Harry Potter - New and Improved

Karsten:
- Ja klart…
- Du tror de er på Øya?
*ser forskende på henne*
- Vi prøver og ser om vi får svar..
- Hvis ikke får noen av oss prøve å reise?
*smiler forsiktig*

Emmeline:
*sukker lettet ut*
- Ja.. Jeg tror det
- Mest sannsynlig så er de der.
*nikker til ham*
- Ja, det.. Jeg tror Sophia vil trenge flere rundt seg bare

Karsten:
*smiler spakt*
*nikker rolig*
- Det trenger dere hele gjengen…
- Det blir viktig nå.. samle oss..
*sukker tungt*

Emmeline:
*nikker*
- Dette kan ikke skje igjen.
*ser mer alvorlig på ham*
- Og.. Du og Morten var ute.
- De vet hvem dere er og hva dere har gjort.
*svelger*
- De vet hvem barna deres er..

Karsten:
- Det er en dårlig skjult hemmelighet..
*hever øyenbrynet lett*
- Draconiz har visst hvem jeg og Morten er siden vi ble født.
- Dere derimot..
*smiler stramt*
- Men vi tok for oss… jeg tror ikke vi tenker mer på Draconiz mer.

Emmeline:
*blir helt stille*
*rynker brynene hardere*
- Tok dere alle..?

Karsten:
- Nei..
- Men hele Carcans råd forutenom ham selv..
- Delia dør snart..
*trekker på skulderen*
- Så de står uten ledere i to camper..
- To fraksjoner som blir ustabile uten ledere..
- Snart er Draconiz bare små høvdingreir

Emmeline:
*smiler svakt og en anelse varmt til ham*
*tror det er første gang hun er glad for at han har drept noen*
- Bra.. La oss håpe de forsvinner

Karsten:
- Absolutt.
*smiler varmt tilbake*
- Sover ungene ennå?
*rynker pannen*

Emmeline:
*smiler kort*
- Er du gal? De er oppe med solen..
*rister på hodet*
- Max ser etter dem.
- Jeg ville bare høre med deg først.. Hva som hadde skjedd der ute

Karsten:
- Ah..
*flirer*
- Klart.
- Må ta dem med her i kulpen..
- Godt og varmt..

Emmeline:
- Tror du Elias klarer å sitte i ro her?
*smiler oppgitt*
- Blir ikke fred å få for deg da
- Jeg får gå tilbake til dem.. De er vel sultne.

Karsten:
*stivner litt i smilet*
- Ja var det da..
- Jeg trenger ikke fred vet du..
*ser forskende på henne*
- De er mine unger og

Emmeline:
*stopper opp*
- Ja.. Klart de er.
- Femti prosent.. Eller mer til, lurer jeg noen ganger på når jeg ser på dem..
*ser like forskende tilbake på ham*
- Jeg mente bare at det er deilig å ha noen steder for seg selv

Karsten:
- Ja det skjønner jeg..
*hever øyenbrynet*
*drar seg opp av kulpen*
- Men det gjelder for deg også..
*tar så et håndkle og drar igjennom håret*

Emmeline:
*hever brynene når han reiser seg fra vannet*
*ser bort littegran og kremter*
- Ja i en ideell verden så
- Men Lya er avhengig av meg, og..
- Dessuten så har du ikke vært her.

Karsten:
- Nei men jeg snakker om nå..
*sukker fort*
*flirer når hun ser bort*

Emmeline:
- Ja, vel..
*trekker på skuldrene*
- Jeg stanser deg ikke fra å se dem, gjør jeg vel?
*ser spørrende på ham*

Karsten:
- Nei..
*sukker oppgitt*
- Em..

Emmeline:
*ser oppgitt på ham*
- Hva?

Karsten:
- Må vi tillegge hverandre den verste meningen i alt?
*hever øyenbrynet*
*tørker resten av kroppen*

Emmeline:
*smiler strammere*
*syns hun viser ham mer godvilje enn han fortjener*
- Greit..
*himler med øynene*
- Da bare prøver vi å få kontakt med pappa da
*snur seg på hælen*

Karsten:
*smiler stramt etter henne*
*sukker frustrert ut*

Neda:
*hører hvisking fra Lila og Cario*
*går heller ned for å sette en deig*
- En del mer folk i dag..

Lila:
*blir helt stille når Neda sniker seg ned*
*fniser og klemmer seg bedre inntil Cario*
- Tenk vi er hjemme