Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*legger armen om Angela*
*ser hun bare stirrer ned på Theodin*
*løfter blikket mot Ylena og svelger hardt*
- Ja.. Vi må vekk, nå

Emmeline:
"Mormor.."
*vurderer faktisk å løpe for å finne henne*
*antar Daniel må ha sett noe av det i henne, for har plutselig armen hans om seg og Lya presset inn i armene sine*

Therana:
*snur blikket over skulderen og ser Ylena kommer*
*skjelver på hendene når hun ser skikkelsene i skyggene bak Ylena*
*griper tak i sønnen*
- Theodin. Hold ut
*kjenner de alle immiverer*

Angela:
*hører ikke annet enn en piping i ørene*
*knuger om Theodins arm når de lander på gulvet hjemme*

Daniel:
*hipser på Elias*
- Det går bra..
*mumler og prøver å trøste den lille, store gutten*
*ser Emmeline er like apatisk som Angela*
*skotter kjapt på Terina*
- Se her, jeg kan ta Lya, Em.

Terina:
*spurter mot dem*
*stirrer skrekkslagent mot Theodin*
*legger armene om Emmeline*
- Hva kan vi gjøre..?

Therana:
*legger all energi i å få sønnen i livet igjen*
*lukker øynene og blir sittende stille i minutter*
*hører han til slutt hoste*
*begynner å gråte stille*

Alexander:
*ser Angela reiser seg*
*skjønner ikke hvordan hun klarer det så fælt som hun rister*
- Gela.
*ser hun forsvinner ut av stuen*

Emmeline:
*ser kort på Daniel*
*beholder Lya inntil seg*
*strekker hånden ut mot Elias som bare gråter*
- Kom her..
*setter seg ned på huk foran ham*

Ylena:
*står foran Karstens livløse kropp*
*ser opp på åndene fremfor seg*
*nevner navnet på alle i familien*
- Jeg forbanner dere.
*drypper det ferske blodet i bålet*
- Andrej.. Han må få vite.

Morten:
*merker på kroppen sin at noe er galt*
*har sjekket til ungene flere ganger*
*går frem og tilbake over gulvet, før han endelig setter seg foran peisen*
- Svar, Karsten..

Ylena:
*merker noen prøver å få kontakt*
*snur seg til det store bålet*
- Andrej.. sønn..
*løfter blikket mot ham*
- Du må komme.
- Michael er drept. Draconiz heksa kom med familien, tok Emmeline og barna. Michael ble drept!!
*knytter hendene mens stemmen sprekker*

Morten:
*kjenner pusten blir slått ut av ham*
*venter på at farmoren skal fortelle at hun spøker, men forstår ikke hvorfor hun skal spøke med noe sånt*
*rynker pannen hardt*
- Drept?

Ylena:
- Draconiz heksa.. Noiras mor.!!
*knytter hendene*
- Den ene var død når de rømte, og åndene er etter de andre.
- De tok Lya og Elias. Vi må ha dem tilbake Andrej!

Morten:
*ser taust inn i flammene*
*biter kjeven hardt sammen*
- Han gjorde dette mot seg selv, farmor.
- Det vet vi begge.

Ylena:
*stirrer like taust tilbake på ham*
*hever haken ørlite*
- Få ungene hit.

Morten:
*ser stille på henne*
*nikker til slutt*
- Ja, farmor.

Ylena:
*drar et langt sukk*
- Kom hjem Andrej.
*ser tårevått på ham*

Morten:
*kjenner i det øyeblikket at det ikke er noe annet han heller vil*
*smiler trist*
- Jeg skal komme.

Noira:
*blir fryktelig urolig av å høre skrittene hans frem og tilbake til barnerommene*
*går opp trappen og ser mot stua*
*rynker pannen hardt*
- Morten..?

Morten:
*slukker flammen, og hører Noiras stemme like etter*
*snur seg mot henne*
- Karsten er død.

Noira:
*fryser til*
- Hva sier du..?
*kommer kjapt mot ham*

Morten:
*reiser seg opp på bena*
*holder blikket på henne*
- Moren din har drept ham. Karsten er død.

Noira:
*stirrer tåreblankt tilbake på ham*
*får det ikke til å henge sammen*
*klarer ikke presse frem et eneste ord*
*svelger bort kvalmen og legger hånda over lippene*
*kjenner det sakte synker inn*

Morten:
- Hvordan. I helvete. Har moren din. Kommet seg til leiren?
*holder blikket hennes alvorlig*

Noira:
*legger hånda til halsen*
*kjenner sannheten renner ut av henne som en foss*
- Jeg hadde en amulett.
- Jeg hadde en amulett som Karsten ga meg hvis vi kom fra hverandre i skogen med ungene..
- Jeg har hatt den og.. de stjal den fra meg

Morten:
*blir kaldere i blikket jo mer hun snakker*
- Og dette har du holdt for deg selv

Noira:
- De stjal den i går..!
- Jeg ante ikke at de ville bruke den..!
*kjenner gråten river i stemmen*
- Dette er jo helt.. sinnsykt..! At de har..
*legger begge hendene foran munnen*
- Det kan ikke være sant

Morten:
- Vel..
*biter kjeven hardt sammen*
- Det er det.
- Jeg må dra dit.
*går kjapt forbi henne ut av rommet*
*kjenner han ikke orker tårene hennes*