Harry Potter - New and Improved

Karsten:
*sukker tungt og prøver å roe seg ned*
*biter kjeven hardt sammen*
- Jeg vil vi skal være som før..
*ser sårt på henne*
- At det skal være lett.

Noira:
*stanser når han sier navnet hennes*
*legger hendene foran ansiktet igjen*
*vil skrike av frustrasjon*
*kjenner kreftene inne henne vrir seg som et uhyre*
- Jeg kjenner ikke meg selv igjen..!
*hulker sårt*
*står med ryggen til ham*
- Han endret noe ved meg. Han ødela meg

Emmeline:
- Jeg vil også det
*tar et prøvende skritt mot ham*
*ser trist på ham*
- Men ting er ikke det samme
- Vi må innse det

Morten:
*hører boblen sprekker*
*går mot henne*
- Du er ikke ødelagt.
*kommer rundt så han kan se henne*

Karsten:
*biter kjeven hardt sammen*
*freser rasende*
- Nei de er ikke det.
- Og det er min feil. Jeg vet det.

Noira:
- Jo.
- Jeg er ødelagt.
*ser frustrert opp på ham*
- Carcan eksperimenterte på meg..!!
*vil skrike det ut*
*hører stemmen blir desperat*
- Han eksperimenterte på meg!!!

Terina:
*står i vinduet og ser mot Noira og Morten*
*presser lippene sammen*
- Daniel..
- Jeg tror Noira mister det.
*ser kort over skulderen*
- Hva skjer om hun klikker helt nå? Er det farlig?

Emmeline:
*kjenner en lettelse når han sier det*
*tar enda et skritt nærmere*
- Det hjelper ikke å snakke om skyld
- Det har skjedd.. Og nå må vi finne måter å gå videre på

Morten:
*ser bak Noira at Daniel og Terina kommer ut*
- Elskling..
*ser trist på henne*
*biter kjeven hardt sammen*
*men hører slusen er åpen så vil la henne snakke om hun har mer*

Karsten:
*ser sårt på henne*
*smiler stramt*
- Javel..
*sukker stille*

Terina:
*ser kjapt mot strandhuset deres*
*går kjapt inn for å sjekke til ungene*
*sukker lettet*
*går så ut igjen*
*hører Noira igjen snakker om Carcan*
*får frysninger nedover ryggen av navnet hans*

Noira:
*legger ikke merke til styret rundt dem*
- Jeg vil vri av meg denne ekle, tilgrisette huden!!
- Jeg vil tømme disse råtne årene!!
*hulker*
- Jeg vil bare bli ren igjen

Emmeline:
*kommer helt bort til ham*
*holder pleddet med en hånd og legger den andre armen rolig om ham*
- Hold meg..

Morten:
*ser sårt på henne*
*kjenner det er helt grusomt å høre*
- Han er død, skatt
- Han kan aldri gjøre deg noe som helst igjen
- Aldri noen sinne

Karsten:
*ser ned på henne*
*legger sakte armene om henne igjen*
*klemmer henne forsiktig inntil seg*
- Du er jo kald..
- Hva med en varm dusj..?
*smiler prøvende*

Noira:
- Han har gjort meg noe!!
- Han lever oppi tankene mine..!
*kaster etter pusten*
- Han kan ikke endre meg tilbake når han er død..!!

Karsten:
*ser ned på henne*
*legger sakte armene om henne igjen*
*klemmer henne forsiktig inntil seg*
- Du er jo kald..
- Hva med en varm dusj..?
*smiler prøvende*

Noira:
- Han har gjort meg noe!!
- Han lever oppi tankene mine..!
*kaster etter pusten*
- Han kan ikke endre meg tilbake når han er død..!!

Emmeline:
*nikker rolig*
- Ja.. Det høres godt ut
*stryker ham sakte over ryggen med neglene*
*kysser ham fort på brystkassen før hun slipper*

Morten:
- Nei, men du kan
*holder blikket hennes*
- Hører du?
- Han har ingen makt lenger

Karsten:
*slipper henne sakte*
*skrur på dusjen og går inni*
*lager plass til henne*

Noira:
- Jeg er ødelagt.
*hikser*
*lukker øynene og blokkerer ham ute*
*prøver å roe ned pusten men kjenner minnene strømmer på*

Terina:
*får så vondt av henne*
*lukker øynene sårt*

Emmeline:
*slipper pleddet og går inn etter ham*
*kjenner vannet varmer henne umiddelbart*
- Deilig..
*smiler fort mot ham*

Daniel:
*legger armen om Terina*
- Bare gå inn..
*stryker henne over armen før han slipper*
*tipper det må være triggende for henne å høre på*
*ser Morten blir sittende*
*går rolig mot dem*
- Noira..?

Karsten:
*smiler spakt*
- Veldig..
- Får du noe vann eller tar jeg hele stråla?
*humrer lett*

Terina:
*slipper ham sakte og går inn i huset*
*blir stående i vinduet og se etter dem*

Noira:
*hører noen roper men klarer ikke fokusere*
*ligger igjen på bordet i kjelleren*

Emmeline:
- Jeg får restene dine
*smiler svakt*
*legger rolig armene om livet hans*
- Du er blitt så mye tynnere..

Morten:
*løfter henne opp som Daniel ber om*
- Ungene sover hjemme
- De kan ikke se henne sånn
*holder stemmen rolig men kjenner det er helt kaos inni ham*

Daniel:
- Badehuset?
*leder kjapt an veien*

Karsten:
*legger armene om henne*
- Jeg skal nå spise meg feit igjen..
*flirer skjevt ned til henne*
- Må bare få trent meg opp..

Noira:
*får knapt med seg hva som skjer rundt henne*
*kjenner noen griper tak i henne men klarer ikke presse ham bort*
- Værsåsnill.. ikke Alex.. stopp

Emmeline:
- Du er fortsatt sterk da
- Det så jeg jo på skipet
*stryker ham rolig over ryggen med hånden*
- Musklene har ikke forlatt deg
*smiler skjevt*

Morten:
- Alexander er ikke her.
*kjenner det bobler i blodet hans*
- Bare Morten og Daniel
- Du er trygg, Noira
*går kjapt inn i badehuset*
*ser Daniel legger ut håndklær så det ikke blir for hardt på gulvet*

Karsten:
- Nei.?
*hever øyenbrynet lett*
*humrer lett*
- Det hjelper å være tung i kamp.. men..
- Hurtigere uten..
*stryker hånda over håret hennes*
- Nå er ikke Draconiz et problem lengre

Noira:
- Værsåsnill.. ikke Alex…
*hvisker forpint*
*legger ikke merke til hvor hun er*
*hulker sårt*

Emmeline:
- Nei.. Takk og pris
*klemmer seg tettere til ham*
- De andre burde vel strengt tatt takke deg og Morten for det

Morten:
*stryker henne over håret*
*ser opp på Daniel og biter kjeven sammen*
- Så gjør noe!

Daniel:
*føler han står med vann til knærne*
*setter seg ned på huk på andre siden av Noira*
*legger forsiktig en hånd til pannen hennes og lukker øynene*

Karsten:
- Tja..
*hever øyenbrynet lett*
- Et lite takk hadde vært fint.
*klemmer bedre om henne*
- Kom her..
*løfter henne opp i armene sine*
- Du er så lav..
*flirer*

Noira:
*ligger på metallbordet til Carcan, stroppet fast*
*ser Carcan sirkler rundt bordet mens han messer*
*holder blikket panisk på Alexander som er helt blank i øynene*
*ser han trer frem og stiller seg med hodet hennes*
*kjenner Carcan griper tak i bena hennes*
*hulker i det smertene setter i henne*
*prøver å vri bort den brennende flammen som river i ryggen hennes*
- Stopp.. stopp værsåsnill..!!
*hører Carcan gir Alexander beskjed om å få henne til å tie*
*løfter blikket og ser så Daniel som holder hodet hennes*

Emmeline:
*fniser idet han løfter henne opp*
- Jeg er helt normal, takk
- Der er du som er en kjempe
*legger armene om nakken hans*
- Jeg tør ikke å tenke på hvor høye Elias og Lya skal bli

Daniel:
*hører skrikingen hennes skingrer i hodet*
*kjenner en dyp takknemlighet for at Carcan er død*
*og for at han ikke gjorde dette mot Terina*
*sukker lettet når hun stopper*
*åpner øynene og ser hun er tilbake*
*hører stillheten trykker rundt dem*
- Der var du

Karsten:
- Han bærer vel rundt på deg når han er skolegutt
*humrer*
*kysser henne lett*

Noira:
*rives brått tilbake til virkeligheten*
*kjenner kroppen ennå er panisk*
*kaster armene om halsen på Daniel*
*ser seg forvirret rundt i badehuset*

Emmeline:
*grøsser*
- Ikke si sånt
*stryker fingrene rolig gjennom håret hans i nakken*
*løfter bena opp rundt hoftene hans*
- Han er babyen min

Daniel:
*legger en arm om henne*
*klemmer henne godt til seg*
- Du er trygg.
*har aldri sett Morten så blek som nå*
*blir brått litt nervøs for at han skal svime av, men ser han blir sittende*
*klemmer Noira i stillhet*
- Du er trygg nå

Karsten:
- Foreløbig..
*smiler skjevt*
*kysser henne forsiktig*

Noira:
*hulker inntil ham*
*kjenner kreftene sine finner hans og at hun blir roligere*
*puster sakte hikstende ut*
- Hvorfor gjorde han det..?
*hulker sårt*
- Og hvorfor med Alex?

Emmeline:
- Foreløpig?
*rister på hodet*
*flirer*
- For alltid
*kysser ham lett tilbake*

Daniel:
- Han var gal. Psykopat
- Grunnene hans hadde ikke gitt mening
*ser stille tilbake på henne*
*ser tårene hennes renner og renner*
- Men han er borte nå

Karsten:
*humrer lett*
- Du vil ikke ha flere?
*kysser henne igjen*
- Jeg vet nemlig hvordan de lages.. det kan anbefales..
*humrer*

Noira:
*senker blikket stille*
*ser brått Morten sitter like ved*
*stivner til et lite sekund da hun tror han er Karsten*
*men kaster seg om halsen hans*

Emmeline:
*blir litt strammere i masken*
*kysser ham fort tilbake*
- Om noen år kanskje?
- Når Lya har lært seg å sove gjennom natten
*smiler svakt*

Morten:
*legger armene om henne*
*føler nesten han skal svime av*
- Noira mi..