Harry Potter Rollespill 170

Enya:
*rister stille på hodet*
- Ikke mye til manerer.
*smiler kjølig*
- Du skal ikke BO hos oss.
*fnyser*
- Du kommer når du føler for å ha noen krefter...
- Og du får bruke kreftene til det vi godtar.
*alvorlig*
*smiler søtt*
- Det er ikke bare vi som er sleipe.
*hever øyenbryne*
- Du har nytt godt av min familie før..
- Jeg hørte på veien inn at jeg er blitt grandtante til tvillinger?

Adrian:
-Ja, gratulerer.
*kjølig i stemmen*
-Det høres ut som en dårlig deal om du spør meg
-Nei, jeg tror jeg beholder dem.

Enya:
- For hva?
*hever øyenbryne*
- Du står med to.. du trenger tre.
*smiler kjølig*
- Med mitt tilbud har du tre.
- Har vi tre.

Adrian:
*tar den siste slunken av drikken og setter glasset fra seg*
-Jeg vil heller kveles i mitt eget blod enn å samarbeide med dere.

Enya:
" Det kan vi da ordne..."
*smiler kjølig mot ham*
- Uffda..
- Men du er klar over at det da blir skitne triks fra nå av.
*kald*
- Siste gang..

Adrian:
*flirer til henne*
-Siste gang..
-Skal jeg følge deg ut?
*hever brynene kort*

Enya:
- Ikke skjenker du vin til meg når jeg ber om det..
- Og ikke tar du til fornuften..
*kjølig*
*hever øyenbryne*
- Kjennetegn på en "liten" Draconiz det.

Adrian:
-Ikke ifølge din niese.
*smiler stramt ned til henne*
-Nå..
*åpner døren til henne*
-Vennligst.

Enya:
*fnyser lett*
- Vi ble kvitt Ther... Salhar... Nicholas.
- Du er bare det neste lille hinderet i rekken
*smiler lett*
- Jeg tror du har misforstått.
- Jeg drar ikke uten barna.
*smiler syrlig*

Adrian:
-Jeg tror du har misforstått.
-Jeg gir deg ikke noe valg.
*nikker til vaktene sine og ser at de kommer*

Enya:
*ser iskaldt på vaktene*
*orker ikke å bli kastet ut nok en gang*
*freser hardt*
- Hva skal til Adrian..?!

Adrian:
-Det er ingenting du kan gjøre.
*smiler kaldt til henne*
-Farvel, Enya.

Enya:
*biter kjeven hardt sammen*
*går sakte mot døra og ut*
*kjenner det snart klikker for henne, var så nær*
*men drar tomhendt hjem*

Noah:
*tar imot henne med åpne armer og en varm klem*
-Takk og lov..!

Enya:
*synker ned i armene hans*
*hikser stille mot skulderen hans*
*klemmer hardt om ham*
- Ana lever..
- Hun er i fangehullet hos Lukas..
*skjelver*
- Adrian han..

Nathalie:
*stirrer på henne*
- Var du hos Adrian?
*hever øyenbrynet overassket*

Enya:
*svelger hardt*
- Han er en arrogant drittsekk som leker med mennesker
*tørker de rasende tårene*
*hikser stille*
- Ungene er der.. jeg så dem ikke.. jeg fikk ikke se dem..!
*ser fort på Xas*
- Hold godt fast på Alexander.
- Det er han begge vil ha

Abraxas:
*var fryktelig redd for det*
*trykker sønnen til seg og svelger*
-Helvete..
*snur seg halvt bort*

Noah:
-Det kom et brev fra Ana mens du var borte.
*plukker det opp fra lommen*

Enya:
*ser fort ned på brevet*
*kan se i hvilken forfatning hun er i*
*kjenner det blir for mye*
*kjenner tårene tar over*

Nathalie:
*ser sårt på dem alle*
*klemmer selv hardt om sønnen*
- Hva gjør vi nå..?
*hvisker stille*

Abraxas:
-Beklager...
*knuger sønnnen til seg og går raskt bort*

Noah:
-Jeg vet ikke
-Jeg vet virkelig ikke..
*klemmer godt om kona*

Nathalie:
*ser lenge etter broren*
*svelger hardt*
- Xas..
*går etter ham*

Therana:
*begynner å bli desperat*
*ber en vakt fortelle Lukas at hun vil gi ham all info hun har om Syria*
*la ham få styre kreftene hennes*
*gi ham info om Øya*
*og få egen celle*
*orker ikke engang se på Felix*

Abraxas:
-Jeg vet hva de vil, men jeg kan ikke Nathalie.
-Jeg kan ikke gi fra meg sønnen min.
*snakker forbitt gjennom tennene*

Lúkas:
*liker at hun begynner å bli desperat*
*får henne opp når hun begynner å prate om Øya*
-Du kan veien dit, kan du ikke?

Nathalie:
- Det er ingen som vil det..!!
*går fort foran ham*
*stanser*
- Det er ingen som vil det..!
*ser sårt på ham*
- Det er ikke du som er syk her.

Therana:
*klarer knapt stå på bena*
*skjelver så i bena*
*livredd for konsekvensene*
*men er desperat uten barna*
- Ja... herre.

Abraxas:
*puster tungt ut og inn*
*klemmer desperat om Alexander*
*lukker øynene tungt*
-Faen...

Lúkas:
*nikker stille*
*trommer med fingrene på armlenet*
-Og du vet hvor Alexander er.

Nathalie:
*synes brått den store mannen ser så liten ut*
*legger armene om ham og klemmer om ham*
- De gir ikke slipp på ham
*hvisker rolig*
- Aldri

Therana:
*Ser lenge på ham*
*svelger sårt*
*nikker stille*
- Men du trenger min sønn... for å fullføre det hele.
*har helt ærlig lite i mot å si hvor Xas er*
*synes det er en passende hevn*

Abraxas:
-Det er det jeg er redd for.
-De kommer aldri til å gi opp.
-Hva slags liv er det for en liten gutt..?!
*ser frustrert ned på henne*
-Alltid på rømmen, aldri trygg.

Lúkas:
-Når Adrian er ferdig med å trene ham, vil vi det.
*smiler kort*
-Men tilbake til saken..
-Du kan hente ham. I gjengjeld...
*trekker stille på skuldrene*
-Skal du få datteren din.

Nathalie:
*svelger stille*
- Slik vi alltid har levd..
*hvisker fort opp mot ham*
*bare klemmer mer og mer om ham*

Therana:
*stirrer forskrekket på ham*
*kjenner skjelvingen raser igjennom henne*
*hikser stille*
- Han hjernevasker ham..!
- Han sletter minnet hans...!
*biter kjeven sammen*
" Theodin... men Noira"
*vet de ikke vil skade sønnen*
*men vet ikke med datteren*