Harry Potter Rollespill 170

Delia:
-Se på sønnen din!
*peker mot guttungen i en av pleiernes armer*
*ser at jentungen som holder ham ser helt forskremt ut*
-Du klarte ham - du klarer en til!

Abraxas:
-Ikke alle.
-Ikke Alexander.
*får bena fatt og skyndter seg ut*

Will:
*tar brevet og synker ned på stolen*
-Herregud.

Nathalie:
*lyst til å brøle til Will*
*men klar over at noen andre snart kommer til å gjøre det*
*ser etter Xas*
*biter kjeven sammen*
" Ikke ennå "

Christine;
*Biter tenna sammen*
*Vet hun må*
*Selv om hun er utslitt*
*Henter frem uante krefter og presser for livet*
*Brøler og skriker til hun ikke lengre har stemme*
*Får denne fort overstått*

Will:
*biter kjeven hardt sammen*
-De var nå idioter som dro dit..
*sukker tungt*
-Hvorfor stoppet ingen ham?!
-Draconizer og alver er ikke kjent for å samarbeide akkurat

Delia:
*er borte og hjelper til med denne også*
-Takk og lov, en velskapt liten...
*hører at jentungen setter i å skrike*
-En liten pike, Christine.

Nathalie:
- De hadde jo ikke noe valg..
*ser hardt på ham*
*biter kjeven sammen*
- Lúkas .. gjør som han vil
*senker blikket sårt*
*trekker hendene over ansiktet*

Enya:
*ser Xas kommer løpende og skrekkslagent*
- Alt i orden kjære..?
*ser forvirret på ham*

Christine;
*Hører, men klarer ikke svare*
*Verker i alle kroppens celler*
*Nesten ukontaktbar*

Will:
*lukker øynene tungt*
-I helvete...
-Men det står ingenting om Therana
*vender på brevet*

Delia:
*rynker pannen og gir fra seg piken*
-Christine.
*skyndter seg bort*
-Christine!

Nathalie:
*kjenner tårene begynner å renne*
*hikser sårt inn i hendene*
*rister på hodet*
*la ikke merke til det*
*men vet det er sant*

Enya:
*går sakte ned mot Wills kontor*
- Alt i ord...
*ser fra den ene til den andre*
- Hva har skjedd..!?

Will:
*ser lenge og alvorlig på henne*
-Adrian fant Therana.
-Og tok ungene..
*rekker henne brevet*
-Det er fra Fercies.

Christine;
*Ikke seg selv før hun våkner dagen etter*
*Gløtter lett på øynene*
*Ser bare konturen av noen skygger*
*Kjenner halsen gjør vondt og er tørr*
- Vann ..
*Hvisker hest*

Enya:
*stirrer på ham*
*så ned på brevet*
*så på ham*
*så på brevet*
*så rett i taket*
*føler det tilter for henne*
*snur seg taust og immiverer*

Delia:
-Her, vennen.
*strekker ut hånden og lar henne få vann i munnen*
-Sånn...
*legger glasset bort*

Will:
*ser lenge etter henne og sukker*
-Enya..
*freser lavt*
*reiser seg irritert*

Christine;
*Klarer ikke svelge*
*Men får i det minste fuktet munnen*
- Hvor ..
*Prøver å kremte*
- Adrian .. ?

Enya:
*drar rett til alveriket*
*skal redde datteren liv... eller det som er igjen av det*
*skal så til Syria og knekke hvert ben i Adrians kropp*

Delia:
-Han er kke tilbake enda.
-Men han er på vei.
*stryker håret hennes unna*
-Du har sovet lenge nå.

Lúkas:
*sukker når han hører hvem som er kommet*
-Rene familiegjenforeningen
*smiler kaldt når hun kommer inn*

Enya:
*ikke den største kvinnen*
*men kan gjøre seg stor når hun er sint*
*freser opp mot ham*
- Si at datteren min, din niese, er i live Lúkas.
*retter pekefingeren mot ham*
- Hvis ikke skal avgrunnen åpnes under deg .!!

Christine;
*Bruker litt tid på å få summet seg*
*Men kommer så på seg*
*Speider seg om i rommet*
- Barna ..
- Hvor .. ?
*Retter blikket mot Delia igjen*
- Hvor er dem ?!
*Kjenner panikken stige*

Lúkas:
*sukker irritert*
-Hva tror du om meg?
*ser alvorlig på henne*
-Ja, hun er i livet.

Delia:
-Inne hos en stolt storesøster.
*smiler varmt*
-Jeg skal få dem inn.
*ber henne bli liggande og går mot barneværelset*
-Isabell?

Isabell;
*Våker over småsøskene sine*
*Kunne ikke vært stoltere*
*Løfter hodet idet Delia kommer inn*
*Smiler stort*

Christine;
*Presser seg opp i en sittende stilling*
*Drar en hånd gjennom håret og sukker*
*Husker bare bruddstykker fra dagen før*
*Men glemmer alt når Delia kommer inn med tvillingene*
*Sitter målløs der hun får dem i armene sine*

Enya:
*kjenner hjertet slipper den største skrekken*
- Hvor er hun..?
*Ser sårt på ham*
- Får jeg se henne?
*svelger hardt*
- Og hvor er barnebarna mine..??

Delia:
-En liten pike og en gutt.
-Begge to like velskapte..
-Isabell har våket over dem, har du ikke?
*smiler mot det stolte barnebarnet*
-Gratulerer..

Lúkas:
-Du må forstå at det ikke er noe du kan gjøre
-Therana forsto at hun ikke komme tilbake - men likevel valgte hun å gjøre det.
-Du må dra.

Enya:
- La meg ta henne med meg.
*ser bedende på ham*
- Du blir kvitt problemene dine

Lúkas:
-Du forventer at jeg bare skal gi bort en av fangene mine?
*flirer dumt mot henne*
-Å nei, det er ikke så enkelt.
-Hva har du som jeg skal få tilbake?

Christine;
*Får en i hver arm*
*Kjenner det er veldig overveldende*
*Kan ikke sjule tårene som triller*
- Dem er .. så ..
*Finner ikke ord*
*Ler lett og snufser kort*

Isabell;
*Drar seg opp i sengen og setter seg på kanten*
*Smiler stolt mot søskene*

Delia:
-De er nydelige.
-Helt perfekt.
*står litt på avstand*
-Jeg skal se om Adrian er på vei...
*smiler svakt og trekker seg tilbake*