Harry Potter Rollespillet 104 haha

Adrian:
*biter kjeven hardt sammen*
*så helst at Christine aldri skulle vite det*
-Jeg har ombestemt meg.
-Dere får henne aldri.
*tar umerkelige små steg bakover*
*dytter Christine lenger og lenger mot peisen*

Lucy:
-Bli med ned.
*hever brynene spørrende mot henne*

Meyhamina;
- Ombestemt deg ?!
*Fnyser*
- Ånei du.
- Her er det ingen som ombestemmer seg.
*Trer nærmere*
- Du gjorde det. Helhjertet.

Christine;
*Ser spørrende opp på Adrian*
- Adrian .. ?
*Stille*

Emilie;
*Rister på hodet*
- Nei ..

Adrian:
-Ikke hør på henne.
*holder Meyhamas blikk*
*kjølig*
-Hun lyver.

Lucy:
-Værsåsnill, Emilie, ikke vær sint på meg.
*setter seg ned ved henne*
*kysser pannen hennes*
-Kom ned ..

Meyhamina;
- Hun blir å dø, Adrian ..
- For lenge uten Syria velsignelsen ..
*Smiler svakt*
- Likedan som du.

Christine;
- Hva ?!
*Ser på Meyhamina*
- Er dette en syk spøk ??
*Ser fra den ene til den andre*

Emilie;
- Jeg orker ikke ..
*Stille*
*Skyver kofferten fra seg*

Adrian:
*vet det er sannheten, men vil ikke innse det*
*like kald*
*overhører Christine*
-Jeg dør heller.

Lucy:
-Nei .. neivel..
*smiler fort mot henne*
*setter seg ned på gulvet med henne*
-Vil du snakke om det?

IM: spansklekser & nattnatt!

Meyhamina;
- Nettopp, Adrian.
- Dere vil dø.
*Legger hodet på skakke*
- Christine .. ?
*Titter bak på henne*

Christine;
*Vet ikke lengre hva hun skal tro*
*Ser opp på Adrian*
*Svelger hardt*
*Tar et skritt tilbake i peisen*
*Kaster flumpulveret i steingulvet*
*Drar tilbake*

Meyhamina;
*Ser Christine drar*
- Veldig, veldig dumt Adrian.
*Grav alvorlig*
- Delia, du får en kjangs til.
- Klarer du ikke det denne gangen ...
*Vender hodet og ser på henne*
- Så er det over og ut med deg også.
*Biter kjeven sammen*
*Ser tilbake på Adrian*
- Du drar ingen steder .. vi har noe uoppgjort.
*Snur seg og går*

Emilie;
- Jeg vil ikke snakke om det ..

Adrian:
*hører hun drar*
*holder stenansiktet*
*kommer aldri til å samarbeide*
*håper Christine tar med seg Isabell og drar langt bort*
*ser alvorlig på Meyhama*
*unngår morens bedende blikk*
*lar dem gå*
*synker ned i farens stol og legger hodet i hånden*
*banner lavt*

Sina:
*for lengst tatt med Isabell bort til foreldrene*
*syns de ble grådig lenge borte*
*hipser på niesen*
*ser moren er like forvirret*
-Tror du ..?
*fullfører ikke setningen*
*kan se at Larissa også tror det samme*

Lucy:
-Neivel ..
*sukker lavt*
-Men når du vil..
*smiler svakt mot henne*
-Da er jeg her, ikke sant?

Christine;
*Ankommer foreldrenes bolig*
*Rystet, redd og usikker*
*Vet ikke hva hun skal gjøre, hvor hun skal dra*
- Mamma ??

Emilie;
*Trekker på skuldrene*
*Legger hodet i knærne igjen*

IM. OK! Kor trengs eg nå?

Sally:
*stille*
*Ser fort opp på ham*
- Det var bare...noen år..
*smiler fort*

IM; Hahaha, Sencario kanskje, Christine e kommen him. Adjek vil kanskje slå følge med Delia for å få Chistine og Isabell tilbake ? Therana perhaps ?

Larissa:
*kjenner et lettet sukk går gjennom henne*
*knuger armene om eldstedatteren*
-Christine !
*grøtet i stemmen*
*trekker henne fra seg*
-Du må ikke forsvinne sånn!
*så lettet at smilet bryter frem før tårene*

Sina:
*smiler svakt*
*klemmer om Isabell*

Lucy:
*kan ikke gå fra henne slik*
*setter seg ned ved stedatteren og trekker henne mot seg*
*kysser pannen hennes*
*sier ingenting, bare klemmer om henne*

Will:
-Bare noen år?
*smiler svakt*
-Det er nok til å få hjertet knust.

IM: du må lese ka vi skrivar din kødd! xD

Christine;
*Går inn i morens armer*
- Beklager ..
*Ser over på Sina*
*Undrende om hun har sagt noe*
- Lite voksent gjort, eller hva ?
*Prøver å le det unna*

Emilie;
*Legger armene rundt henne etterhvert*
- Hvorfor kan hun ikke bare komme tilbake .. ?
*Snufser lavt*

Sina:
*smiler unnskyldende og trekker på skuldrene*
-Jeg trodde ikke dere skulle komme tilbake.
-Apropos ..
*rynker pannen svakt*
-Hvor er Adrian?

Lucy:
-Jeg vet du ønsker det.
*kjenner et voldsomt sjalu monster i magen*
*tvinger det bort og lukker øynene*
-Jeg beklager, Emilie.
*går over til å hviske*
-Det er ikke noe å gjøre..

Christine;
*Mister smilet*
*Selv om dog prøver fortvilet og holde det på*
- Han ..
*Må svelge et par ganger*
- Han hadde et ærend ..
*Nikker kort*
*Går for å plukke opp datteren*
*Tenker nøye over hva som ble sagt*
*Om Syria velsignelsen*

Emilie;
*Nikker stille*
- Jeg vil bare se henne en gang til ..
*Hvisker stille*
- Kanskje hun vet noe ?
*Ser gråtkvalt opp på henne*

Larissa:
*ser forskende etter henne*
-Å? I Syria?
*legger armene rolig i kors over brystet*

Lucy:
-Hun var en fremmed kvinne på gaten, vennen ..
*myk i stemmen*
*hater å si dette, men er jo sannheten*
-Ikke moren din.

Christine;
*Nikker kort og stille*
- Han er snart tilbake !
*Smiler ned til datteren*
- Ikke sant ?
- Pappa er snart tilbake ..

Emilie;
*Ikke så vanskelig å overbevise et barn*
*Men er selv et annet tilfelle*
- Men hvordan vet du det ?
- Du har ikke sett henne ..
*Ser ned i hendene sine*

Larissa:
*smiler forsiktig*
-Chris .. om han er blitt hos dem..tror du ikke han blir da?
*trør sakte på tærne*

Lucy:
-Nei, det har jeg ikke.
*stryker henne over kinnet*
-Men din far har sagt at hun er død Emilie, hvorfor skulle han lyve?
*smiler beroligende*

Christine;
*Ler nervøst*
- Hvem tror du han er ??!

Emilie;
*Trekker på skuldrene*
- Jeg vet ikke ..
*Har ikke helt tenkt over det slik*

Larissa:
*hever brynene lenge og ser bort*

Sina:
*sier det moren ikke vil*
-En Draconiz.
*ser på Christine*
*unnskyldende i blikket*
*ikke på sine egne vegne, men for Adrians*

Lucy:
*trekker fingrene sine gjennom håret hennes*
-Nei, nettopp.

Christine;
- Da har dere vel en formening om hva jeg burde gjøre .. ?
*Legger hodet på skakke*
*Ser fra den ene til den andre*
- Hva ?

Emilie;
*Forblir stille*
*Kryper inn i Lucy's trygge armer nok en gang*

Larissa:
-Ja, Christine, jeg har det.
*smiler ikke, knall alvorlig*
-Han er ikke bra nok for deg.
-Ser du ikke at det bare venter fare og at dere må rømme resten av livet?
*redd for datterens liv, slik Christine er for Isabells*

Lucy:
*blir sittende slik på gulvet med henne*
*vugger rolig*

Christine;
- Levere Isabell til Draconizene .. ?
*Ser på moren*
- Det er det du vil, er det ikke ??
*Hisser seg opp*

Emilie;
*Lukker øynene forsiktig nok en gang*
*Forestiller seg at det er moren som vugger henne*
*Smiler svakt*

Larissa:
-Såklart ikke, vennen, hvor tar du det fra ?!
*ser Sina trekker seg unna*
-Jeg vil bare det beste for deg og Isabell.. og Adrian er ikke med i det bildet.

Lucy:
*sitter der til hun sovner*
*løfter henne så over i sengen*
*vet heldigvis ikke om hva hun tenker*
*hadde knust henne*

Christine;
- Med eller ei !
- Problemet er ikke lengre meg, eller Adrian for den del !
- Det er Isabell dem vil ha !
*Nødt å senke stemmen før datteren setter i å gråte*
- De blir ikke å gi seg før dem har fått henne ..
- Med, eller uten Adrian.

Jonathan;
*Står ventende nedenfor*
*Vurderer og gå opp for å se hva som skjer*
*Om dem begge har lagt seg for kvelden*

Larissa:
-Vennen ..
*går mot henne og stryker henne over armen*
*ser fort ned på Isabell og holder blikket der*
*ser opp på datteren igjen*
-Vi drar. De skal ikke få ta henne.
*forstår ikke helt omfanget*

Lucy:
*står og ser ned på henne*
*presser leppene hardt sammen og slukker lyset før hun går ut*
*møter Jonathan ute i gangen*
*smiler svakt*
-Det går bra..