Harry Potter - New and Improved

Morten:
*biter kjeven hardt sammen*
*vet ikke hva han skal si*
*kjenner han nesten krymper seg når hun sier at hun vet alt*
*er stille en stund*
- Vel.. Nå har jeg forlatt ham.
- Så da forsvinner han snart fullstendig.

Noira:
- Det er ikke din feil.
*kjenner tårene siler*
- Du har gjort det du kan.
- Det endret seg når Emmeline ble gravid. Hans demoner som kom tilbake.. det hadde ingenting med deg å gjøre..
*ser sårt på ham*

Morten:
*biter kjeven hardt sammen*
*kjenner han blir irritert, for vet at det hun sier er feil*
- Selvfølgelig er det min feil.
- Emmeline alene var for mye.
- Han var ikke klar for å bli far. Og det visste jeg.
- Det burde aldri skjedd.

Noira:
- Du kan ikke kontrollere verden..
*ser mykt på ham*
- Forelskelse er jo en rus..

Morten:
- Og for Karsten varer den rusen sjelden lenge
- Det varte lenger enn forventet med Emmeline.. men bet ham dobbelt så hardt etterpå
*ser stramt tilbake på henne*
- Han er broren min. Jeg kjenner ham
- Og alt som jeg forutså skjedde, og jeg gjorde ingenting for å stoppe det

Noira:
*blir stille*
*vil bare legge hendene om ham men tørr ikke*
- Han hater at du føler så skyld for ham..
*blir mer stødig i stemmen*
- Jeg tror det var derfor han..
*senker blikket og blir stille*
« Tok meg.. for å skyve deg videre»

Morten:
*rynker brynene*
- Derfor han..?
*ser spørrende på henne*

Noira:
*svelger hardt*
- Gikk etter meg..
*tørr såvidt å løfte blikket*
- For å skyve deg videre.

Morten:
*gnisser tennene sammen*
- Det høres ut som noe som gir mening i hans hode ja.

Noira:
*kjenner en sten letter i magen*
*nikker stille*
*tørker tårene når hun ser guttene løfter blikket etter henne*
*smiler fort mot dem*

Morten:
*løfter hånden kjapt mot guttene*
*stikker dem i bukselommene etterpå*
- Så..
- Hva tenker du. Skal du bli her eller opp til borgen?

Noira:
- Vi blir vel ikke her..?
*smiler stramt*
- Det vil vel ingen..
*fnyser lett*
- Mamma sa det var hus nede på stranda..
- Det er plass til meg og ungene der i det ene.
*smiler matt*

Morten:
*nikker stille*
- Det blir som du vil.
*smiler kort*
- Hva gjør.. Alexander?
*smiler litt surere*

Noira:
- Aner ikke..
*trekker på skuldrene*
- Han er med Lila nå..
- Tipper han blir i borgen…
*snur blikket mot guttene*
- Vi trenger ikke bo for nære…

Morten:
- Nei.. Det er vel like greit.
*ser hun ikke holder blikket hans lenger*

Noira:
*presser lippene sammen*
- Ting kommer snikende..
- Jeg husker bruddstykker av oppholdet i Draconiz..
*holder blikket på guttene*
- Carcan.. jeg ligger på et bord..
*rynker pannen og biter kjeven sammen*
- Og Alex.. og alt som skjedde..
- Og det blander seg med Karsten..

Morten:
*graver neglene inn i håndflatene*
*kjenner det er for smertefullt å høre om*
*så nikker bare sakte*

Noira:
- Jeg orker ikke være for mye rundt ham..
- Han minner meg om det..
*snur blikket mot ham og ser hvor anspent han er*
*presser lippene sammen*
- Du kjenner sikkert følelsen..

Morten:
*ser fort på henne*
*nikker stille*
*stikker hendene ned i lommene når han merker at han ser på de knyttede nevene hans*
- For godt.

Noira:
*lukker øynene sårt*
*nikker sakte*
*tørker tårene bort*
- Jeg elsker deg..
- Og jeg venter..

Morten:
*tør ikke å si hvor lenge hun potensielt må vente*
- Jeg forventer det ikke.
*ser stille på henne*
*hører Nathan og Jason roper*

Noira:
*tørker tårene kjapt*
*smiler spakt mot ham og går til guttene*

Daniel:
*nyter stillheten fra barna en liten stund til*
*kysser Terina mykt før han strekker seg ut i sengen*
- God seng.. Får huske å takke Abraxas for den

Terina:
*fniser og klemmer seg inntil ham*
- Dust..
*stryker han over brystkassen*

Daniel:
*fanger hånden hennes og kysser den*
*klemmer henne godt inntil seg*
- Vi får det nok fint her Ina