Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Jeg føler det.. her
*legger hånden sin mot hjertet sitt*
- Jeg vet ikke om jeg kan si det
*hvisker*
- Det gjør så vondt

Karsten:
*lukker øynene og blir desperat i stemmen*
- Si det..

Terina:
*ser sola brått går ned utenfor*
*sukker tungt ut*
- Vi får få de små i seng..
*mumler*
*kjenner tankene går til søsteren*

Emmeline:
- Jeg kan ikke
*svelger hardt*
- Prøv å forstå

Daniel:
*holder på å legge guttene*
*hører Dina utenfor med Morten, Elias og Louie*
- Sånn..
*slår av lyset*

Karsten:
*åpner øynene og kjenner sinnet koker i ham*
*sukker skuffet*
*men holder hånda hennes*
- Jeg elsker deg.. jeg gjør det Emmy.

Terina:
- Jeg kan ta Dina.
*smiler fort mot ham*
*går kjapt utenfor*
*smiler stille mot Morten*
- Nå er det kveld Dina..

Emmeline:
*ser tårevått på ham*
*kjenner hun motvillig smelter når han kaller henne for Emmy*
"Der er du.."
- Jeg vet det.
*strekker ut hånden sin*
*legger den forsiktig mot hjertet hans*

Morten:
*smiler kjapt tilbake*
*legger armene i kors over brystet*
- Lykke til med å få tak i henne.
*smiler spakt av de tre små*

Karsten:
*ser sårt og lengtende på henne når hun legger hånda mot brystkassen hans*
*smiler skjevt*
*legger den andre hånda si over hennes*
*sukker stille*

Terina:
- Ja..
*flirer spakt når de løper rundt hverandre*
- Blir artig å legge to av dem i morgen..
*sukker frustert*
- Jeg skjønner ikke hva pappa tenkte med..
*freser stille*
- Dere har fem og vi tre.. ikke at vi ikke klarer dette en dag og to men..
- Noira er jo helt på felgen.!
- Jeg er faen meg på felgen selv..

Emmeline:
*kjenner hun klarer å slappe litt av*
*lurer på om det er forbi det er et gitter mellom dem*
*blir sittende og bare kjenner hjertet hans dunker*
*ser opp på ham etter en lang stund*
- Trenger du noe for natten..?

Morten:
- Nei..
*hever brynene lett*
*sukker tungt*
- Han tenkte nok ikke så langt som dette.
*følger Elias med blikket*
- Han er veldig sår. Det aner meg at det blir en del gråting i kveld når han igjen innser at mamma ikke er her.

Karsten:
*ser forskende på henne*
- Natten?
*flirer svakt*
- Ikke bekymre deg for meg…
- Ikke første gang jeg sover på benken.

Terina:
- Klart det blir..
- Og Lya er jo jævlig fra før å få til å sove…
*sukker irritert*
*ser fort på Morten*
- Du ser sliten ut du med.
- Og beklager det ikke er et komplement.. du smiler jo så ofte..

Emmeline:
- Det er vel ikke det.
*smiler spakt*
*trekker hånden bort fra brystet hans*
- Du har vel gjort det meste som er mulig å gjøre

Morten:
- Ja, Lya..
*sukker irritert*
*rister på hodet*
- Det blir en interessant natt.
*trekker såvidt på smilet av henne*
- Ha ha.
- Er det så mye å smile av for tiden synes du?

Karsten:
- Verste stedet er..
- På et berg av våt papp.. nede i kloakken..
- Våkna av at ei rotte beit meg i tåa..
*humrer lett*

Terina:
- Kanskje ikke, men du har skikkelig resting bitch face..
*hever øyenbrynet*
- Så det skader deg ikke.
*flirer svakt*
- Få deg et knull og smil litt

Emmeline:
- Nei..
*rynker på nesen*
*ser med hevede bryn på ham*
- Høres ut som en gøy dagen derpå eller?
*smiler svakt*

Morten:
- Ah.. Det er derfor du smiler så mye.
*humrer lavt*

Karsten:
- Jeg var på oppdrag..
*smiler skjevt*
- Gjemme meg fra far min…
- Han hadde trua med å drepe meg.. og den gangen trodde jeg ham.

Terina:
*flirer mot ham*
- Det hjelper på..
*smiler lurt*
*snur blikket mot ungene*
- Dina..!

Emmeline:
*mister det lille smilet hun hadde*
- Han høres helt jævlig ut.
*ser stille på ham*
*klemmer mykt om hånden hans*

Morten:
*ser hun får oppmerksomheten til datteren sin*
- Lou, Elias.
*vinker dem til seg*
*setter seg ned på huk for å ta imot dem*
- Leggetid nå
- Si god natt til Dina..!

Karsten:
- Han var sånn passe drit..
*smiler humorløst*
*klemmer om hånda hennes*
*kjenner tankene strømmer på*
*fukter lippene*
- Jeg er sånn passe drit.
- Men jeg skal snu.

Terina:
*løfter datteren opp til seg*
- Natta Elias og Louie..!
*kjenner hun klemmer seg inntil henne*
*smiler fort mot Morten*
- Lykke til..

Emmeline:
*husker veldig godt hvordan hånden hans kjentes rundt halsen sin*
*prøver å dytte det bort*
*nikker stille*
*ser ned på hendene deres igjen*
- Du klarer det. Det vet jeg.

Morten:
- I lige måde.
*smiler kjapt*
- Sees i morgen tidlig.
*tar med seg de små guttene inn*
- Da må vi gå på badet først.

Karsten:
*ser hun unnviker blikket hans*
*senker sitt eget*
- Jeg skammer meg så jævlig.
- Det skal du vite.
- Og at jeg elsker deg.

Noira:
*går frem og tilbake med Lya mot brystet*
*smiler kjapt mot Morten*
- Jeg tror hun nesten sovner nå..
*hører selv hvor anspent hun høres ut*
- Hun bare må sove..!

Emmeline:
*svelger hardt*
- Jeg vet ikke hvor mye jeg kan klandre deg
- For du var ikke deg selv..
- Men.. Så var det deg likevel.
- Det er vanskelig.

Morten:
- Pust.. Se, hun har øynene lukket nå.
*legger en finger kjapt mot leppene ned mot gutta*
*skyndter dem mot badet*

Karsten:
- Jeg blir fullstendig en annen når jeg tar dop..
- Det har vært en styrke..
- Men også min svakhet.
*biter kjeven sammen*

Noira:
- Pust meg i..
*ser kort etter ham*
*vugger henne litt roligere og går inn på soverommet*

Emmeline:
*blir helt stille*
- Jeg.. Vet hva du mener.
- Jeg har min historie og det vet du
- Men jeg... selv i min sykeste rus... jeg hadde aldri...
*blir grøtete i stemmen*

Morten:
*steller de to*
*ser Alexander kommer inn på badet med de fire eldste*
*nikker kort og gjør plass til dem*
- Sånn.. Kommer og sier natta til dere etterpå.
*rufser Jason i håret og tar med seg de to minste ut fra badet*

Karsten:
- Nei.. det hadde du ikke..
*ser kort på henne*
- Du har ikke et vondt gen i kroppen.

Noira:
*hører det blir rolig i huset etter en stund*
*legger Lya forsiktig ned ved siden av seg i senga*
*trekker fort dyna rundt henne*
*blir sittende og se på henne en liten stund*
« Hun sover.!!»

Emmeline:
*blir helt stille*
- Jo..
*kjenner tårene drypper*
- Jeg valgte piller over Elias og Lya.

Morten:
*hører Louie sovner med en gang*
*blir sittende lenge med Elias*
*stryker ham over håret*
- Jeg er her, tante Noira er her, onkel Alex er her..
- Og tante Ina, onkel Daniel og onkel Max.
- Vi passer på deg.
*smiler varmt*
*ser han omsider gir etter for søvnen*

Karsten:
*ser lenge på henne*
*klemmer hardere om hånda hennes*
- Jeg elsker deg.
- Vi skal tilbake til dem.
*smiler spakt*

Noira:
*trekker seg ut i stua*
*smiler triumferende for seg selv*
*sukker lettet når hun lukker døra bak seg*
- Du har fått til fem unger..
- Og nå et sjette..

Emmeline:
*nikker gråtkvalt*
*må konsentrere seg om å ikke gråte høyt*
*tørker kinnet sitt fort med den ledige hånden*

Morten:
- Hun sovnet?
*ser imponert på Noira*
- Jøss. Du kan det der.

Karsten:
- Morten har dem.
*smiler sårt*
- Det går bra.
*klemmer om hånda hennes*
- Emmy..
*stryker hånda over kinnet hennes*

Noira:
*smiler fornøyd*
- Jeg funker knapt til noe.. men jeg har sovemedisin i puppene..
*flirer lett*
- Og Elias sover?
*smiler varmt*

Emmeline:
- Det går ikke bra.
*bøyer hodet frem*
*kjenner han legger hånden sin mot kinnet hennes*
*gråter enda mer*
- Barna mine.. De er mine
- Jeg skal liksom passe på dem..

Morten:
- Som en sten.
*smiler skjevt*
- Etter litt gråting og litt prating
- Tror ikke han forstår så mye men..
*trekker på skuldrene*