Harry Potter - New and Improved

Morten:
*griper kjapt om den andre armen hennes*
*snur henne rundt*
- Ingen her er fiender Noira
*finner blikket hennes*

Noira:
*kjenner hun må gi kjapt*
« Han har selvfølgelig en medaljong også»
*kjenner tårene presser seg frem*
*slipper sakte Noor*

Morten:
*ser Alexander kommer seg på bena*
*holder henne enda fast*
*holder blikket i hennes*
- Alle her vil deg vel. Hører du hva jeg sier?

Noira:
*vil instinktivt rive seg løs fra ham*
*lukker øynene og kjenner blodet dunker i tinningen*
*gisper gråtende etter luft*
*prøver å stenge panikken ute men kjenner den fyller henne*
- Slipp

Alexander:
*kommer kjapt bort for å ta Noor*
*ser Morten klemmer Noira til seg*
*svelger bekymret*
*ser Angela har den samme bekymringen i øynene når hun kommer i døråpningen*

Nathan:
*står stille i et hjørne med armen om minste broren*
*veksler et blikk med Jason*
*ser takknemlig på faren og pappaen*
- Mamma har ikke tatt medisinene sine..

Alexander:
*snur blikket ned mot sønnene*
*hipser Noor bedre opp på armen*
- Kom.. Så går vi inn på kjøkkenet
*rekker armen ut mot sønnene*

Nathan:
*senker skyldig blikket*
- Det var Jason..
*ser broren får tårer i øynene og et hardt uttrykk*
- De siste pillene falt i vasken..
*kjenner broren slår ham hardt i armen*
- Onkel Karsten sa han skulle ordne det Jaze..!
*ser surt på broren*

Alexander:
*blir helt stille*
*setter seg sakte ned på huk foran Nathan og Jason*
- Har onkel Karsten vært her?

Nathan:
*rister på hodet samtidig som broren*
- Nei.
- Vi snakket med ham i peisen.
- Mamma og.. men hun så ikke at vi snakka med ham..
*biter seg i lippa*
- Vi måtte si når det var tomt for piller..

Jason:
- For vi måtte gi mamma piller hvis ikke så blir hun koko og så får vi ikke være med henne, for da kommer noen slemminger og tar oss.
- Og pappa og far skulle ikke vite om det!!!
*freser illsint mot broren*

Alexander:
*ser lenge på dem*
*stryker sønnene over tur over håret*
- Ingen kommer og tar dere. Noen sinne
- Det er ikke farlig å si noe til meg eller til pappa
- Ok?

Jason:
*kjenner lippene skjelver og tårene pipler*
*går kjapt inn i armene på Alexander*
- Onkel Karsten sa det.

Nathan:
*begynner også å gråte når broren gjør det*
*svelger sårt og senker blikket*

Alexander:
- Gjorde han det?
*forbanner Karsten høyt inni seg*
"Brenn din jævel.."
*får begge de eldste guttene inn i den ledige armen*
- Store gutta mine. Ingen skal ta dere
- Hører dere?

Noira:
*hører høylytt gråt fra kjøkkenet*
*prøver å vri seg ut av Mortens grep og gå til guttene*
- Slipp..!!

Morten:
*holder henne enda fast*
*prøver å låse blikket i hennes igjen*
- Se på meg. Se på meg!

Noira:
- De gråter..!!
- Slutt!! Stans.!!
*kjenner sine egne fortvilte tårer renner*
*klarer å vri ene hånda opp mot brystkassen til Morten og klorer etter tegn til medaljongen*

Angela:
*kjenner det skjærer henne i hjertet å høre Noira sånn*
*men kjenner hun blir livredd for at hun skal gjøre noe dumt*
*går stille mot henne*
*legger hånden mot nakken hennes og slår henne kjapt ut*
- Unnskyld.

Jason:
*klemmer seg inntil Alexander*
- Jeg liker ikke appelsin juice mer…
*snufser kjapt*
- Jeg vil ikke lage mer appelsin juice.

Alexander:
- Appelsinjus..?
*stryker Jason over håret*
*hører det blir stillere fra kjøkkenet*
- Hva mener du, Jase?

Nathan:
- Vi putta medisinen i juicen.
- Da smakte ikke mamma den…
*presser lippene sammen*
- Onkel Karsten sa hun ikke ville ta den hvis den ikke var gjemt i appelsin juice.

Alexander:
*presser leppene sammen*
*nikker stille*
- Dere skal slippe å gjøre det mer
- Ok?
- Jeg og pappa skal passe på mamma nå

Nathan:
*snur blikket mot kjøkkedøra*
- Vil mamma bli bra nå..?
*ser med et forhåpningsfullt blikk mot faren*

Alexander:
- Ja.
*nikker alvorlig*
- Jeg skal finne pappa.
- Så må dere si akkurat det samme til ham som til meg. Ok?

Nathan:
*nikker lydig og ser broren gjør det med*
*går stille med faren inn mot stua*
*stivner i kroppen når han ser moren på gulvet*

Angela:
- Det går bra med mamma
*ser kjapt på de små barna*
- Hun bare hviler litt nå
*smiler beroligende mot dem*
*ser Morten setter seg på huk foran dem*