Harry Potter - New and Improved

Noira:
*kjenner blikket hans borer seg i hennes*
*vil snu blikket bort men får det ikke vil*
- Helt.... Ok..
*svelger hardt og klemmer bedre om Nathan*
*kjenner tårene begynner å trille igjen*
*snur blikket ned i Nathans hår*

Alexander:
- Det ser jeg jo du ikke har..
*svelger*
- Noira..
*reiser seg og kommer bort til henne*
*legger armen om henne*
- Fortell.

Noira:
*spenner seg når han kommer mot henne*
*kjenner armen kommer om henne og klarer ikke holde skjoldet oppe slik hun vil*
*forblir stille en lang stund *
*kjenner det gnistrer i hendene*
- Var redd dette skulle skje.

Alexander:
*merker hun er anspent*
*slipper ikke likevel*
- For hva?
- Kreftene?
*ser mildt på henne*
- Noira, det er ubehagelig nå fordi du ikke vet hvordan du skal håndtere dem

Noira:
*lar blikket hvile på Nathan*
- Jeg er så redd for fremtiden til Nathan... Og Jason.. Men spesielt Nathan.
*kysser pannen hans*
- At han skal igjennom samme helvette som deg.

Alexander:
*blir stille litt*
- Det skal du ikke tenke på
*stryker en finger over Nathans kinn*

Noira:
- Jeg tenker ikke på annet.
*holder blikket på sønnen*
*biter kjeven hardt sammen*

Alexander:
- Noira, jeg ville beskyttet han mot hva som helst
*ser alvorlig på henne*

Noira:
- Det finnes ting ikke engang du kan beskytte ham mot.
*ser alvorlig på ham*
- Hva om han er som Rafael eller Ravel?
- Hva om kreftene er så kraftige at det ikke nytter hva enn vi gjør?
*kjenner panikken begynner å overvelde henne igjen*
*svelger hardt og ser bort*
- Hva om du drar igjen?

Alexander:
- Han kan trenes
- Det er ikke sikkert han er så sterk engang!
*men hører at det er det siste som er sårest*
*blir stille en stund*
- Noira… Se på meg, dette er viktig

Noira:
*løfter blikket opp mot ham*
*tviholder på Nathan*
*kjenner klumpen i magen vokser seg større og større*

Alexander:
- Jeg. Drar. Ikke.
*holder blikket hennes*
- Jeg drar ikke. Du har ordet mitt. Aldri igjen
- Ikke fra Nathan, ikke fra Lila. Ikke fra deg

Noira:
*klarer ikke se på ham,så snur blikket ned mot sønnen*
" Jeg hører du sier det..."
*tørr ikke stole på svaret hans, har hatt for mange mareritt om det motsatte til å tørre å håpe*

Alexander:
*ser hun viker med blikket*
- Se på meg
*hører han skjelver i stemmen*
- Jeg drar ikke.

Noira:
*løfter nærmest skremt blikket mot ham et lite sekund før hun viker igjen*
*stryker Nathan over ryggen*
" Så sa mamma og... Mange ganger.. Og pappa"
*klarer bare ikke få sagt ordene*
*nikker stivt, orker ikke møte blikket hans igjen*

Alexander:
*syns hun ser ut som et redd dyr*
- Jeg skjønner at jeg har såret deg
- Jeg får aldri gjort det godt igjen
- Og om du ikke kan stole på meg nå, så får jeg bare bevise det

Noira:
*hører han forstår det selv om hun ikke får til å si et eneste ord*
*bare nikker igjen*
*trekker seg fra ham og siger ned i sofaen med Nathan*
*kremter lett og sier i en lett tone.. *
-... Han har visst sovnet.

Alexander:
- Du roet ham.
- Du føles roligere selv..
*stryker Nathan på kinnet*
- Energien din, i det minste

Noira:
- Du leser meg som en åpen bok hører jeg..
*kjenner ikke igjen bitterheten i sin egen stemme*
*lukker øynene hardt*
- Unnskyld.

Alexander:
*trekker seg litt bort fra henne for å gi henne rom*
*svelger*
"Har jeg gjort noe galt…?"
- Det går fint.. Jeg kan vente utenfor om du vil ha litt tid med han..

Noira:
- Det er bare... Jeg har fått mye hjelp, snakka med psykolog både i dag og i går.. Snakka i timesvis... Og så med mamma og nå deg
*ser unnskyldende på ham*
- Ble bare litt vel mange dype samtaler på kort tid nå.
*smiler stramt*
- Ikke meningen å ta det ut på deg.
- Bare.. Føler meg litt pressa i et hjørne brått.. Da biter dyret vet du..

Alexander:
- Ja… Selvfølgelig
*reiser seg sakte opp*
*vet ikke om hun mener han skal gå eller bli*
- Trenger ikke snakke om du ikke vil.

Noira:
- Ikke gå værsåsnill
*strekker ut hånda og tar hans*
*ser sårt opp på ham*
- Jeg vil virkelig ikke at du skal gå.

Alexander:
*ser på hånda hennes*
- Jeg går ikke.
*klemmer forsiktig om den*

Noira:
- Greit.
*klemmer om hånda hans*
- Jeg må bare.. Prøve å stole på det.
*klemmer hardere om hånda hans*