Harry Potter Rollespill 170

Christine;
*Gir dem begge ett varsomt kyss på pannen*
*Smiler varmt*
- Mine to små mirakler ..
*Vet hun ikke kunne klart dette uten litt hjelp av Delia*
*Dog hun var den skyldige i utgangspunktet*

Delia:
*krasjer nesten i Adrian på vei inn*
*smiler varmt*
-Hun venter..
*ser at han nærmest løper*

Christine;
*Smiler varmt i det døren går opp*
- Skatt ..
*Ser Isabell løpe mot faren*

isabell;
*Kaster seg i farens armer*
- Jeg har blitt storesøster, til to !!
*Stråler av lykke*

Adrian:
-Til to?
*rynker pannen og flirer smått*
-Nei, jeg tror det bare er en...
*ser opp og ser Christine i sengen*
*med ikke en, men to små bylter*
*blir målløs for en stund*
-To?

Christine;
- Velkommen hjem skatt ..
*Smiler matt*
*Minst like overrasket*
- Vi fikk en liten pike også med på laget ..
*Smiler ned til datteren*
- En liten lurejente er du ..

Adrian:
*siger ned på madrassen og ser målløst på de to små*
*får Isabell opp på fanget også*
-Tvillinger..
*ser på Christine og smiler bredt og strålende*
-Det er et under.
-De er så vakre... Jeg er så stolt av deg!
*bøyer seg frem og kysser henne*

Christine;
- Takk ..
*Møter kysset hans*
- Men nå er det nok.
*Hatt en virkelig tøff fødsel*
*Makter ikke tanken på en til*
*Enda den skulle være enklere*
*Beundrer sine yngste*
*Klarer ikke ta blikket unna dem*
- Ser ut for at vi må organisere oss på en annen måte
- Vi ventet bare vår lille prins ..
*Smiler skeivt*

Adrian:
-Vi finner ut av dette. En ny barneseng blir ikke noe problem.
-Ei heller barneklær.
-Og du har da to bryster
*humrer og beundrer sine to små barn*

Christine;
*Ler lett*
- Godt du har ordnet opp
*Smiler skeivt*
- Vil du holde dem ?
*Ser spørrende på ham*
*Får Isabell til å sette seg oppe med henne*

Isabell;
- Jeg vil også holde dem !
*Henger med leppa*

Adrian:
-Jammen bra vi fikk to, så vi kan holde en hver
*smiler til datteren*
*setter henne ned på sengen og får selv sønnen i armene*
*ser de små øyelokkene vibrere og hendene som knytter seg*
*er helt tom for ord*

Christine;
- Disse kan du ikke lyve fra deg, skatt
*Smiler lurt og kaster ham ett blikk*
*Hjelpet Isabell med å holde yngste datteren rett*
- Som snytt ut av sin far ..

Adrian:
-Takk og lov.
-Det hadde vært riktig ille om de lignet på vaktmesteren
*smiler stille og stryker sønnen over det mørke håret*
-Han er så nydelig. Det er de begge..

Christine;
- Mm ..
*Stryker Isabell over håret*
- Så flink du er ..
*Smiler varmt*

Isabell;
- Jeg vet det
*Smiler veslevoksent*
- Men ..
- Hva skal de hete ?
*Ser spendt opp på foreldrene*

Adrian:
*møter Christines blikk og smiler varmt*
-Guttenavnet er vi enige om.
-Det blir verre med piken..
-Kanskje Isabell har noen forslag?
*smiler lurt mot henne*

Isabell;
*Lyser opp*
- Hmm .. !
*Setter i å tenke så det knaker*
- Andrine ..
- Som i fortellingen pappa !
*Smiler stort*

Christine;
*Smiler spørrende*
- Fortelling ?

Adrian:
*humrer og ser over på Christine*
-En fortelling Isabell ble så glad i.
-Andrine?
-Adrian og Christine..
*smiler svakt*

Christine;
*Nikker kort og prøver det tenkende*
- Andrine ..
*Smiler ned til den yngste i flokken*
- Det passer perfekt
*Smiler varmt og nikker annerkjennende*
- Caspian og Andrine.
- Velkommen til familien ..

Adrian:
*smiler mot Isabell som ser ut som hun sprekker av stolthet*
-Endelig dine helt egne småsøsken?
*stryker hånden over hodet hennes*
-Gratulerer, storesøster.

Isabell;
*Klarer nesten ikke sitte stille*
*Ventet på denne dagen i år og dag*
*Gleder seg til å fortelle det til Daniel*

Christine;
*Får datteren tilbake i armene*
*Gjesper enda hun har sovet lenge*
- Jeg regner med du kungjør dette snart ?
*Ser over på Adrian som er helt oppslukt i sønnen*

Adrian:
*bytter med henne og får holde piken*
-Så snart du er oppe på bena.
*bøyer seg frem og kysser pannen hennes*

Christine;
*Nikker*
- Klart ..
*Får den sovende Caspian i armene sine*
*Kommer på samtalen hun og Delia hadde hatt like før fødselen startet*
- Jeg forstår din andre part ikke er så glad i meg
*Ser opp på Adrian*
- Jeg pratet med din mor før vannet gikk ..

Adrian:
*ser Isabell forsvinner ned på gulvet etter lekene sine*
-Og hva hadde hun til godt å si?
*hever brynene lett*

Christine;
*Møter det mørke blikket hans*
*Svelger kort*
- Hun ..
*Var bare ikke så glad i meg.
- Det var alt ..
*Smiler kort, trist*
- Og jeg tar en del av skylden ..

Adrian:
-Du har ingen del av skylden, elskling.
*griper hånden hennes*
-Ruby har alltid vært enerådig og kald.
-Ikke legg dette over på deg selv.
*løfter hånden og kysser den lett*

Christine;
*Smiler kort*
"Bare du hadde sett det fra begynnelsen*
- Elsker du henne .. ?
*Stryker sønnen varsomt over kinnet*