Harry Potter - New and Improved

Sencario:
*smiler sårt til henne*
- Nei.. Det finnes tilfeller der pasientene har levd med sykdommen i nærmest ti år
*ser hvor mye det smertet henne å høre det*
*har fordøyd sitt eget sjokk og delvis smerte, men kjenner den velter opp igjen når han ser henne*
- Vi har god tid
*stryker hånda over kinnet hennes*
- Jeg forlater deg aldri

Ather:
*så lettet over at han i det hele tatt får snakke*
- Hun er besatt.
- De kontrollerer henne.. jeg har en følelse av at det er noen av de sterkere prestene.. hun gir dem informasjon om hva vi foretar oss hele tiden.. det var derfor jeg dro så plutselig så ikke hun skulle forstå hva
*tar et skritt mot Sina*
- Det var derfor jeg hauset opp den krangelen..
*hører brått noen ben trommer bak ham*
*snur seg irritert*
*Ser det er Noira og at hun er vettskremt*
*går med ett opp hvorfor*
*løper ned gangen hvor hun kom fra mot Anas rom*

Therana:
*legger hodet på skakke*
*smiler kjølig mot Xas*
*gransker ham med blikket*
- Abraxas Malfang
*mørkere i stemmen*
- Du skal gå nå

Larissa:
*smiler spakt og fanger hånden hans med sin*
-Det er jo akkurat det du sier at du skal.
*trekker hånden hans bort*
-Kanskje du bare bør gå på jobb, jeg kjenner at jeg må prosessere dette.

Sina:
*rynker pannen og ser etter ham*
*ser raskt inn til jentene, men ser de har sluknet begge to*
*skyndter seg etter Ather*

Adrian:
*snakker gjennom Therana og lyser gjennom ansiktet hennes*
*kan ikke se dem like godt som de kan se ham*
-Dere skal gi opp barna nå.
*lar dem se både Theodin og Alexander, som glade og fornøyde gutter*
-De har det godt her, og lever i bedre omstendigheter enn hva en ussel trollmann og heks kan gi.
-Hvis dere ikke gir opp jakten..
*forvrenger bildene av guttene, lar dem hyle i smerte*
-Gjør dere dette mot dem.

Sencario:
*smiler ømt til henne*
*bøyer seg ned og kysser henne*
- Jeg kommer så fort jeg kan.
*klemmer henne en siste gang*

Ather:
*kommer styrtende inn bak Abraxas*
*stivner når han ser Theranas forvrengte ansikt*
*kjenner det går iskaldt nedover ryggen*
- Helvette!
*kjenner igjen besetteren*
*prøver å tenke raskt, men kjenner hjernen fryser til*
*kjenner selvtilliten synker*

Larissa:
*syns hun hører bråk ovenfra*
*ser raskt mot trappen og nikker*
*kysser ham fort tilbake*
-Jeg vet det. Kos deg på jobb.
*smiler skjevt og går raskt mot trappen*

Abraxas:
*stirrer bare på sønnens ansikt rett foran seg*
*ser så mye i Nadya i ham at han blir svimmel*

Adrian:
*holder bildet av guttene på netthinnen deres en stund til*
*skader dem ikke på ekte, lar dem bare se det*
-Jeg lot dere alle beholde livet. Ikke la meg angre på det.
*forsvinner like raskt som han kom*

Sencario:
*rynker pannen og kikker opp trappen etter henne*
*rister svakt på hodet og lar henne ta seg av det*
*går ut*

Ather:
*hører smellet av Theranas kropp som treffer gulvet*
*biter kjeven sammen*
*føler seg merkelig maktesløs*
*tar et skritt frem, legger søsteren i en mer behagelig stilling*
*kjenner etter pulsen hennes*
- Hun lever...
*mumler til seg selv*
*ser esken med kritt like ved sengen*
*griper etter den*
*begynner å tegne opp et mønster på gulvet*
- Legg henne der..
*peker på midten av mønsteret*
*ser kort opp på Xas*
*ser tomheten i blikket hans*
*kjenner for godt følelsen*
*fester blikket på mønsteret*

Larissa:
*kommer opp til et merkelig syn*
*ser Therana på gulvet og Ather og Sina som styrer rundt*
-Herregud, hva foregår?
*legger hånden til Xas sin skulder, men får ikke respons*
-Hva har skjedd?

Sina:
-Adrian dukket opp.
*skjelver i stemmen, men kremter og får det bort*
*drar Therana inn i Athers mønster*

Ather:
- Dere må gå ut
*hever stemmen slik at han får oppmerksomheten deres*
- Nå. Ikke kom inn før jeg kommer ut.. uansett.
*setter blikket i hver av dem*
- Nå!

Noira:
*står klemt inntil døråpningen og ser inn på scenen*
*biter seg hardt i lippa*
*kjenner våte tårer siler ned kinnene*
"Theodin du må hjelpe mamma"

Sina:
*tar Noira i hånden og får henne med seg ut*
-Det går fint, lille venn.
-Onkel Ather skal hjelpe henne.
*ser seg fort bak over skulderen idet døren lukkes*

Abraxas:
*kommer seg ut døren og fortsetter videre ut*

Noira:
*biter kjeven sammen og går ved siden av Sina*
*ser seg tilbake på døra*
*hikser stille*
- Mamma har vært sånn lenge.
*klemmer om seg selv*
- Helt siden Theodin dro... jeg har hørt stemmen hans, jeg tror hun snakker med ham.
*ser uforstående opp på de andre*
*ser ned i gulvet*
- Hun bryr seg sånn om ham..

Theodin:
*balanserer på en fot utenfor i palassets hager*
*kjenner svetten siler ned pannen og ryggen*
*biter tennene sammen for å holde ut litt til*
*prøver å holde blikket fokusert rett fremforbi seg*
*hører mestrene sirkler rundt gruppen med lærlingene*
*skal være den som står sist*
*sniker seg til å se hvordan Alexander står*
*kjenner han nesten mister balansen*
- Svarte...
*hvisker forpint*
*klarer å finne balansen igjen*

Sina:
*ser etter Abraxas og sukker*
*hører hvordan Noira gråter, så setter seg ned foran henne*
-Skatt..
-Dette er ikke så lett for deg å forstå.
*tørker tårene hennes med fingertuppene*
-Men mamma er syk, det har hun vært lenge. Hun er så syk at hun ikke klarer å være glad.
-Og hun er så glad i deg, men det er ikke så lett å vise når hun ikke klarer å være glad.
*smiler trist*
-Men du vet at alle vi bryr deg om deg og vil at du skal ha det bra.

Alexander:
*har forvandlet sin seksårige kropp slik at han kan stille på nivå med de andre*
*kjenner svetten pipler nedover pannen*
*kan se Isabell stå nede med kongen på gressplenen*
*irriterer ham at hun alltid får særbehandling*
*svelger tungt og vrir hodet forsiktig slik at han kan se Theodin*
*ser at han sliter minst like mye*

Noira:
*ser uforstående på Sina*
*biter kjeven sammen*
- Mormor dro.. Hvorfor tok hun ikke meg med..?

Theodin:
*kjenner kreftene er på veg ut*
*men holder stand, vet hva mestrene har planlagt om de faller*
*hører at en etter en faller de andre som fluer*
*tørr ikke se mot noen andre*
*men har på følelsen av at Alexander ennå står*

Sina:
-Jeg visste ikke at hun hadde dratt engang.
*ser raskt opp på moren*
-Men det stedet mormor dro til, det er ikke trygt.
*er en grunn til at de alle ikke befinner seg på Øya*
*hater det stedet*
-Det er tryggere for deg å være her. Selv om det er vanskelig å forstå hvorfor.

Alexander:
*kjenner den hete, klamme luften rundt dem ikke gjør det noe bedre*
*svelger tungt og prøver å fokusere blikket rett fremfor seg*
-Går det bra, Theodin?
*prøver å snakke så lavt han kan*

Noira:
*hører døren nede i gangen går opp*
*ser Ather kommer sjanglende ut*
*hever øyenbryene skremt*
*stiller seg bak Sina*

Ather:
*likblek i ansiktet*
- Cario..!
- Hvor er han..?!
*stirrer fortvilt om seg*
- Jeg.. tror jeg har drept henne
*hvisker forpint*

Theodin:
*viker blikket så vidt til siden*
*kan skimte Alexanders ansikt like i øyenkroken*
- Hold ut litt til.. De andre gir seg...snart
*peser og presser*
*kjenner et smell i hodet*
*faller over ende og lander med bare knær på den glovarme grusen*
*så utmattet at han knapt kommer seg opp på bena*
*kjenner mesterens hånd griper ham i skulderen*
*senker blikket i bakken og går med mesteren inn i skyggen*
*Ser Alexander ennå står*
*smiler lettet*

Larissa:
*sender Sina et raskt blikk og ser at hun tar med seg Noira ut*
-Hva mener du?
-Sencario er på jobb.. hva har du gjort?
*går raskt mot døren for å se inn*
-Herreg.. vi må få henne til sykehuset. Nå!

Alexander:
*holder på å mister balansen når Theodin detter*
*men ser blikket han får og retter seg opp*
*mumler for seg selv*
-Jeg kan klare det.. jeg klarer det..
*lukker øynene for å stenge de andre ute*
*teller til ti gang på gang inne i seg, men kjenner at bena begynner å skjelve*

Ather:
*holder hendene foran munnen*
*kjenner han hyperventilerer*
- Jeg.. jeg trodde jeg forsto...
*ser inn på søsteren*
- Unnskyld Ana..
*skjelvende i stemmen*

Rafael:
*kjenner den røde sjaman kappen lindrer huden i den sviende solen*
*humrer svakt når Theodin faller*
*retter blikket mot den unge gutten som nå står alene med to eldre,større gutter*
- Nadyas blod er sterkt i ham
*ser kort ned på Adrian der han sitter på hagetronen*
- Lite av grumsefaren.

Larissa:
*kneler ned ved Anas kropp*
*legger hånden rundt vristen for å lete etter puls*
-Ather, hør på meg.. Hør på meg!
*ser hardt opp på ham og prater alvorlig*
-Finn staven din, vi må dra nå!

Adrian:
-Ja.
*holder det mørke blikket på guttungen i midten*
-Takk og lov.
*fnyser og løfter glasset sitt*

Delia:
*ser uimponert på det hele og sukker*
-Holder det ikke nå?
-De stakkars barna har stått der oppe i nærmest en time nå.
-Dere kommer til å slite dem ut.

Ather:
*får omsider bena med seg*
*kommer seg inn med Larissa*
- Det er min feil..
*helt på gråten*
*immiverer til sykehuset*

Noira:
*ser sårt etter moren*
*hikser inn i genser ermet*
*følger dem med blikket til de immiverer*

Caspar:
*hever øyenbrynet mot Delia*
- Og det er derfor ikke mødre står for disiplinen i oppdragelsen
*hever haken og skuler ut over guttene*
*fryder seg over å se hvordan de svetter*
- Dette er morgendagens sjamaner, krigere.. ikke bortskjemte snør valper.

Larissa:
*ser etter dem mens healerne tar Therana med seg*
*trodde virkelig ikke at denne dagen kunne bli verre*
*setter seg stille ned i en stol*
-Sett deg du og, Ather, du kan ikke stå helt til de kommer tilbake.

Sina:
*kjenner hvordan den lille jenta skjelver*
*stryker henne over håret og svelger hardt*
-Det går nok fint, Noira.
-Kom..
*må få i henne noe å drikke før hun blir helt dehydrert*

Adrian:
*underholdes av farens svar*
-Han har rett. Ettersom riket vårt blir større, er det flere grenseområder å beskytte.
*ser kort på moren*
*ser hun stirrer sta og tverr rett frem mot guttene*
*bare glad til for at hun lar det ligge*

Ather:
*ser fortvilt etter pleierne*
*kjenner seg skjelven*
*siger ned på kne med veggen i ryggen*
*stirrer stivt foran seg*
- Jeg skjønner ikke..
*rynker pannen frustert*
- Jeg skjønner ikke hva som gikk galt!
*freser rasende*
- Jeg gjorde alt rett jeg..
*legger hendene foran ansiktet*

Theodin:
- Kom igjen Alex.
*smiler stolt når han ser Alexander er den siste som står*
*tillater seg et lite glis*
*ser en av damene i lange sjal går frem til ham med drikke*
*ser seg kjapt over skulderen på de andre guttene*
*flirer fornøyd mot de to siste som falt*

Rafael:
*ser Theodins reaksjon fra sidelinjen*
*fnyser og rister lett på hodet*
*kjenner seg merkverdig irritert over ham*
*har planen klar*
*vinker Alexander opp mot dem*
*går selv frem foran for å ta i mot Alexander*
- Du hedret fysten Alexander.
*smiler vennlig*
- Bukk for ham for å vise din lojalitet

Larissa:
*ser seg rundt i gangen, men ser ingen*
*biter kjeven sammen og reiser seg*
-Av og til skjer slike ting.
*setter seg på huk foran ham*
-Du kan ikke klandre deg selv, du prøvde bare å hjelpe.

Alexander:
*stomper fremover på de slitne bena*
*har ikke krefter til å holde på tenåringens utseende lenger, så er seks år gammel igjen når han står fremfor dem*
*bukker dypt, men må ta et steg frem for å holde på balansen når han skal rette seg opp igjen*
*husker såvidt på de høflige ordene han må messe frem*

Adrian:
-Gi gutten noe å drikke, han er jo utslitt.
*vinker på damene og ser de kommer raskt*
*smiler mot gutten, men smilet når ikke øynene*
-Du gjorde det bra. Du bør være stolt av deg selv.

Ather:
- Av og til skjer slik?!
*Ser frustert og forpint på henne*
- Ja søsteren blir besatt av Draconiz fyrsten og jeg drar til Tibet i et år for å prøve å lære,prøve å hjelpe,prøve å bevise for denne HYKLERISKE familien at JEG er verdt noe jeg også, ja... slik skjer bare av og til?!
*drar hendene frustert igjennom håret*
- Jeg feilet
*hvisker forpint*
- Etter alt.. så har jeg feilet
*kjenner tårene truer med å komme frem*

Rafael:
*ser gutten nærmest kaster i seg vannet*
*nikker kort til en av mestrene*
*Ser Theodin blir trukket frem*
*kan se forvirringen og angsten i øynene hans*
*hever armen slik at han stanser*

Theodin:
*ser forvirret på Rafael*
" Han så meg flire..og hjelpe Alexander"
*biter kjeven hardt sammen*
*bukker dypt fremfor Adrian og følge*
*forbereder seg på en straff*

Rafael:
*stiller seg foran Alexander*
*ser alvorlig på ham*
- Du viser lojalitet til fyrsten Alexander.. Derfor overøser han deg med sin godhet
*peker mot Theodin*
- Theodin viser deg lojalitet.
*freser ordene ut*
*hever øyenbrynet mot Alexander og lar ham følge blikket hans*
*spørrende i tonen*
- Hva gjør vi med dem som ikke er lojale mot fyrsten?
*smiler stramt ned mot Alexander*

Larissa:
*skvetter til, men blir sittende foran ham*
*hører på utbruddet hans før hun tar hendene hans i hennes*
-Det er for jævlig.
*hvisker spakt*
*klemmer hardt om dem*
-Jeg vet det er det.

Alexander:
*vrir hodet bak for å se på Theodin*
*ser at han bare står og stirrer ned i bakken*
*svelger og ser tilbake, fra Rafael til Adrian*
-Theodin er bare vennen min, han ville bare hjelp...
*blir avbrutt av at Adrian løfter hånden i været*

Adrian:
-Svar på spørsmålet hans, Alexander.
-Det finnes ikke feil svar.
*smiler med sitt vanlige, uvennlige smil*

Alexander:
*kjenner at vannet som først var så deilig, nå har etterlatt en ekkel smak i munnen*
*klarer ikke å få seg til å si det*
*blir røsket i og klynker*
-Det hvite rommet..

Ather:
*kjenner tårene triller når Larissa tar hendene hans*
*kjenner han begynner å hulke*
*legger haken mot brystkassen for å skjule det for henne*
*blir sittende slik i en evighet*

Rafael:
- Det er helt rett Alexander
*ser alvorlig opp på Theodin*
*nikker kort til vaktene*

Theodin:
*kjenner bena har lyst til å legge på sprang, selv om de er helt møre*
*ser Rafaels blikk på seg*
*klemmer knyttnevene hardt sammen*
*flytter blikket over på Adrian*
*vet at ingen kommer til å gripe inn*
*bukker dypt igjen*
*kjenner mesterens hånd på skulderen*
*blir ført videre til det hvite rommet*

Caspar:
*smiler lurt ned til Alexander*
- Bravo
*ser Rafael hvisker noe ned til guttungen før han fører ham bort*
*humrer*
- Var du den som ble sendt på rommet Adrian eller den som sa kommandoen?
*hever øyenbrynet mot sønnen*
*noe bedugget av vinen*
- Delia har alltid vært for moderlig..
*rister kort på hodet*

Larissa:
*setter seg ned på baken inntil veggen ved siden av ham*
-Kom her..
*legger armene så godt hun kan rundt den skjelvende kroppen*
*klemmer ham inntil seg*

Alexander:
*stirrer bare fremfor seg idet han blir ført inn igjen*
*er først når han er inne på rommet under dynen at han gråter*

Adrian:
*har hatt sin porsjon av turer der inne*
*men fortrengt de fleste av de vonde minnene*
*smiler bare stramt mot faren*
*kan se at Delia legger hånden til armen hans*
-Min mor er kanskje moderlig, men mannen du tapte henne til var ikke så faderlig.
*kan se at solen nærmer seg horisonten*
*strekker armen mot datteren som nærmer seg tenårene*
*blir med henne inn*

Ather:
*lar henne klemme og trøste ham*
*klemmer om armene hennes*
*blir sittende slik lenge*

Sencario:
*kommer til slutt gående mot dem*
*ser sårt på Ather*
*rister sakte på hodet*
- Det står ikke så bra til er jeg redd.. hun er i koma..
*sukker sårt*
- Jeg er redd... hun nok ikke kommer til å våkne.
*har ventet på denne dagen lenge*
*sett for seg alle måter Ana kom til å ta livet sitt på eller havne i en ulykke*
- Ather.. du reddet livet hennes.
*ser alvorlig på nevøen*
- Hun hadde nok vært død om du ikke hadde fått den siste biten av maneren ut..

Ather:
*klarer ikke helt oppfatte hva onkelen sier*
- Så det virket?
*hever øyenbrynet mot onkelen*
*biter kjeven sammen, kveler et hiks og gjemmer ansiktet i sine egne armer igjen*

Caspar:
*hever øyenbrynet etter Adrian*
*fnyser lett*
*smiler stramt mot Delia*
- Godt er det
*sarkastisk*
*reiser seg sakte*
- Kom kjære..
*Står med ryggen mot Delia*
- Middag.