmeline:
- Ja, eller..
*legger armene stille i kors over brystet*
*kjenner en klump i halsen*
- Sophia er skadet for livet.

Karsten:
- Vi ordner henne til..
*smiler skjevt mot henne*
- Sophia har rygg å bære det på tror du ikke?
*hever øyenbrynet*
- Hun går sikkert rundt og skryter om ei lita uke hun med metal fot

Emmeline:
- Hun vil iallfall fremstå slik
- Hun er bare ei jente..
*sukker og lener vekten over på den andre foten*
- Er det.. Noe mulighet for å kontakte pappa og Ana?