Harry Potter - New and Improved

Ather:
- Vi har aldri vært så nære
*står foran vinduet og ser på høljeregnet*
- Aldri så nære som denne gangen..
- Og likevel feilet vi

Sina:
*ser på ryggen hans*
*har aldri synes så synd i ham som nå*
*kommer nærmere og legger en hånd til skulderen hans*
-Men det er ikke vår feil.
-Det ligger utenfor vår kontroll.

Ather:
- Det skulle vært under kontroll
*hard som torden i stemmen*
*lukker øynene tungt og frustert*
- Hva er jeg som ikke klarer å beskytte dere?!

Sina:
-Ja, skatt..
*lar hånden ligge på skulderen hans*
*lukker øynene når han sier det*
*puster skjelvent ut*
-Ather. Se på meg, vær så snill.

Ather:
*orker ikke snu seg for trøstende ord som ikke går inn uansett*
*lukker øynene tungt*
- Vi har tapt...
- Og Angela kommer til å stikke igjen

Sina:
-Det gjør hun ikke.
-Hun har ingen steder å dra, og hun er dessuten skadet.
-Ather..
*lar hånden gli nedover langs armen hans*
-Vær så snill og snu deg til meg.

Ather:
*blir stående med ryggen til*
*snur blikket opp mot taket og kjemper mot tårene*
- Faen..
*hveser med sammenbitte tenner*
- La meg være alene
*kvass i stemmen*

Sina:
-Nei..
*lar hånden gli over ryggen hans*
-Når skal du skjønne at jeg ikke kommer til å gjøre det?
-Du har gjort alt du kan for å beskytte oss.
-Alt du kan. Dette står ikke på deg.

Ather:
*knytter hendene*
- Sina
*advarende i stemmen*
*kjenner ordene som var ment til å trøste bare støtter opp under raseriet*
- La meg være

Sina:
*senker hånden når han sier navnet hennes på nytt*
*vet at om det er noen som har sviktet, så er det henne*
*presser leppene sammen*
-Som du vil.
*lukker døren igjen bak seg når hun går ut*

Abraxas:
*holder armen over Ivorys skuldre i sofaen*
*kikker opp på Sina når hun kommer ut*
-Sint?
*hever et bryn når hun nikker kort*

Ivory:
*lener seg lett inntil Abraxas*
*ser forskende på Sina når Xas snur seg mot henne*
- Alt bra?

Sina:
-Det går fint.
*smiler raskt mot dem*
*går for å se til den andre som stormet avgårde*
*kikker inn til Angela*

Abraxas:
*ser etter henne*
-Det går ikke fint.
*himler med øynene*

Ivory:
*presser lippene sammen*
*stryker hånda over magen*
- Mm..
*lener hodet inntil skulderen hans*
- Det er synd i dem

Larissa:
*ser hvordan Ivory stryker seg over magen*
*og at Abraxas legger hånden sin over hennes*
*blir stram om munnen, og ser at sønnen ser det*
*smiler stramt og sier ingenting*

Abraxas:
-Ja.
*kremter litt*
*legger hånden på Ivorys lår heller*
-Det er det.

Enya:
*ser Larissas stramme blikk*
*ser Abraxas flytter hånda fra magen til Ivorys lår*
« Ja for det trenger vi nå.... Godt vi har Cario.»
*sukker oppgitt*
*ser mot døra inn til sønnen*
- Vil Thea ikke ha noe å spise?
*snur blikket mot Carlos*
- Hun har ikke vært nede til noen måltider..

Carlos:
-Hun er sliten, mor
*vil ikke mase mer på Thea heller*
*har allerede gjort henne nok opprørt*
-Det tærer på henne dette her..

Enya:
*smiler fort mot ham*
- Selvsagt.. men mat må en da ha.
*sukker stille*
*føler stemningen er så trykket at hun knapt vet hvordan hun skal sitte eller stå for ikke å gå noen på nervene*
- Hvor er vi egentlig?
*ser mot vinduet og Larissa og Cario*

Larissa:
-Sør-Afrika.
*kikker opp på mannen sin*
-Vi får bli her til Angela er helt ok igjen
-Og du
*ser mot Enya*
-Hvordan føler du deg?

Enya:
- Åå..
*smiler fort*
- Jeg føler meg fin.. sliten men fin.
*snur blikket mot Abraxas*
- Han er seg selv Alexander.. de finner dypt der nede selv om de blir hjernevasket..
*klemmer hendene sammen*
- Til og med Ana

Abraxas:
*kjenner det brått gjør vondt i magen når hun nevner Alexander igjen*
*kremter litt og nikker*
-Han tok like fullt et valg.
*smiler stramt*
-Noen ganger er blod viktigere..

Larissa:
-Han er et barn, Xas
*kjenner sønnen irriterer ham mer*
*spesielt hvis han venter enda en nå*
-Han vet ikke bedre
-Søsknene hans er dine.
-Nadya valgte å si at han var din for en grunn

Enya:
*skal til å svare men ser Larissa kommer i forkjøpet*
- Pass deg nå Xas, du kaller meg indirekte Voldemort?
*hever øyenbrynet og flirer*
- Er jeg så ille?

Abraxas:
*snur blikket til Enya*
-Selvfølgelig ikke
*smiler lettere mot henne enn til moren*
-Så, hva gjorde han mot med deg egentlig?
*kjenner han likevel er nysgjerrig på Alexander, selv om han har prøvd å dytte ham ut av sinnet*
-Kommer han ikke i trøbbel for å hjelpe?

Enya:
- Jo.. jeg ble litt overrasket.. han healet meg
*smiler varmt*
- Men Adrian og Rafael lå visst nede for tellling.. de hadde ikke tillat dette.
*blir mer blek*
- Jeg håper de godtar Noira..
*presser lippene sammen*
- Hun av alle burde ikke være der

Larissa:
-Nei. Det burde hun ikke.
*hører en stillhet spre seg*
*vet at alle elsker Noira*
*svelger tungt og kremter litt*
-Jeg setter på tevann..
*forsvinner inn på kjøkkenet*

Abraxas:
*syns han skimter tårer i øynene til moren når hun snur seg*
-Burde noen ha snakket med Ather eller?

Enya:
*smiler stramt mot Abraxas*
- Han er en av dem som heller vil stirre ut sinnet enn å snakke..
*trekker på en skulder*