Harry Potter - New and Improved

Isabell:
*rister stille på hodet*
- Jeg blir bare gitt til noen andre.
*ser ned i maten*
*svelger hardt*
*prøver å riste det av seg*
*retter seg opp i ryggen og forsøker å få ned noe mat*

Alexander:
- Kanskje..
*ser mot Isabell, også mot Delia*
- Noe i meg tviler

Terina:
- Så ta Alex da..
*smiler prøvende*
- Om det er sånn denne syke verden funker..
*sukker irritert*

Noira:
- Du vet de vil avle..
*ser ned mot maten*
*svelger hardt*
*kjenner det dirrer rundt henne*

Daniel:
*ser at Isabell ikke er særlig beroliget*
- Det er nok det, kjære.
*klemmer mykt om hånden hennes*

Alexander:
- Ja..
*mumler*
*hører at hun er fortvilet*
- Jeg skal prate med Delia senere.. Hun ville se meg.
*svelger tørt*
- Jeg kan prøve å fiske litt

Terina:
*ser skrått på ham*
- Kjære?
*begynner å flire*
*rister stille på hodet*
*sukker tungt ut*

Noira:
*holder blikket på hendene*
*svelger hardt*
*lar blikket gli ned mot Morten*
*reiser seg sakte når Delia gjør det*

Daniel:
- Får jeg ikke kalle deg det?
*humrer lett*
*reiser seg med de andre*
*blir stående til farmoren er gått ut*
*trekker stolen helt ut for Terina*

Alexander:
*reiser seg så fort de kan*
- Jeg følger deg bort til Morten, om du vil?
*ser spørrende på henne*
- Så slipper du å gå alene.

Terina:
- Nei!
*ser oppgitt på ham*
*snur blikket mot Delia i det hun reiser seg og går ut*
- Pen hu farmora di..
- Dere ligner litt

Noira:
- Takk..
*vil avslå ham men innser at hun trenger å ha ham ved siden av seg nå*
*smiler stramt*
- Lurt..
« Han markerer meg..»

Daniel:
- Syns du?
*smiler fort*
- Ja, hun er vel kanskje pen.
*bøyer hodet mot øret hennes og mumler*
- Det krever mye eliksirer

Alexander:
*syns hun er litt avventende*
*så blir stående*
- Hvis du vil.

Terina:
*fniser lett og stryker hånda over brystkassen hans*
- Det må til når en er nesten hundre år
*smiler kjapt*
- Hva skjer nå?

Noira:
- Takk jeg vil..
*smiler spakt*
- Her kan overtenningen min komme til nytte..
- Alle har øynene på deg.. jeg er trygg med deg.
- De tørr ikke annet da.

Daniel:
- Jeg har sagt hva jeg syns er lurt.
- Vi kan gjøre det nå, alene om du vil.
*stryker håret hennes bak øret*

Alexander:
- Nei, ikke sant..
*finner Isabell med blikket*
*ser hun har satt seg ned på stolen igjen*
- La oss skynde oss.

Terina:
*presser lippene sammen*
- Kan jeg fortelle det til pappa?
*ser etter foreldrene*
- Kan vi snakke med dem i det hele tatt?

Noira:
*ser hvor blikket hans går*
*smiler spakt*
- Daniel står der ennå.
*går kjapt med ham*

Daniel:
*nikker*
*legger armen om midjen hennes*
- La oss finne dem.
- Syns jeg så at de akkurat gikk ut..

Alexander:
- Ja..
*mumler*
*ser Morten står og prater med Karsten*
*smiler prøvende mot Emmeline når de kommer nærmere*

Emmeline:
*er enda blek*
- Dette er sykt, Alex..
*hvisker mot ham*
*hører han sier noen velmente ord, men klarer ikke å prosessere det helt før han er gått igjen*

Terina:
*nikker stille*
*klemmer seg inntil ham*
*ser Alex kommer tilbake til Isabell*
*smiler varmere*

Noira:
*ser etter Alexander*
- Velkommen til frokost..
*smiler spakt mot Emmeline*
- Nå slipper vi se dem igjen før i morgen..

Isabell:
*ser ham ikke før han står rett fremfor henne*
*ser overrasket på ham når han tar hånden hennes*
- Hva gjør du?
*prøver å trekke den ut*

Alexander:
- Bare la meg.
*vil helst legge armene om henne, men holder seg fra det*
- Skal vi gå ut en tur..?
*ser hun nikker til slutt*

Emmeline:
*smiler spakt*
- Ja..
*skotter mot Karsten*
*legger armene forsiktig om seg selv*
- Går det bra med deg?

Karsten:
*holder et øye med Carcan*
*ser kjapt mot Emmeline og Noira*
- La oss trekke oss et av rommene..
- Det er for mange ører her.
*legger armen kjapt om Emmeline*
- Finne ungene

Emmeline:
*vil bare trekke seg ut av armen hans*
*men vet bedre enn som så*
*fikk lite til ingen svar kvelden før*
- Ja.. La oss.
- Hvor ble Terina av?

Morten:
*får armen om Noira igjen*
- Så ut som hun gikk med Daniel

Noira:
- Jeg tror de skal gifte seg..
*ser etter Alexander og Isabell*
- Daniel tørr ikke vente..
*føler Mortens arm er like varm som en isbit*

Emmeline:
*sperrer opp øynene litt*
*ser opp på Karsten for første gang på lenge*
- Det må vi få med oss.
- Jeg kan ikke ikke være der!

Karsten:
*hever øyenbrynet mot henne*
- Det er ingen god ide.
*smiler stramt*
*snur blikket bak mot Morten og Noira*
- Dere burde gjøre det samme hvis dere får mulighet

Morten:
*ser kort på ham*
- Kan gi det samme tipset til deg.
*ser ned på Emmeline*
- De virker ikke blid på deg.

Emmeline:
- Nei, de er ikke det.
*grøsser litt når hun tenker på hendelsen under måltidet*
- Men heldigvis er jeg hora til Karsten, så..
*smiler stramt*

Karsten:
- Du er ikke kona mi..
*smiler kjapt*
- Enda?
*hever øyenbrynet*
*ser rolig tilbake på Noira*
- Du ser blek ut..

Noira:
- Jeg har ikke ungene mine her.
*biter kjeven sammen*
- Og dere to har løyet.
- Så ja jeg er blek

Emmeline:
*er glad for at Noira også virker sur*
*skjønner at hun ikke overreagerer*

Morten:
*skotter fort på fetteren*
- Ikke her.
- La oss gå, som Karsten foreslo.

Noira:
- Javel Von Holstein.
*ser skarpt på ham*
- Og vi skal faen ha kortene på bordet!!!

Morten:
- Slapp av..
*klemmer bedre om henne*
*nikker mot døren og går mot den*

Noira:
*går rolig inn med ham*
*kaster et blikk over mot Emmeline*
*kan se hun også er sint*
*knytter hendene*

Emmeline:
*finner en storslått stue*
*ser plassene ved peisen er ledig, så setter seg pent ned i en av stolene der*
*ser opp på guttene med hevede bryn*
- Så.. Værsågod
- Hvorfor har dere løyet?