Harry Potter - New and Improved

Noira:
- Og Elias..?
*hever øyenbrynet lett*
- Jeg tror det er fordi han er en sønn..
*smiler stramt*
- Hvor enn tåpelig grunn det er

Alexander:
*hever brynene lett*
- Jo kanskje..
*biter kjeven sammen*
- Vel, takk og pris for at Lila ikke er en gutt isåfall.

Noira:
*smiler spakt*
- Nei..
- Og så god intuisjon som hun har..
*smiler varmere*
- Og så utrolig snill.. takk og lov hun er alt annet enn ham

Alexander:
- Ja..
*grøsser nesten av tanken*
*legger armene i kors over brystet*
*ser varmt mot datteren med de andre barna*
- Hun er så glad i dem

Noira:
*smiler varmt*
- Og de i henne..
- Guttene nevner det kanskje.. men jeg og Morten..
- Vi..
*sukker stille*
- Prøver igjen..

Alexander:
*nikker sakte*
- Ja, Terina nevnte det.
*ser forskende på Noira*
- Du er sikker..?

Noira:
*nikker kort*
- Terina ja..
*ser bort*

Alexander:
- Jeg legger meg ikke borti det
*holder blikket på henne*
*smiler kjapt*
- Så lenge du er glad

Noira:
- Ja..
*smiler fort mot ham*
*legger armene om seg*
- Det er vanskelig.. men føles riktig

Alexander:
*nikker stille*
*ser over på barna*
- Så de vet det allerede?

Noira:
*presser lippene sammen*
- Ja.. vi.. sovna sammen etter festen..
- Ikke særlig gjennomtenkt av oss..

Alexander:
*trekker stille på skuldrene*
*er egentlig enig, men tier*
- Hvordan tok de det?

Noira:
- Nei de.. kom oppi senga hele gjengen om morgenen..
- Og etter det så.. var det normalt..
*smiler spakt*
- Jason har sneket seg inn til meg og til Morten alene for han syns det var så trist vi lå alene..

Alexander:
*smiler svakt*
- Høres kjent ut.

Noira:
*smiler fort mot ham*
- Men si ifra om de skulle reagere med noe..
- Og vi skulle gått roligere frem.. men dere er rundt hele tiden.. de merker knapt forskjell

Alexander:
- Skal følge med.
*nikker*
- Men tipper det går fint
- De har ikke sagt noe til nå iallfall.

Noira:
*smiler fort*
- Takk.
*snur blikket ned mot ungene*
*kjenner badehuset dukker opp i minne*
*biter seg hardt i lippa*
*kjenner hun ikke får seg til å spørre*
« Han må tro du er sjalu da..»

Alexander:
- Hvordan tar Morten det da?
- At Karsten er tilbake?
*ser spørrende på henne*

Noira:
- Dårlig.
*smiler stramt*
- Men han innrømmer det..
*trekker på skuldrene*
- Han prata med ham.. jeg var med Emmeline da..
*sukker stille*
- Jeg tror ikke han stoler på ham.. eller helt tror det kommer til å vare
*senker stemmen*
- Da må det jo være for barna.. men om det er nok..

Alexander:
*rister på hodet*
- Det kommer aldri til å vare.
*knytter hendene såvidt sammen*
- Jeg har en skikkelig dårlig følelse.

Noira:
*presser lippene sammen*
- Jeg og dessverre..
*biter seg i lippa*

Alexander:
*biter kjeven hardt sammen*
- Hva om han tar livet av henne..?

Noira:
- Så lenge de er her..
- Så skal det ikke gå så langt.
*ser sårt på ham*

Alexander:
- Vi har ikke oppsyn med dem døgnet rundt.
*ser fort på henne*
- Som nå, for eksempel

Noira:
- Nei vi har ikke det.
- Men mamma og vaktene har
*legger hånda til armen hans*
- De har ham under kontroll