Harry Potter Rollespill 160

Robert:
*stirrer på ham*
*snur seg mot de andre likene på gulvet*
*griper kappen sin og kommer seg ut*

Sally:
*ser kaldt på ham*
- Drit i.
*prøver å rive seg fra ham*

Jonathan;
*Skjelver*
*Både av sinne og nervøsitet*
- Jeg mister dem alle ..
*Hikster*

Will:
-Du rører ikke fangene.
-Du har ingen peiling på hva de kan gjøre om de får hendene på deg
*ser kaldt på henne*
-Du går ikke ned dit!!
-Er det forstått?

Synne:
-Nei, nei, det gjør du ikke. 
-De har det fint..
*klemmer hardt om hånden hans*
-Jonathan, det blir å gå fint.

Jonathan;
*Klarer ikke helt å slå seg til ro med det før han får sett Lucy*
*Går med skjelvne skritt inn til henne*
- Skatt .. ?

Lucy:
*myser mot det skarpe lyset, og kan se tre skikkelser*
*kjenner igjen datterens silhuett ved døren og ektemannens stemme*
*hører sykepleieren prater lavt med dem*
*begynner å gråte når han tar hånden hennes*
-Jonathan...

Jonathan;
*Er nå hans tur til å trøste*
*Prøver å holde seg så skjerpet som mulig*
*Men sliter med å holde masken*
- Du ..
*Klemmer om hånden hennes og kysser den forsiktig*
*Får ikke sagt stort*
*Vet det var på hengende håret*

Lucy:
*legger hånden til kinnet hans*
-Hun angrep meg.
*er spak og hes i stemmen når hun snakker*
*kjenner tårene renner over når hun ser uttrykket hans*

Jonathan;
*Lukker øynene*
*Var det han fryktet*
*Svelger*
- Du skal bli bra igjen ..
*Stryker hånden sin forsiktig over hennes*
- Alt skal bli bra ..
*Møter blikket hennes*

Lucy:
*rister stille på hodet*
-Ingenting blir bra igjen herfra..
*legger forsiktig en hånd til halsen*
*kjenner den svir*
*klarer nesten ikke prate mer*
*peker mot vannglasset på nattbordet med en skjelven finger*

Jonathan;
*Rekker henne glasset*
*Støtter henne opp*
- Jeg skal finne henne ..
*Hvisker spakt*
*Og blir ikke å være mild mot henne*
- Hun vil få sin straff ..

Lucy:
*siper til vannet og rister stille på hodet*
-Jonathan, nei...
*tar hånden hans og klemmer den hardt*
-Nei, det kan du ikke
-Ikke gjør noe dumt
*hører at hviskingen hennes bare blir til hvesing*

Jonathan;
*Hysjer på henne*
- Spar på kreftene ..
- Jeg skal være her ..
*Stryker henne over håret*
*Biter kjeven sammen*

Synne:
*ser på dem fra døråpningen og kjenner at underleppen bevrer*
*har en stygg følelse på at moren aldri kommer til å bli like glad i henne som Emilie og Eleanor*
*ser at de ikke engang vil merke at hun er borte*
*snur seg og går ut døra*

Lucy:
*lener pannen mot brystkassen hans*
*hikser lavt*
-Ingen må skade henne..

Jonathan;
*Legger armene forsiktig om henne*
*Kysser henne lett i håret*
- Shh ..

Lucy:
*ser seg over skulderen hans*
*rynker pannen svakt*
-Synne...?
*trekker seg forsiktig fra*

Jonathan;
*Snur på hodet etter Synne*
*Får ikke takket henne nok*
*Ville aldri funnet Lucy i tide uten henne*

Lucy:
*presser leppene hardt sammen*
*lener pannen mot håndflatene og svelger hardt*

Synne:
*dratt hjem til Lucy og Jonathans hjem*
*låser seg inn med nøkkelen sin*
*er helt stille, og prøver å lytte til om Emilie fortsatt er der*
-Hallo?

Jonathan;
*Klemmer om Lucy igjen*
*Forlater henne ikke ved det første*
*Planlegger sin datters straff*

Emilie;
*Fremdeles på leting etter staven sin*
*Snart endevendt hele huset*
*Vet lite om at den ikke er der*
*Går gjennom Eleanors rom*

Lucy:
*kan se at tankene hans spinner*
*men klarer ikke ta opp kampen med ham nå*
*sovner etter ikke lenge*

Synne:
*går forsiktig opp trappen*
*holder sin stav i hånden*
-Hallo? 
-Emilie, er du her?

Jonathan;
*Blir sittende hvilende vakt hos henne*
*Er selv utrolig trett*

Emilie;
*Stivner til og holder pusten*
*Ser seg etter en plass å gjemme seg*
*Plukket med seg en av Eleanors leke staver*
*Har lurt folk før med den*
*Stiller seg bak døren og venter til hun skal gå*
*Regner med hun har fått beskjeden*

Synne:
-Emilie, er du her?
*ser raskt inn på rommet hennes, men ser ingen*
*biter seg i leppa*
-Emilie? 
-Det er bare meg. 
-Jeg vil bare prate med deg om mamma.

Emilie;
*Vet hun har gjort noe galt*
*Men ikke av samme kaliber som det faktisk er*
- Jeg har staven min .. !

Synne:
*stopper opp*
-Jeg legger fra meg min stav om du gjør det samme.
-Jeg vil ikke gjøre deg noe.

Emilie;
- Jeg stoler ikke på deg .. !
- Gå !!
*Klemmer hardt om den falske staven*

Synne:
-Vær så snill og kom frem, Emilie.
*går forsiktig nærmere døren*
*holder staven fremfor seg*
*hører stemmen hennes kommer fra bak døren*
*går frem og holder staven rett mot henne*
-Legg den fra deg og ikke gjør noe dumt.