Harry Potter - New and Improved

Noira:
*lener seg inntil ham*
*stryker ham rolig over ryggen*
*svelger hardt*
- Det vet jeg ikke om jeg klarer..
- Og jeg kjenner deg godt nok til å vite at du iallefall ikke gjør det

Morten:
*smiler spakt*
- Vel..
- Vi bør prøve å hvile litt iallfall.
*stryker Louie over kinnet*
- Om ikke sove, så iallfall lade batteriene litt

Noira:
- Ja…
*klemmer bedre om ham*
- Men du sa du ikke virket overrasket..?
*løfter blikket mot ham*
- Er det noen du mistenker?

Morten:
- Nei, ikke sånn tenkt.
- Men han er en Von Holstein.
- Det er en grunn til at vi er så påpasselige.. holder navnene deres skjult.
*sukker trett*

Noira:
*sukker lettet*
- Ah.. og en Draconiz med..
*svelger hardt*
- Takk og lov han er fin igjen..
- Lille gull..
*kjenner stemmen knekker*

Morten:
*er hans tur til å legge armen om henne*
- Det kommer til å gå bra.
*klemmer henne forsiktig*
- Det går bra allerede. Se på ham.. helt perfekt!

Noira:
- Ja..
*lener hodet inntil ham*
- Du har rett..
*sukker tungt*
- Vi er heldige..
*hvisker*

Morten:
*må trekke litt på smilebåndet av hun sier det nå*
- Kunne vært enda heldigere.
- Men ja..
*nikker stille*

Noira:
- Ja klart..
- Dust… du vet hva jeg mener
*begynner så vidt å smile litt selv*
*løfter blikket mot ham*

Morten:
*smiler svakt*
- Han kommer til å klare seg fint.
*senker blikket ned mot Louie*
- Og jeg tror virkelig du burde prøve å få noen timer på øyet

Noira:
*snur blikket ned mot Louie*
*smiler svakt*
- Du med..
*reiser seg sakte*
- Noen burde kanskje se igjennom teltet mitt i morgen..?
*biter seg i lippa*
- Etter spor?

Morten:
- Ja.. I morgen tidlig
- Regner med at farmor er på saken allerede.
*smiler fort*
- Tro meg, hun kommer ikke til å la det ligge

Noira:
*nikker kort*
- Flott..
- Mamma kommer til å klikke..
*trekker på skuldrene*

Morten:
*nikker*
- Kan se for meg det ja
*klarer ikke å slutte å tenke på hvem det kan være*
*vrir og vender hjernen*

Noira:
- Ja…
*biter kjeven sammen*
- Vi får prøve å ta det i morgen..
- Kom inn om du trenger.

Morten:
*nikker*
*smiler svakt etter dem*
*gnir seg i pannen og lener seg tilbake*
"Farmor har ikke sagt navnet, Noira har ikke sagt det.."
*vet det er usannsynlig, men må prate med Karsten neste morgen*

Noira:
*ligger og vrenger hodet på hvem det kan være*
*våkner av hver minste lyd fra Louie*
*går rolig ut når hun hører guttene*
- God morgen..
*smiler fort*

Morten:
- God morgen.
*smiler svakt til henne*
*kan se at hun heller ikke har sovet noe særlig*
- Jeg må gå og prate med Karsten.
- Klarer dere dere?
*stryker Mads over hodet*

Noira:
- Karsten?
*rynker pannen svakt*
- Ja.. klart..

Morten:
- Tar ikke lang tid.
*reiser seg og går raskt ut*
*kommer inn til dem, og hører barnegråt så antar de er oppe*
- Karsten?

Karsten:
*kommer ham ut i møte*
- Farmor var her..
*ser bekymret på ham*
- Satan når vi får tak i dem..!

Emmeline:
*kommer raskt etter med Elias på armen*
*er helt blek*
- Går det bra med Noira?

Morten:
- Så bra som hun kan ha det..
- Vi har ikke sovet særlig noen av oss
- Men Louie har det fint nå så..
*drar en hånd over kjaken*
- Du vet jeg må spørre, Karsten
- Navnet hans..

Karsten:
*legger hånda på hjertet*
- Jeg har ikke nevnt det!
- Jeg sverger på Nadars liv!
*ser alvorlig på Morten*

Morten:
*nikker*
*smiler fort til ham*
- Jeg vet det. Jeg måtte bare spørre.
*ser kort over på Emmeline*

Emmeline:
*blir litt fornærmet av at han i det hele tatt ser på henne*
- Jeg vet det ikke.
*hipser på sønnen*
- Karsten har ikke sagt det til meg engang.

Karsten:
*ser skrått på Emmeline*
*hever øyenbrynet*
*legger hånda på Mortens skulder*
- De skal flås..
- Gå etter ungene våre..
*freser*