Harry Potter Rollespill 172

Felix:
*biter kjeven hardt sammen*
*ser tilbake i peisen*
-Jeg vil være litt alene, Fercies.
-Kan du la meg være?

Albus:
*kysser henne forsiktig i håret*
-Unnskyld.
-Vi finner ut av dette..

Fercies:
- Nei
*ser lenge på ham*
*sukker stille*
*setter seg ned, men i andre siden av rommet*

Jeanette:
- Ja...
*himler svakt med øynene*
*sukker tungt*
- Jeg synes bare det... jeg skammer meg..
*ser bort*

Felix:
*gnir seg i pannen og lener seg tilbake*
*kjenner seg så fryktelig sliten*
*sovner i stolen etter ikke lenge*

Albus:
-Det skjønner jeg godt.
*holder om henne en liten stund*
-Det er sent, Jeanette, blir du med og legger deg?

Fercies:
*våker over broren som en hauk*

Jeanette:
*sukker stille*
*klemmer seg forsiktig inntil ham*
*nikker stille*
- Ja..
*hvisker sårt*
- Det er sent.
*smiler stramt*

Albus:
*glad for at hun legger armen om ham*
*smiler svakt og klemmer tilbake om henne*
-Jeg vet at jeg har gjort feil.
-Men jeg elsker deg så høyt.

Jeanette:
*lukker øynene sårt*
*sukker stille*
- Jeg vet det..
*ser fort på ham*
*smiler stramt*
- Elsker deg og...

Albus:
*smiler forsiktig og klemmer om henne*
-La oss legge oss.
*stryker henne over armen og går med henne til soverommet*

Jeanette:
*sukker stille*
*smiler fort*
- Lilly var her i går..
*ser opp på ham*
- Det er over mellom henne og Sencario

Albus:
*rynker pannen hardt*
-Er det sant?
*sukker*
-Hvordan tok hun det?

Jeanette:
- Hun var veldig nede..
- Men de var enige begge to.. eller det var hun som slo opp
*sukker stille*
- Men hun var veldig trist.
*smiler stramt*
*kler fort av seg*

Albus:
-Det kan jeg tenke meg.
-De har jo en sønn og alt..
*vrenger av seg klærne og legger seg ned under dyna*
-Jeg er lei jeg ikke var der for henne.

Jeanette:
*kjenner det stikker og sinnet blusser opp igjen*
*sukker stille*
- Vel.. hun klarer seg nok
*legger seg under dyna*
*smiler fort*

Albus:
-Ja. Hun gjør alltid det.
*har virkelig dårlig samvittighet ovenfor familien*
*og Jeanette spesielt*
*drar dynen om seg*
-Hvordan har du det?

Jeanette:
*ser fort på ham*
*hever øyenbryne*
- Fint..
*vet ikke om han er ute og fisker*
*biter kjeven sammen*
*ennå for irritert*
*sukker stille*
- Du har det fint?

Albus:
-Jeg savner dere og jeg hater å være vekke fra dere så mye
-Det er jeg veldig lei for.
-Minstemann har blitt så stor og jeg har allerede gått glipp av så mye.
*sukker slitent*
*føler seg mørbanket*

Jeanette:
*lukker øynene sårt*
*biter kjeven sammen*
*ser sårt på ham*
*klemmer om hånda hans*
*innser hvor mye det også sliter på ham*

Albus:
*føler seg lettet når hun endelig tar hånden hans*
*ser varmt tilbake på henne*
-Jeg er så lei for det... jeg kan ikke få sagt det nok.

Jeanette:
- Jeg vet det..
*smiler sårt*
*ser lenge på ham*
- Jeg vet det..

Albus:
*lukker øynene lettet*
-Vekkerklokken står på fem i morgen.
*gjesper stort og legger en arm over øynene sine*
-Jeg skal prøve å ikke vekke deg.

Jeanette:
- Det går fint..
- Han er sikkert våken likevel
*smiler fort*
*lukker øynene sårt*

Albus:
*svarer ikke denne gangen*
*er allerede sovnet*

Therana:
*rir ham hardt*
-Åååh!!
*klarer ikke holde seg stille*
*kjenner blodet bruser i henne*

Caspar:
*går nok en gang nedpå kne for henne*
- Delia.. vil du bli min?

Abraxas:
*gjør ikke noe forsøk på å holde henne stille heller*
*holder hendene til hoftene hennes og drar henne frem og tilbake over seg*
-Kom igjen, kom igjen..!
*biter kjeven hardt sammen*

Delia:
*ser ned på ham der han står og holder hånden hennes*
*svelger og presser frem et svakt smil*
*fått høre at han har hjulpet Adrian masse, mer enn masse*
*har ikke annet valg nå*
-Ja, Caspar..

Therana:
*finner ikke mening med livet deres*
*søker trøst i armene hans*
- Åh, du må komme snart..
*bøyer seg lengre bakover*
*kjenner hun strammer seg om ham*
- Mmhmm..!

Caspar:
*hadde ikke forventet det svaret*
*hever øyenbryne*
*bryter ut i et varmt smil*
*klemmer om hånda hennes*
*trekker den opp til lippene og kysser den*
- Min Delia
*smiler varmt, lurt*

Abraxas:
*strekker seg bakover i senga og stønner*
*tar henne på ordet*
*knuger om hoftene hennes og presser henne hardt ned på seg*
-Der..!

Delia:
*kan ikke avvise når han spør foran hele familien*
*smiler forsiktig og lar ham*
-Din ja..
*drar seg selv til ham*