Harry Potter Rollespillet 108 ( 105 )

Lucàs:
*legger hånden til kinnet hennes og stryker henne under haken*
*løfter den opp*
-De vil bli overlykkelige.
*smiler beroligende*
-Akkurat som oss.

Adrian:
*glad for å se at Isabell er i like god tilstand*
*helt ør i hodet*
*sitter på sofaen med hodet i hånda*
*ser like forvtilet ut som han ser faren føler seg*

Delia:
-Hvor dro hun ..?
*ser lenge mot sønnen*
*Tar to lange skritt mot ham og legger hendene på kinnene hans*
*tvinger blikket sitt i hans*
-Hvor dro hun ?!!!
*får ikke svar, bare et tomt blikk*
*slipper sønnen, snur seg og drar hendene over ansiktet*

Luénia;
*Smiler kort*
*Nikker*
*Ser ned på datteren igjen*
- Ja .. det tror nok jeg og ..
*Ser over på Amarisa*
*Smiler varmt*

Christine;
*Rister svakt på hodet*
*Raser*
*Snur seg og går bestemt ut derifra*
*Går med bestemte skritt bort derifra*

Amarisa:
*smiler forsiktig tilbake*
-Mm ..
*lener hodet mot tanten og lukker øynene*

Lucàs:
*kysser konas panne*
-Flott.
-Kle henne om.
*ser fort ned på niesa*
-Kanskje du kan få hjelp av Amarisa også.
*reiser seg og går for å finne et mer passende antrekk*

Delia:
*peker etter Christine*
-Få henne inn igjen
*freser lavt*
*må ikke la det komme ut*
*fullt klar over at det er henne det vil gå utover i og med at hun etterlot barna til dem*

Adrian:
*reiser seg og går mot døra*
*svelger hardt*
-Christine ..
-Christine!

Luénia;
- Det vil hun nok sikkert ..
*Stryker hånden over Ararisa's hår*
*Ser opp og nikker etter ham*

Christine;
*Går fortere og fortere*
*Vil ikke se noen av dem*
*Noen gang*
*Brutalt brukt og kastet*

Amarisa:
*biter seg i leppa og nikker stille*
-Klart ..
*ser etter onkelen og senker blikket sakte*

Adrian:
*går først nølende, men så bestemt etter henne*
*gjentar navnet hennes*
*ser hun ikke reagerer*
*går fortere helt til han når henne igjen*

Luénia;
*Sitter en liten stund og beundrer det hun har skapt*
- Nei .. vi får vel få på deg noe mer passende ..
*Setter seg bedre opp*
- Du vil vel kle deg om du også Amarisa .. ?

Christine;
- Rør meg og jeg sverger du vil angre .. !!
*Stanser ikke*
*Går målrettet mot utgangen*

Amarisa:
-Ja ..
*hopper opp fra sengen*
*sparker i teppet*
*blir så nervøs rundt dem, aner ikke hvordan hun egentlig bør oppføre seg*
-Jeg kommer tilbake etterpå?

Adrian:
*stiller seg foran henne, med rygg mot døra*
-Greit, jeg rører deg ikke.
*hever hendene*
-La oss snakke. Værsåsnill.

Luénia;
*Nikker*
*Smiler*
*Reiser seg hun også*
*Ser Amarisa forlater rommet*
*Behandlet henne som sin egen datter*
*Men har fremdeles ikke vunnet tilliten hennes*

Christine;
- Det skulle ha vært oss, Adrian ..
- VI skulle ha dratt sammen herifra !
- VI skulle ha levd sammen og delt alt .. !
*Rister på hodet*
- Du har brukt dine kjangser ..
- Flytt deg.
*Alvorlig*

Lucás:
*allerde gitt beskjed til resten av folket at de har en kunngjøring*
*kommer ut igjen - påkledd og klar*
*får datteren over i armene mens hun skifter*
*stråler med henne i armene*

Adrian:
*mykner betraktelig*
-Chris..
*vil gjerne få henne i armene sine igjen*
*gjør ikke noe ennå*
-Jeg har ikke noe å si her, skjønner du ikke det?

Luénia;
*Skifter raskt*
*Møter Amarisa ute i gangen*
*Smiler*
- Klar .. ?

Christine;
- Nei. Du har ikke det.
*Presser seg mot døra*
- Slip meg forbi.

Amarisa:
*nikker fort*
-Ja..
*tar nølende hånda hennes*
*ser ut som en lykkelig familie på utsiden*
*men føler seg ikke særlig lykkelig akkurat*
*klarer ikke ta tankene bort fra faren sin*

Lucàs:
*går gjennom gangen og mot den store balkongen*
*hører summene fra stemmer inn*

Adrian:
*legger hendene på skuldrene hennes*
*holder henne tilbake*
-Jeg vet at du elsker meg.
-Og at jeg har såret deg mer enn jeg noen gang har ment.. men du kan ikke dra.
-Det er ikke mulig.
-De står klare utenfor for å kaste seg over deg og barnet vårt om du rører så mye som en tåspiss utenfor.
*alvorlig*
-Værsåsnill.

Luénia;
*Smiler*
*Tar hånden hennes og kommer gående like etter Lukás*
*Ser ut over alvehavet som har samlet seg*
*Smiler varmt*
*Stiller seg ved sin ektemann*

Christine;
- Hva som helst slik at vi slipper og se deg.
*Svelger hardt*
*Setter helen i foten hans slik at han trekker seg unna*
*Får opp døra*

Lucás:
*holder barnet i armene sine*
*hører gledesbrølet som sprer seg gjennom mengden*
*smiler strålende og holder jenta bedre opp*

Adrian:
*hører vaktene står rett utenfor*
*holder henne nok en gang igjen*
-Du utsetter Isabell for unødvendig fare.

Luénia;
*Hører ham annonserer navnet*
*Smiler bredt*
*Ser opp på dem*

Christine;
*Vet det er toskete*
*Og vet så inderlig vel at han har rett*
- Jeg vil bare hjem ..

Will:
*hører et høyt menneskemengdebrøl utenifra*
*rynker pannen svakt*
*går med Melania på armen mot døra*
*følger lyden bortover gangen*
*ser ryggene til Lucàs, Luénia og Amarisa*
*antar hun har fått barna nå*
*smiler spakt*

Lucás:
-Lévanna.
*smiler ned mot sin kone*

Amarisa:
*må stå der i evigheter*
*snur seg og ser over skulderen*
*møter farens blikk*
*snur seg fort tilbake igjen*
*holder hardt om onkelens hånd*

Adrian:
*nikker forsiktig*
-Jeg vet det.
*stryker henne forsiktig over armen*
*titter ned på Isabell*
-Men hvilket liv kan vi tilby henne der ute?
-De kommer til å lete etter oss for alltid.
*ser trist mot Christine igjen*

Luénia;
*Smiler varmt og nikker kort*
*Lar blikket flyte over tilskuerne*
*Lykkelig*

Christine;
- Jeg blir voldtatt, Adrian ..
*Kjenner det er på nippet til gråting igjen*
- Det er et liv som ikke bare vil gå utover meg .. men Isabell også !
*Klemmer datteren tettere*
- Ikke en gang din mor synes til å ha noe imot det !
*Freser lavt*

Amarisa:
*skotter nok en gang over skulderen*
*ser ikke faren lenger*
*går sakte bort fra dem, men ser at hverken onkelen eller tanten legger merke til det*
*hører Salen er åpen*
*går stille mot dem*
*kjenner munnen glir opp når hun ser alle menneskene*
*opplært til at dem ikke er noe særlig å stole på*
*øyeblikkelig skremt*

Adrian:
*uendelig vondt å høre det fra henne slik*
*vet at Adjek er et monster*
*ber om at det er et lite håp om at faren vil overlate Christine til ham nå som Therana stakk av*
-Jeg er så forferdelig lei for det.
*gnir hendene over ansiktet*
*lukker øynene tungt*
-Alt dette er min feil, jeg burde tenkt lenger enn å blande deg inn i familien min.

Emilie;
*Henger stadig på Lucy*
*Men får øye på Amarisa*
- Se .. en alv !

Christine;
- Vel .. det er for sent.
*Holder maska*
- Vi får bare .. gjøre det beste ut av det.

Lucy:
*snur seg fort når hun sier det*
*tror hun mener en av de store typene som lusker rundt dem konstant*
*ser jenta i den store døråpningen*
*holder hardt om Emilies hånd*

Amarisa:
*tar skremt noen skritt bakover når hun oppdager at hun har blitt oppdaget*
*snur seg og løper bort*

Adrian:
*smiler stramt*
*ser ned på Isabell*
-Hun har blitt så stor.
-Å ikke se henne få vokse opp..

Emilie;
- Au .. !
*Rister hånden sin ut av Lucy's*
- Ikke så hardt ... !

Luénia;
- Amarisa vil du .. ?
*Ser henne ikke*
- Hvor gikk hun ?
*Ser opp på Lukás*

Christine;
- Ville vært tragisk.
*Alvorlig*
- Vi deler og vi skal finne ut av det.
- Hun trenger oss begge .

Lucy:
*slipper henne fort*
-Beklager, vennen.
*liker ikke å være her mer enn noen andre*
*føler seg så innsperret*

Amarisa:
*kjenner kinenne blir våte på veien mot værelset sitt*
*tørker kinnene hardt*

Lukás:
*ser seg fort rundt*
-Amarisa?
*veksler et kjapt blikk med Luénia*
*trekker seg tilbake fra balkongen, lukker de store glassdørene*
*overlater datteren til henne*
-Amarisa!

Adrian:
-Du vet like så godt som meg at det aldri vil skje.
*hever nølende en hånd og stryker datteren over pannen*
-Adjek passer godt på hva han tror tilhører ham.

Emilie;
- Kan vi gå nå .. ?
*Ser bedende opp på henne*
- Jeg vil uuuuut .. !

Luénia;
*Får datteren over i armene sine igjen*
*Ser etter ham*
*Sukker stille*
*Går rolig tilbake til værelset*

Christine;
- La oss håpe på det.
*Ser ned på datteren*
*Smiler kort*

Lucy:
*ser fort mot Jonathan og sukker*
-Jon ..?
*vil nødig forstyrre ham i samtalen, men har ikke sovet mye i natt*
*orker ikke ta med Emilie ut nå*

Amarisa:
*gjemt seg et sted hvor de forhåpentligvis ikke vil finne henne*
*gråter inn mot knærne*

Lukás:
-Den jenta ..
*sukker noe irritert*
-Stikker av ved hver eneste åpne mulighet.
*drar hardt for gardinene for balkongdøra*
*hører dem ennå der ute*

Adrian:
*hører skritt kommer bak dem*
*ser seg fort over skulderen*
-Du burde gå..

Jonathan;
*Så dypt inne i samtalen at han ikke får noe annet med seg*
*Sov for sin del ganske bra*

Emilie;
- plisplisplis ..
*Folder hendene og ser opp på henne*
*I sitt rette ess*

Luénia;
*Har prøvd å prate til henne*
*Men den gang ei*
- Gi henne bare litt tid ..

Christine;
*Nikker kort*
- Ja ..
*Sukker stille*
- Vi snakkes ..
*Trør opp på tå og kysser ham fort*

Lucy:
*drar en hånd gjennom håret*
-Greit ..
*lar henne iallefall ikke gå alene*
-Men ikke lenge!

Lukás:
*presser leppene sammen*
*vet Luénia er svak for henne, lik hun er for de fleste barn*
-Vi må få gjort noe med henne.
*trekker hendene gjennom håret og gjesper stort*
-Den skjønnheten varer ikke for alltid.

Adrian:
*holder det kanskje litt lenger enn han burde*
-Ja ..
*smiler svakt, men varmt*