Harry Potter Rollespill 146

Adrian:
-Jeg byttet deg ikke ut, hun ga meg kjærlighetseliksir!
-Før jeg visste ordet av det var vi gift
*stirrer tilbake*
-Tror du virkelig jeg hadde valgt henne over deg?!

Christine;
- Hvem deler seng med deg nå .. ?
*Hever brynet mot ham*
- Du valgte det selv.
*Biter kjeven sammen*

Adrian:
-Det var en tabbe
-Jeg har rotet meg inn i noe fryktelig innviklet, og jeg kommer meg ikke ut
-Selv om jeg ville ha gitt deg henne så kan jeg ikke
*alvorlig*
-Hun er arvingen.

Christine;
*Fnyser og rister på hodet*
- Du har en sønn, har du ikke ??
- Han må da kunne ta den rollen ?!
*Biter kjeven sammen*
- Jeg ber deg, send henne hjem !!

Adrian:
-Christine..
-Jeg kan ikke.
*rister på hodet*
-Jeg kan ikke gi henne fra meg

Christine;
- Men Isabell er min !!
*Reiser seg*
- Hun trenger meg !!
*Kjenner tårene truer*
- Jeg er moren hennes !!
- Betyr det ingenting ?!!

Adrian:
*kjenner det er vanskelig å se henne slik*
-Jeg er faren hennes.
-Hun trenger meg også.
-Pluss, nå har hun en ny mor.
-Og en bror!
-Du kan ikke gi henne alt det jeg kan.

Christine;
*Har ikke ord*
*Kjenner det svir hardt*
- Jeg trodde du elsket meg.
- Jeg satte alt på vent for deg .. for oss !
*Svelger gråten*
- Jeg blir å få henne tilbake .. enten om du vil eller ei.
*Grav alvorlig*

Adrian:
"Jeg elsker deg..!"
*klarer ikke få seg selv til å si det*
*kan ikke gjøre dette mot Ruby nå som hun venter barn nr 2*
*ser på Christine og rister på hodet*
-Dette går ikke.
-Du skjønner at jeg ikke bare kan gi henne til deg, i og med at hun ikke husker deg?

Christine;
- Så få henne til å huske !!
- Synes du det virkelig er rettferdig at jeg ikke skal få se henne ?!
- Jeg bar henne i ni måneder, og enda mere til !
- Du var der ikke en gang !!!
*Skriker mot ham*

Adrian:
-Så hva vil du jeg skal gjøre?!
*slår armene ut i luften*
-Jeg kan ikke leve uten Isabell, Christine!
-Hun er det eneste jeg har som minner meg om det vi hadde

Christine;
- Og jeg da ?!
- Jeg skal bare leve uten noen av dere ??
*Virkelig såret*
- Du har funnet deg en ny kone, fått en sønn, er ikke det nok ?!!
- Det at du såret meg burde være nok og enda mer til !

Adrian:
*ser lenge på henne*
-Jeg angrer så veldig.
-Du er den eneste jeg vil være med.
-Jeg savner deg sånn at jeg blir helt gal!

Christine;
- At du våger .. !!
*Freser*
*Tror ikke ett eneste ord av det han sier*
- Først forlate meg på måten du gjorde, så komme lenge etter å .. !
*Får ikke sagt det godt nok

Adrian:
-Nei, du..
*tar raskt de siste skrittene mot henne*
*legger hendene på kinnene hennes og kysser henne tungt før hun får sagt noe mer*

Christine;
*Klarer ikke trekke seg fra*
*Saver ham så sårt*
*Klarer ikke holde tårene unna*
*Kysser ham tilbake*

Adrian:
*sprer leppene hennes og kysser henne med iver*
*holdt seg borte altfor lenge og savnet henne altfor mye*

Christine;
*Lar seg rive med*
*Enda tårene triller nedover kinnet sitt og treffer hans*
*Legger hendene sine over hans*
*Skulle ønske for alt i verden at det bare var dem*

Adrian:
*trekker leppene sine fra henne*
*tørker kinnene hennes forsiktig*
-Ikke gråt... jeg skal ordne opp i dette.

Christine;
*Hikster kort og nikker*
- Lover du .. ?
*Holder hånden hans*
*Slipper ham ikke*

Adrian:
-Jeg lover at jeg skal gjøre så godt jeg kan
*smiler ikke*
*orker ikke tanken på å dra fra henne*

Christine;
*Hikster kort igjen og legger armene om ham*
- Jeg elsker deg ..
*Lukker øynene og kniper ham hardt*
- Uansett ..

Adrian:
-Ikke si det
-Jeg kommer til å skuffe deg
-Vi kan ikke være sammen..
*legger likevel armene om henne*

Christine;
- Vi finner en måte, vi må bare være tolmodige
*Ser tårevått opp på ham*
- En dag vil vi klare det.
- Ok om det så ikke blir i morgen ..
- Men snart

Adrian:
*rister stille på hodet*
-Nei.
-Jeg er gift...
-Jeg skulle gitt hva som helst for å heller vært med deg, men jeg kan ikke
-Å bli skilt er et ikke-tema for min familie