Harry Potter Rollespill 172

Abraxas:
-Nathalie..?
-Nei, ringer ingen bjeller.
*ser raskt på Therana, men ser at hun også rister på hodet*
-Beklager, vi vet virkelig ingenting.
-Jeg vet ikke engang hva Draconiz er?
*rynker pannen*

Veni:
*Ser lenge på dem*
- Ok..
- De har utført den våden på deg ja..
*sukker tungt*
*antar denne Draconiz jenta også er blitt kastet ut*
- Draconiz er en meget mektig familie.. de hører til i midtøsten, nærmere i Syria et sted..
*smiler stramt*
- De utøver magi .. hovedsakelig svart magi.. som ingen andre rører, fordi det er galt..
*Ser på Xas*
- Og de har en profeti om tre barn, som sammen kontrollerer verden..
- Og nå.. antar jeg.. at de har alle tre barna..
- Alexander.. sønnen din
*ser på Xas*
- Det går også rykter om en annen gutt fra England.. og prinsessen i Syria.

Abraxas:
-Aleksander.
*blir helt blek*
-Aleksander..
-Herregud, Aleksander.
*ser ned på Therana og svelger*
-Det er ham vi mangler.

Fiona:
*blunker raskt for å få bort tårene i øynene sine*
*ser raskt på Veni og svelger*

Therana:
*ser lenge på dem*
- Den siste gutten.. fra England..
*kjenner klumpen i magen vokser*
- Heter han Theodin?
*kjenner tårene siler*

Veni:
*Ser usikker på Fiona*
*rynker pannen stille*
*kan ikke svare på det*

Fiona:
*trekker på skuldrene*
-Jeg vet ikke.. jeg beklager.
*ser hvordan Abraxas klemmer om kvinnen*
-Men hvorfor er dere her, av alle steder?

Abraxas:
-De fortalte oss at vi hadde drept noen?
-En magiminister..
*føler seg forvirret*
-Er det løgn også?

Veni:
*hever øyenbryne mot ham*
*Ser over på kvinnen*
- Heter du Nadya..?
*rynker pannen*
- Nei..
*hører Ana sier navnet sitt*
- Ah..
*Ser på Xas*
- Ja...
- Nei, dere drepte aldeles ingen magiminister
*må flire*
- Og jeg tror Theodin... er din sønn
*ser på Ana*

Abraxas:
*forstår nå hvorfor Noira var så opprørt*
*knuger hardere om Therana*
-Det er ikke mulig..

Fiona:
-Beklager, Xas..
*sukker svakt*

Adrian:
*slår opp døren inn til farens rom*
-Caspar.
*ser alvorlig på ham*
-De vet om barna.
-Om Theodin og Aleksander. Hvordan kunne du la det skje?!

Therana:
*stirrer på dem*
*føler seg forferdelig kvalm*
*kjenner det svartner for henne*
*siger sammen i armene hans*

Caspar:
*sitter med skallebank*
*og kraftig irritert fra før*
*snur seg mot sønnen*
- Jeg..?
*smiler lett*
- Jeg følger dine ordre jeg.
*kjenner hans sinne mot Delia slår ut over sønnen*

Abraxas:
-Therana? Therana!
*løfter henne raskt opp i armene sine*
*blir geleidet inn i naboens hus*
*legger henne ned på sofaen mens Fiona løper for å finne en kald klut*
-Jeg skjønner henne godt, dette ble litt for mye.

Adrian:
-Jeg sa at du skulle fjerne minnene deres
-Så hvordan kan det ha seg at de husker nå?
*ser isende kaldt tilbake på faren*
-Du har åpenbart gjort noe galt!

Veni:
*Ser ned på damen i armene til Xas*
*rister stille på hodet*
*står med Isaac og Venus*
- Ungene er alene inne i det andre huset..
*går fort mot døra*

Caspar:
*smiler lett*
- Hva har skjedd..?
- Hvordan kan de huske?
*merkverdig rolig*

Venus:
*ser på søsteren og hever brynene*
-Skal dere virkelig hjelpe ham?
-Etter alt han har påført oss, Veni!
*freser til henne*

Adrian:
-De traff på noen bekjente.
-I nabohuset.
*kan ikke tro at det går an*
-Jeg sa - langt borte fra mennesker!
-Hører du ikke når jeg prater?

Veni:
- Det er ikke han som har påført oss noe som helst
*ser fort på ham*
- Det er Draconizene..
*alvorlig*
*går fort ut mot huset*

Caspar:
*rynker pannen svakt*
- Jeg tenkte det ville bli lettere for dem å akseptere å våkne opp i et nabolag med noen.
*smiler stramt*
- Dette er uheldig..
- Og formelen er ganske komplisert..
*biter seg i tunga*
*tenkende*

Venus:
*støtter seg til stokken og ser etter henne*
*biter kjeven hardt sammen*
*strekker på ryggen og lukker øynene tungt*
*ser inn til stuen der Fiona valser rundt de to fremmede*

Adrian:
*sukker og trekker pusten dypt*
-Meningen var ikke at de skulle få det enkelt.
-Meningen var at de ikke skulle huske og at de skulle holde seg unna oss.

Therana:
*våkner til etter en stund*
*myser mot ham*
*rynker pannen svakt*
- Theodin..
*kjenner hjertet knuses der hun ligger*
*kan huske noe av sønnen*
*hikser sårt*

Caspar:
*smiler lett*
- Ja..
- Men istede for å tenke bakover, burde du kanskje se fremover?
*kremter*
*reiser seg*
- Jeg skal få noen til å dra til dem.

Abraxas:
*løfter hånden og stryker den over håret hennes*
*føler smerten hennes så inderlig mye*
-Jeg vet det... de har Aleksander også.
*kan høre latteren til den lille gutten så tydelig i hodet sitt*

Adrian:
-Fint.
*snur seg for å gå men stopper*
-Og, mens jeg er her.
*vender seg tilbake til faren*
-Så kan du kanskje forklare hvorfor min mor ikke kom til frokost i dag?

Veni:
*får ungene med seg over til det andre huset*
*bærer de minste sammen med Isaac*
*ser de løper mot foreldrene når de kommer innenfor*
- Vi burde forsvinne alle sammen.
- De overvåker dere
*ganske så sikker*

Caspar:
*trekker kort på skuldrene*
- Det vet jeg ikke..
- Kanskje hun er dårlig.
*smiler fort*

Abraxas:
*legger armene om dem og ser på Therana*
*føler seg like rådvill som hun ser ut*
-Kan vi få et øyeblikk?
*ser raskt på Veni*

Adrian:
-Så det har ingenting med den plutselige forlovelsen å gjøre?
*hever brynene*
-Bare vit en ting.
-Du er kanskje faren min, men jeg er også din konge.
-Og hvis du gjør min mor vondt, kommer jeg personlig til å legge hendene om nakken på deg og vri til øynene dine ruller rundt.

Veni:
*nikker fort*
*Ser Isaac leder dem inn i naborommet*
*kan høre Anas gråt hele veien inn*
*lukker døra forsiktig*

Caspar:
*kan ikke annet enn å flire*
*humrer*
- Kjære herre konge.
- Jeg gjør ikke din mor vondt.
*smiler lett*
- Edward river ennå i henne..
*alvorlig*
*smiler lett*

Abraxas:
*prøver å trøste henne*
-Jeg vet dette gjør vondt, men vi må tenke på hva vi skal gjøre nå.
-Vi er enig i at vi stoler på dem, er vi ikke?
*løfter haken hennes og tørker kinnene*
-Skal vi bli med?

Adrian:
*sukker tungt ut*
-Han gjør det ja.
*biter kjeven hardt sammen*
-Selv i graven fortsetter han å torturere henne..

Therana:
*ser håpløst på ham*
*hikser sårt*
- Xas
*hvisker stille*
*lukker øynene sårt*
- Jeg husker nå..
*hikser sårt*
*kjenner minnene strømmer tilbake*
*slipper hånda hans*

Caspar:
*Ser lenge på ham*
- Jeg gjør ikke moren din noen ting..
*smiler stramt*
- Men jeg kan ikke hindre henne selv i å ikke gi slipp

Abraxas:
-Husker hva? Husker hva da?
*forstår ikke hva hun mener*
*legger hånden til kinnet hennes igjen og tørker bort tårer*

Adrian:
*ser lenge på ham og nikker kort*
-Om du sier det så.
*smiler stramt*
-Kanskje dere burde rydde litt opp i det der før bryllupet.

Therana:
*snur ansiktet bort*
*hikser sårt*
*kjenner minnene strømmer på*
" Oss.."
*og at hun gav navnet til Draconizene*
- Alt
*hvisker*
- Det er ingen vits i å flykte..
*hvisker sårt*
*føler all energi dras ut av henne*

Caspar:
*smiler stramt*
*skjønner Adrian egentlig var mest redd for moren*
*smiler fort*
- Jeg skal ordne til alt

Abraxas:
-Kan du være vennlig og si meg hva du tenker på?
*ser sårt på henne når hun snur seg bort*
-Vi har ikke mye tid om vi skal dra.

Adrian:
-Flott.
*smiler kort og går denne gangen*

Therana:
*ser opp på ham*
*biter kjeven hardt sammen*
- De finner oss uansett
*hvisker spakt*
- Dra.

Casper:
*går først til Delia*
*banker på døra*
- Vennen.. får jeg komme inn..?

Abraxas:
*sukker tungt og legger hendene til armene hennes*
-Jeg kommer ikke til å dra uten deg og Noira.
-Enten så blir vi her - sammen. Eller så drar vi - sammen.
-Det er opp til deg.

Delia:
*snur sakte nøkkelen om i låsen og ser opp på ham*
*drar døren ut og holder en arm om seg selv*
-Bare kom inn..