Harry Potter Rollespill 124!

Lewis;
*Nikker*
- Nå så ..
*Smiler kort*
*Går mot henne og gir henne en god klem*
- Godt du er like hel ..

Edward;
*Humrer lett*
- Ikke noe å takke for .. skatt ..
*Kysser henne mykt igjen*
*Klemmer henne godt inntil seg*

Ruby;
- At hun hva ?
*Nesten litt hard*

Therana:
*kjenner tårene renner lenge før han er borte ved henne*
*klemmer seg tett og hardt inntil ham*
*hikser svakt*
- Du ..og...
*ser Theodin står øverst i trappa og gliser*

Delia:
*stryker fingrene over nakken hans*
*smiler varmt*
-Takk for at du fikk meg til å tro på kjærligheten igjen
*ikke hatt det lett etter at Adjek døde*

Adrian:
-At hun døde
*slipper det ut med et sukk*
-Men det trenger ikke å bety noe

Lewis;
*Sukker*
*Hører sønnen langveis fra*
- Du får gå å legge ham ..
- Vi prates siden ?
*Stryker henne over kinnet*

Edward;
- Takk for at du har stått ved min side ..
*Smiler skeivt*
*Kysser henne igjen og igjen*
*Får plutselig ikke nok av henne*

Ruby;
- Åh ..
*Smiler kort*
- Det var nok bare en drøm.
"En drøm som godt kunne vært sann .. !!"

Therana:
*kysser hånda hans fort*
*nikker*
- Jeg skal være kjapp..
*smiler svakt*
*går fort opp trappa etter sønnen*

Delia:
*kysser ham og ler lett mellom dem*
-Åh, rolig nå ..
*stryker hånda nedover brystkassen hans*
-Du får komme deg ut av denne harde senga først

Adrian:
-Ja ..
*svært stille*
-Jeg savner Isabell så
*legger hodet i hendene*
*kjenner han er på gråten snart*

Lewis;
*Går i stuen og setter seg*
*Lener seg forover*
*Drar hendene over ansiktet, gjennom håret*
*Kan virkelig ikke fatte det*
*Viste dem var slem mot henne*
*Men ikke at dem ville påføre henne slik harme*

Edward;
- Skal vi snike oss ut .. ?
*Hvisler til henne*
*Smiler lurt*

Ruby;
*Biter seg i leppa*
*Vet ikke hvordan hun skal takle det*
- Det hjelper ikke tenke på det ..
- Dem er borte for godt, Adrian pus ..
*Stryker ham over låret og oppover*
- La oss legge oss igjen .. ?

Therana:
*synger og forteller eventyr til sønnen*
*ser han sovner etter en lang stund*
*gjør ingenting å sitte slik*
*livredd for hvilken reaksjon hun får når hun går nedenunder igjen*
*reiser seg sakte*
*går rolig ned trappa*
*ser forsiktig inn*
- Lukk øynene... og lat som ingenting.. for meg.. værsåsnill

Delia:
-Du har nettopp operert
*bøyer seg frem og kysser ham lett*
-Du trenger hvile ..
*smiler svakt, men streng i blikket*
-Gled deg heller til du kommer hjem

Adrian:
*gnir seg over øynene*
-Sov du ..
-Jeg er ikke trett

Lewis;
*Ser hun kommer inn*
*Smiler kort*
- Sett deg ..
*Klapper på plassen vedsiden av seg*
*Gjør ikke som hun sier*

Edward;
- Det kalles pine ..
- Skal jeg se deg gå herifra .. uten å bli med ?
*Ser bedende på henne*

Ruby;
*Sukker*
- Adrian .. hør nå på deg selv .. !
- Dem er borte ..
- Det er bare meg og deg nå.

Delia:
-Jeg går ikke fra deg
*legger seg ned til ham*
-Jeg blir her .. i armkroken din
*smiler varmt og kysser haken hans*

Adrian:
*reiser seg brått*
-Ser du ikke hvor vondt jeg har det?!
*ser såret på henne*
-Jeg.. dette er ikke noe som går over, Ruby!

Edward;
*Humrer lett*
- Det gjør du bare rett i ..
*Smiler varmt*

Ruby;
- Du sa det selv, herregud Adrian .. !
*Ser opp på ham*
- Du må la dem slippe ..
- Dem er ikke her lengre !
- Du skader bare deg selv !

Delia:
*smiler varmt*
-Jeg tror det ja ..
*kysser ham fort igjen*

Adrian:
-De var familien min!
-Jeg kan ikke ..
*bryter av seg selv og sukker tungt*
*trekker hendene over ansiktet*
-Unnskyld. Dette er ikke din feil

Edward;
*Trekker henne tett og så intimt som det lar seg gjøre*
*Dratt dynen godt over dem i den ille så alt for store sengen*
*Hvisker pene ord til henne*
*Lukker øynene stille*

Ruby;
- Nei, det er ikke det.
*Alvorlig*
- Kom tilbake når du er ferdig med dem.
*Lei av å alltid bli påminnet om hva hun har gjort*
*Angrer ikke, men ville aldri bestemt det selv*

Delia:
*føler seg så trygg hos ham*
*aldri gjort det noen andre steder*
*hviler hodet inntil nakkegropen hans*
*kjenner bandasjen fra operasjonen mot hånda hennes*
*stryker forsiktig over*
-Elsker deg ..
*må bare høre det igjen*

Adrian:
*ser etter henne*
-Faen .. FAEN!
*slenger en pute tvers over rommet*
*raserer hele på kort stund*

Edward;
- Jeg elsker deg ti ganger mer ..
*Hvisker stille*
*Kysser henne i håret*
*Smiler svakt, varmt*

Ruby;
*Blir stående utenfor rommet*
*Hører ham godt*
*Lukker øynene*
"Ikke ødelegg nå"
*Trekker pusten før hun går ned til sitt eget fristed*

Delia:
*kjenner frysninger går over kroppen*
-Si det igjen
*hvisker trett*

Adrian:
*synker ned inntil døren etterpå*
*trekker hendene over ansiktet*
*aldri følt seg så elendig*

Edward;
- Ana behibek .. min kjære
- Min kjærlighet & liv ..
*Kysser nakken hennes*

Christine;
*Kastet sin far på døren*
*Ble bare mer og mer opprørt av å ha ham der*
*Utslitt og forbanner hver en gud for hva som har hendt*

Delia:
*sukker lett*
-Åh, Edward..
*forstår ikke hvordan han gikk fra voldelig og motbydelig til dette*
*kysser munnen hans mykt*
-Åh, som jeg elsker deg!

Larissa:
*kommer taus og stille inn på Christines rom*
*latt det gå litt tid etter Sencario var innom*
*setter seg uten et ord ned*
-Elskling..

Edward;
*Traff en mirakel kvinne*
*Ville aldri trodd dette om seg selv for ett år siden*
*Alltid vært inngrodd i planene sine*
*Men ser han kan få i pose og sekk*
*Smiler varmt*
*Stryker henne over magen*
- Jeg elsker deg mer ..

Christine;
- Si det å bli ferdig ..
*På gråten*
*Retter blikket mot henne*
*Presser leppene sammen*
- For jeg sa jeg ikke ville mer ..
*Svelger hard*

Delia:
*legger hendene over hans*
*blir dysset i søvn med de tre siste ordene på minnet*
*aldri i sitt liv sovet så godt før*

Larissa:
-Jeg vet det
*sitter rett med hendene i fanget*
-Jeg så det på deg
-Jeg ville bare hjelpe, holde deg en siste gang
-Men .. det ...
*får problemer med ordene*
-Det var galt.

Edward;
*Ligger og sover trygt*
*Har ikke bare vaktene til å se etter seg*
*Men også sin super kvinne*

Christine;
*Rister på hodet*
*Sukker stille*
*Har ikke stort å si til henne*

Larissa:
-For min jobb er å kjempe for deg!
-Ikke .. ikke dette
*ser lenge på henne*
-Tilgi meg, værsåsnill

Christine;
- Hva er det å tilgi .. ?
- At du ikke kunne hjelpe meg å dø .. ?
*Kjenner stemmen sprekker*
- Hva er det å leve for .. ?

Larissa:
*strekker seg frem for å ta hånden hennes*
-Tro meg .. det blir bedre
*ser alvorlig på henne*
-Jeg sverger