Harry Potter Rollespill 161

Lucy:
-Hvordan kan du være mett når du ikke har spist noe?!
-Vær så grei.
*er nesten på gråten selv*
-Kom igjen, spis litt for meg..

Emilie;
*Skal ikke tråkkes for nære*
*Klar til å slå det ut av hendene på henne*
*Kunne ikke brydd seg mindre om det så skulle være det fineste porselen hun hadde*
- Jeg vil til Synne og Bernard ..
*Hikster*

Lucy:
*knuser henne fullstendig å høre det*
-De kan ikke gjøre mer for deg enn det vi gjør.
-Emilie..
*holder opp skjeen*

Emilie;
*Svarer med å slå det veggimellom*
*Presser leppene sammen med gråten i halsen*
*Svelger hardt og prøver å være hard*

Lucy:
*reiser seg*
-Du vet hva som venter om du ikke gjør som vi sier.
-Da må du tilbake.
*ser alvorlig og litt trist på henne*
-Ikke tving oss til å gjøre det.

Emilie;
- Dere hadde tvunget meg likevel !!
*Ser opp på henne*
- Jeg hørte dere prate !!
*Hikster sårt*
- Fri vilje, fri vilje !!!

Lucy:
*prøver så godt å roe henne, men får det ikke til*
-Emilie!
*må rope for å overdøve henne*
-Du må roe deg ned.
-Vær så snill. Ro deg ned...

Emilie;
*Blir stille*
*Drar hendene over ansiktet*
*Hikster kort*

Lucy:
*stryker henne forsiktig over hodet*
*sier ikke noe på en lang stund*
*klemmer henne forsiktig mot seg*
-Kan du prøve å spise litt i det minste?

Emilie;
- Greit .. greit !
*Hikster kort*
- Jeg skal ..
- Bare ikke send meg tilbake !

Lucy:
*nikker og smiler spakt*
-Takk..
*tar opp tallerkenen fra nattbordet og finner skjeen som havnet på gulvet*
-Her.

Emilie;
*Spiser det som er*
*Liker det bra*
*Tjent seg noen timer til i huset*
- Skal du være her i hele dag .. ?
*Vil være alene*

Lucy:
-Du skal få være litt i fred om du vil.
-Men rop om det er noe.
*smiler svakt*
-Og det hadde vært veldig koselig om du hadde kommet ned til oss en gang..

Emilie;
*Drar dyna opp til seg*
*Legger seg ned mot veggen*
*Lukker øynene og ber om at det må være over*

Lucy:
*kommer inn til Jonathan*
-Hun spiste..
*smiler svakt*

Jonathan;
*Smiler skeivt*
- Virkelig ..
- Hva gjorde du ?
- Bandt du henne fast ?
*Blar videre i aftenprofeten*

Robert:
- Mat først..
*blir forferdelig gretten når han ikke får mat i seg*
*og orker ikke to unger som griner i tillegg*
*Ser fort på Sina*
*smiler forsiktig*
- kanskje solkrem?
*smiler ertende*

Enya:
*legger seg til sengs*
*men hører brått en uling langt borte fra*
*skjelver*
- Det er kraken

Lucy:
-Nei.
-Jonathan... hva var det du ga henne?
-Hva var det du forgiftet henne med?
*legger armene i kors og ser alvorlig på ham*

Sina:
*smiler spakt*
-Ja, min bleke hud tåler ikke så mye
-Hvor til i dag?
*begynner å gå ned de brolagte veiene*

Noah:
-Den er langt unna
*hysjer på henne*

Jonathan;
- Du ville ikke forstått uansett ..
*Smiler kort*
- Det fungerte, gjorde det ikke ?
- Du fikk mat i henne i dag, i morgen blir det nok lettere .. !
- Synd vi ikke prøvde før ..

Lucy:
-Hun hadde voldsomme smerter.
-Jeg måtte sitte inne hos henne og passe på hele natten!
-Så hvis du vil gjøre det i dag..
*smiler stramt og kort*

Jonathan;
- Hun klarer seg fint !
- Slutt å sutre.
*Smålig irritert*
- Hun vet å dramatisere.
*Klasker aftenprofeten på bordet*

Lucy:
-Hun er bare et barn!
-Herregud, Jonathan, hva om hun forteller dette til noen?
-Du blir å miste alt - inkludert meg
-Du får ikke gjøre det igjen

Jonathan;
*Fnyser lett og smiler skeivt*
- Ikke spill uskyldig Lucy ..
- Du har vært like mye med på dette !
*Reiser seg og går ut på kjøkkenet*

Lucy:
-Når ble jeg med på å dope henne?
-Det har ingen av oss foreslått.
-Jonathan!
*følger raskt etter*

Jonathan;
- Hun tar ingen skade av det .. !
- Drikkingen din derimot ..
*Snur seg mot henne og møter blikket hennes*
- Jeg vet du har holdt på lenge.