Harry Potter - New and Improved

Karsten:
- De blir passet på.
- Og vi skal tilbake.
- Emmy mi.
*klemmer om kinnet hennes*
- Vi må bare bli verdige først

Noira:
- Du har en veldig beroligende stemme..
*smiler skjevt*
- La oss håpe det varer hele natta..

Emmeline:
*lener hodet mot gitteret*
*kjenner de ru fingrene hans over huden*
*hikser lavt*
- Ja...

Alexander:
*ser Morten og Noira står og prater*
*smiler kjapt mot dem*
- Si natta til mamma og pappa da.
*setter Mads og Noor ned på gulvet så de kan løpe bort til dem*

Karsten:
- Og det blir vi.
- Se på meg..
*stryker henne sakte over kinnet*
- Det blir vi.

Noira:
*setter seg ned og gir dem en kjapp klem*
- Natta da små troll.
*smiler varmt*
- Å så stas med far som legger dere.
- Se så fint de går

Emmeline:
*løfter sakte blikket mot ham*
*prøver å fokusere på blikket hans*
- Ja..
*nikker stille igjen*
*kjenner tårene fortsetter å renne*
- Lya kommer ikke til å huske meg

Morten:
*humrer*
- Som et lite tog.
*vinker etter dem*
- Jeg får legge meg inn til småttisene jeg

Karsten:
- Jo det gjør hun.
*ser alvorlig på henne*
- Hun lå i deg i ni måneder..
- Hun kjenner deg

Noira:
- Allerede?
*hever øyenbrynet lett*
*svelger fort*
« Er det så ubehagelig å være rundt meg..?»

Emmeline:
*ser stille på ham*
*svelger hardt*
- Takk.. La oss håpe det

Morten:
*ser kjapt på klokken*
- Føler denne dagen har vart i en evighet.
*ser kjapt på henne*
- Føler du deg bedre forresten?

Karsten:
- Ikke vær redd for det.
- Hun kjenner lukten din..
- Hvor myk huden din er.
*smiler spakt*
- Hun er smart.
- Barn arver morens intelligens ser du.

Noira:
*biter seg i lippa*
*nikker stille*
- Mhm..
- Vel.. du får ha god natt da
*smiler fort*

Emmeline:
"Du kjenner henne ikke.."
*men er takknemlig for at ha forsøker å trøste henne*
- Det håper jeg..
*smiler spakt til ham*
- Da har de kanskje en sjanse.
*snufser lav*

Morten:
*ser stille på henne*
*rynker pannen*
- Nei, fortell.

Karsten:
*begynner å flire svakt*
*humrer*
- Det har de..
*stryker henne varsomt over kinnet*

Noira:
- Hva vil du vite..?
*blir følelsesløs i ansiktet*
- Hva som flasher..?

Emmeline:
- Hun ligner på meg utenpå iallfall.
- Skulle bare mangle.. Elias er jo din kopi.
*kjenner det er trist og vondt å prate om dem*

Morten:
*ser hun mister all mimikk*
*ser rolig på henne*
- Kan jeg gjøre noe for å unngå at du får det?

Karsten:
- Foreløbig..
*smiler spakt*
- Brått er det annerledes..
*klemmer rolig om kinnet hennes*

Noira:
- Jeg er ikke psykiater, jeg vet ikke..
*smiler stramt*
- De må vel gå sin gang..?

Emmeline:
*smiler svakt*
*kan ikke tro hun faktisk sitter så nærme ham*
*kjenner de beveger seg sakte frem og tilbake i takt med bølgene*
- Jeg savner deg..
*hvisker*

Morten:
- Må det?
*ser rolig på henne*
- Vi kan jo prøve å unngå fremtidige panikkanfall..?

Karsten:
- Jeg savner deg og Emmy.
*sukker tungt*
- Veldig
*lener seg tungt mot gitteret*

Noira:
*sukker irritert*
- Ja si meg hvordan da..!
*legger hodet i hendene*

Emmeline:
*lar seg vugge av bølgene*
*klemmer stille om hånden hans*
- Det er lenge siden du har kalt meg det..

Morten:
- Nei jeg vet ikke..!
*ser like irritert på henne*
*sukker lavt og senker stemmen*
- Men jeg vil jo unngå å trigge deg om jeg kan

Karsten:
*blir stille en lang stund*
- Jeg har ikke vært meg selv.. ikke siden.. ungene kom.
*svelger hardt*

Noira:
- Du er ikke problemet!
- Jeg vet ikke alltid hva det er.
*ser kort mot tvillingenes dør*

Emmeline:
- Jeg vet det.
*hvisker*
- Jeg ser det nå..
- Jeg burde lagt merke til det

Morten:
*følger blikket hennes*
- Nei...
*biter kjeven sammen*
- Jeg må spørre.
- Burde Alex være her?

Karsten:
- Jeg skulle lagt merke til det.
*ser sårt på henne*
- Det er ikke din feil..

Noira:
*setter blikket i ham*
- Han må få se ungene på lik linje som deg!

Emmeline:
- Jo. Litt.
- Det sa du jo også.
*ser stille tilbake på ham*
- Du er mannen min.. Jeg skulle ha lest det bedre

Morten:
- Ja..
*sukker tungt*
- Men om natten?
- I ditt hus?
*legger armene i kors over brystet*

Karsten:
- Du ble mor..
- Og ungene krevde sitt..
*ser alvorlig på henne*
- Det er ikke bare din feil.
- Jeg har mistet.. mye.

Noira:
- Hva da?
*hever øyenbrynet*
- Det skjedde på dagtid.
- Dessuten…
*kjenner det koker i henne*
*prøver å roe seg ned*
*puster tungt ut*
- Du og Karsten har like øyne.. og Jason.. og Mads..
- Det er ting som jeg bare må leve med

Emmeline:
*kjenner en sten falle fra brystet når han sier det*
*lener pannen mot gitteret*
- Føler vi sitter i en terapitime
*smiler skjelvent*

Morten:
*nikker stille*
- Ja..
*ser det bobler i henne*
*holder blikket på henne uten å si noe mer*

Karsten:
- Effektiv den..
*flirer skjevt*
*stryker rolig om henne*

Noira:
*puster tungt ut*
*smiler stramt*
- Jeg skal si ifra..
- Men skal du være nær eller ei..?
*ser sårt på ham*
- For en mellomting funker ikke

Emmeline:
*nikker stille*
- Veldig..
*kjenner hånden hans over kinnet*
*studerer ansiktet hans*
*smiler spakt*

Morten:
*klør seg litt på haken*
- Neivel
*smiler litt strammere*
- Nær.. Hva tenker du på da?
- For jeg må jo være her

Karsten:
*ser sårt på henne*
*løfter hånda hennes til seg og kysser den*

Noira:
- Du slo opp..
- Det kom som lyn fra klar himmel.
*ser sårt på ham*
- Ikke kom etter meg når jeg har anfall.
- Ikke oppfør deg som mannen min

Emmeline:
- Jeg burde gå..
*klemmer stille om hånden hans*
- Før alle sengene blir tatt
*smiler spakt*

Morten:
*ser lenge på henne*
*biter kjeven sammen og nikker sakte*
*smiler litt stramt*
- Men jeg bryr meg enda om deg

Karsten:
*humrer lett*
- Sov godt da.
*smiler spakt*
- Hvis du ikke får pute.. så krøll klærne dine sammen..
*hever øyenbrynet lett*

Noira:
*knytter hendene*
- Og jeg om deg.
- Men jeg ber deg..
- For jeg må kjempe mot instinktet om å bare løpe til deg hele tiden..
- Og det blir noen andres jobb med tiden