Harry Potter - New and Improved

Terina:
*trekker Daniel med seg nedover stranda*
*ser ned i vognene og ser ungene sover*
*smiler varmt*
*klemmer om Daniels hånd når før hun låser opp villaen*

Daniel:
*studerer huset utenfra*
*smiler kjapt mot Terina når hun ser på ham*
*dytter vognene inn når hun låser opp*

Terina:
*går rolig inn og ser seg om*
*begynner å flire for kan høre Daniels kommentarer før han får åpnet munnen*
*smiler spakt*
- Koselig da!
- Og de får sine egne rom..
- Se..!
*ser inn på et rosa prinsesse rom*
- Åå.. se til og med skilt med Dina
*smiler varmt*

Daniel:
*hever brynene høyt når han ser Dinas rom*
- Ja..
*må nesten le*
*klør seg på haken*
- Har Therana innredet også?

Terina:
- Helt ærlig..
*ser seg rundt*
- Dette lukter pappa
*fniser*
- Jeg ville ha et sånn rom når jeg var liten..!
*tramper lett med foten*
- Jeg måtte dele med Max og Em..
*henger med lippa*
*spenner med foten mot døra til hovedsoverommet*
*smiler lurt*

Daniel:
- Vel..
*legger armene om henne*
*løfter henne kjapt opp til seg*
- Vi får gjøre det til vårt etterhvert

Terina:
*smiler varmere*
*legger hendene i håret hans*
- Starte med å innvie rommene?
*smiler lurt*
*stryker hånda oppover i håret hans*

Daniel:
*nikker bestemt*
*bærer henne med seg inn på rommet deres*
- Heldigvis ikke rosa..
*mumler og kysser henne langs nakken*

Terina:
*fniser og legger bena om ham*
- Såå kresen er du ikke..
*kysser ham lengtende*
- Jeg håper du trives.. og at vi alle trives

Daniel:
- Ikke? Du syns jo alltid at jeg er så kresen.
*flirer tilbake*
*kysser henne lenge tilbake*
*bærer henne bestemt med seg mot sengen*

Terina:
- Jeg liker deg kresen..
- Da holder du deg til meg
*fniser mot lippene hans*

Noira:
*ser ungene leker ute i den lille hagen*
*sukker tungt*
*ser mot Mortens rom*
*går rolig bort mot det*
*kikker kjapt inn*
- Hei..

Daniel:
*griper om rumpen hennes*
- Ikke vær redd for noe annet.
*slipper henne ned på sengen og kommer raskt over*

Morten:
*snur seg og smiler kort til henne*
*ser lett spørrende på henne*

Noira:
*kjenner det nesten gjør fysisk vondt å si*
*smiler spakt*
- Unnskyld for utbruddet mitt.
- Jeg skjønner du.. vil ha guttene tilbake til leiren..
*kjenner det går kaldt nedover ryggen*
- Det er hjemmet ditt.

Morten:
*ser på hele henne at hun ikke mener det*
*innser at hun er redd*
*rynker brynene*
- Jeg kommer ikke til å kidnappe dem.

Noira:
*rynker pannen svakt*
- Nei.. det håper jeg da ikke..
*smiler kort*
*senker blikket*
*sukker tungt*
- Og dette var ikke min ide..
- Hverken Øya eller huset her..
*himler med øynene*

Morten:
- Neivel.
*smiler kort*
*holder armene i kors*
*blir stående og se på henne*

Noira:
*biter kjeven mer sammen*
*ser kjapt etter guttene*
- Hva hadde du gjort da om jeg hadde vekket deg?
*ser alvorlig på ham*

Morten:
*trekker på skuldrene*
- Det vet jeg ikke.
- For det gjorde du ikke.

Noira:
*kjenner det irriterer vettet av henne*
- Nei..
- Nei jeg vet ikke hvor jeg har deg skal jeg være ærlig..
*smiler stramt*

Morten:
*legger armene i kors over brystet*
- Vel, jeg er her er jeg ikke?
- For å være med barna våre
*ser stillere på henne*
- Hvor mye så barna egentlig? Av.. Karsten

Noira:
*kjenner hun blir kald når han nevner Karsten*
*snur blikket kjapt bort*
*blir stille en lang stund*
- Jeg prøvde å skjerme dem..
*kjenner stemmen blir grøtet*
- Men han var alene med guttene.. han bare tok dem med seg..
- Han var ikke stille på kveldstid…
- De kan ha hørt mye.

Morten:
- Ja.. Jeg tror de har det.
*gnir seg over haken*
- Vi burde kanskje snakke med dem.
- Eller jeg. Om du ikke orker.

Noira:
*nikker stille*
« HVA MED MEG !?»
*knytter hendene*
- Flott.
*kjenner hun ikke klarer holde tårene tilbake*

Morten:
*ser øynene hennes fylles*
*kjenner instinktet i ham skriker at han må løpe fort*
- Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, Noira

Noira:
*biter kjeven sammen*
*ser sårt på ham*
- Jeg forstår du forsvarer ham.
- Jeg gjør det.. han viste meg alt
- Hvordan han passet på deg.. hvordan han var en far for deg.. hvor..
*gisper svakt mellom tårene*
- Forjævlig pappaen deres var.. og moren hans.
*rister stille på hodet*
- Men han er så syk Andrej..
- Michael er nesten borte.