Harry Potter Rollespill 174

Delia:
-Fint.
*smiler svakt og stryker hendene over armene hans*
-Jeg går og kler på meg.
*gir ham et siste kyss og klyver ut av sengen*

Larissa:
*klarer ikke ta alt dette innover seg*
*så Lilly om halsen på Harry der de begge gråt*
*turte ikke å ta motet til seg å gå til dem selv om hun vet hun burde*
*orker ikke stå lenge med Sencario*
*er snart borte*

Adrian:
*synes også at det hele er merkelig*
*smiler svakt til kona*
-Alt i orden?

Christine;
*Nikker sakte*
- Jeg .. tenkte ..
- Om jeg skulle ta en tur hjem ..
*Møter blikket hans*

Caspar:
*vet han må trø varsomt fremover*
*planlegger kjelleren et lite besøk for å knuse all tvil*

Sencario:
*kjenner han er i sjokk tilstand*
*ber Lilly komme*

Adrian:
*ser lenge på henne og hever brynene lett*
-Javel.
*sukker tungt*
-Jeg skjønner at det er tungt for deg, men tror du det hjelper om du drar dit?
-Jeg vil ikke at det skal hende deg eller Isabell noe..

Lilly:
*kjenner at hun kunne trengt hans trøst*
*men trenger familien sin nå*
*og vet familien trenger henne*
*avviser Sencario og blir hos Potterne*

Christine;
- Nei ..
*Klemmer om hendene sine*
*Fullstendig klar over det*
- Jeg tenkte å dra alene ..

Adrian:
*biter kjeven hardt sammen*
*må sette foten ned*
-Nei.

Christine;
*Trekker pusten*
- Det blir ikke som sist gang ! ..
- Eller gangen før ..
*Ser bedende på ham*
- Jeg er her i dag .. er jeg ikke ?

Adrian:
*setter blikket i henne*
*er overhodet ikke villig til å forhandle*
-Det er isåfall såvidt.
*alvorlig*
-Du drar ikke.

Christine;
- Du kan gå fra bordet Isabell ..
*Ser hun løper ut på værelset sitt*
*Blir sittende i taushet igjen mens hun drikker opp teen*

Adrian:
*er knyst han også*
*reiser seg og forlater bordet ikke sent etter*

Christine;
*Setter koppen fra seg*
- Hvor skal du ?
*Holder blikket ved bordet*

Adrian:
-Se til tvillingene før jeg går.
*ser over på henne*
-Du klarer deg, gjør du ikke?

Caspar:
*Ser forvirret på vaktene som kommer opp til middagen*
*får beskjeden i øret*
*ser opp på sønnen*
*kremter*
- Vi.. har utfordringer ... i fangekjelleren.

Im; de har privat frokost lizliz *

Christine;
- Såfremt jeg holder meg her inne, og ikke forlater borgen ..
*Skuffet over at han ikke kan hjelpe henne mer*
*Men tørr ikke trosse ham ved å dra en gang til*

IM: Obs!

Caspar:
*venter på at sønnen skal komme ut fra den private frokosten for å forteller det da *

Adrian:
*smiler raskt*
-Nøyaktig.
*skal nok sende inn moren om litt for å se til*
*sjekker til tvillingene*
-De sover godt.
*smiler svakt til henne*
-Vi snakkes senere.
*gir sin kone et raskt kyss på kinnet og forsvinner ut*

Caspar:
*kan han komme nå ?*
*smiler stramt til sønnen*
- Fangen i fangehullet vil ikke roe seg... mennene er redde for å gå ned.
*sukker tungt*
- Hva gjør vi?

Fercies:
*ser opp på Lukas*
- Det står en Draconiz utenfor inngangen til riket
*bukker kort*
- Jeg har latt ham.. stå en stund
*smiler stramt*
- Men han ser ikke ut til å ville gi seg...

Adrian:
*sukker tungt*
-Hvem av dem?
*ser raskt på faren og går nedover med ham*
-Abraxas?

Lúkas:
*biter kjeven hardt sammen*
*ser raskt på Fercies og hever brynene*
-En Draconiz?
-De er ikke velkommen. Det vet du.

Caspar:
- Abraxas og Therana..
*Ser fort på ham*
*smiler stramt*
- Skal jeg isolere dem..?
*Ser bak seg*
- Hvordan tar Christine alt dette?
*Senker stemmen*
- Jeg.. hørte Ters sønn.. det var visst mange nå som var døde..

Fercies:
- Nei. Derfor har jeg bare latt ham stå.
*smiler stramt*
- Han kommer med beskyldninger mot dem.. om forgiftninger..
- Men ingen hører ham der han står nå, likevel.
*retter seg opp*
- Det er min plikt å informere deg om det herre fyrste.

Adrian:
*rynker pannen og sukker*
-Christine tar det tungt.
-Hun prater om å dra tilbake til England, men..
*rister oppgitt på hodet*
-Hun er jo ikke riktig klok siden hun ber om det.

Lúkas:
-Javel.. send ham inn.
-Jeg er nysgjerrig på denne.. forbannelsen
*sukker*

Caspar:
*rynker pannen svakt*
- Jeg forstår at det ikke har gått så bra før..?
*hever øyenbryne*
- Det er jo forståelig, slik situasjonen er..
*smiler lett*

Fercies:
*smiler stramt*
*er like nysgjerrig*
*vet hvordan han skal ordlegge seg for å få fyrsten til å gjøre som han vil*
*ser broren også står klar*
*nikker og ser vaktene lar Ather komme inn*

Ather:
*gjennomvåt av regn og svette*
*freser opp mot Lúkas*
- Er det du!?
*illsint*

Adrian:
-Ja, nei det har jo ikke det.
-Det er derfor jeg ikke vil at hun skal dra.
-Jeg er bare redd for henne.

Lúkas:
*ser lenge på Ather og ser irritert bort*
-Jeg kunne spurt deg det samme.
*reiser seg og setter blikket i ham*
-Jeg som har kastet forbannelsen?
-Overhodet ikke.

Caspar:
- Tror du de ville gjøre henne noe?
*ser alvorlig på Adrian*
*ikke i tvil om de i fangekjelleren*
- Barbarer...

Ather:
*stirrer rasende på ham*
- SÅ HVEM ER DET!?
*hører at Lúkas har fulgt med på saker og ting*
*Setter blikket i sin svoger*
*freser*
- Du..?!

Adrian:
-Definitivt
-Hun er jo en av oss nå, ikke en av dem.
*stopper foran cellen til Abraxas og Therana*
*ser ned på dem og hever brynene*
-Jeg hører dere skaper trøbbel.

Lúkas:
*legger armene i kors over brystet*
-Det er ikke meg.
-Så jeg går ut ifra at dere ikke vet det heller..
-Hvor mange er døde?

Therana:
*funnet ut en metode for å skremme bort de fleste*
*holder sin hånd over Xas`når han slår i buret*
*Ser det gnistrer av flammer*
*stykker til når hun hører Caspar og Adrian*
*kjenner igjen den eldre mannen*
- Hva gjør vi her!?
*henvender seg mot Caspar*
- Hvorfor har du satt oss i fangehullet!?

Caspar:
*ser lett over på Adrian*
*flirer lett*
*ser Ana ikke husker Adrian*

Ather:
*skjelver av frustrasjon*
*kjenner kreftene går ut av ham*
- 8.... en har overlevd..de andre syv er..
*prøver å holde stemmen ren*
*Ser håvent opp på dem*
- Sverger du på at du ikke vet hvem det er..?!