Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*flirer litt men gjør seg klar*
-Det er urettferdig, jeg har mye lenger ben enn deg!
*setter i en spurt mot toppen*

Noira:
*ser seg slått på målstreken*
*flirer mellom pesene*
- Ja.. tenkte.. ikke på
*setter seg ned på en sten*
- Shit.. det er fint her da
*ser ut mot soloppgangen*

Aleaxander:
"Burde jeg latt henne vinne?"
*men ser hun ikke ser fornærmet ut*
-Mm..
*må vrenge av seg jakken*
*legger den på bakken før han setter seg ned ved henne*
*tar seg selv i å sammenligne soloppgangen med den i Syria*
-Det er det.
-Tror det er fordi det ikke er så mye mas.
*flirer litt*

Noira:
*flirer ned mot ham*
- Vil du jeg skal mase, er det det du sier?
*smiler mot utsikten*
- Jeg håper dette blir en ny start..
*sukker tungt*

Alexander:
-Nei, at det var deilig uten mas fra de andre.
*smiler fort*
*vender blikket mot havet igjen*
*strekker bena ut*
-Det blir det nok for dere.

Noira:
*mister smilet umiddelbart*
*ser forskende på ham*
- Hva mener du? Ikke for deg?

Alexander:
-Jeg, eh..
*svelger*
*klarer ikke å se helt på henne*
-De venter på meg hjemme, Noira.
-Og Isabell vil hjem og så..

Noira:
*kjenner det brenner i magen*
*snur blikket bort fra ham*
*knuer hendene mot steinen*
*blir stille*

Alexander:
*blir stille en stund han og*
-Jeg skulle ønske...
*svelger hardt*
-Jeg skulle ønske jeg kunne dele meg i to. For å være med deg også.

Noira:
« Herregud..»
*snur blikket tilbake til ham*
- Det gjør du ikke.
- Da hadde du ikke dratt.

Alexander:
*møter blikket hennes*
*svelger hardt*
-Unnskyld.. Men det er familien min.

Noira:
- Når ble Isabell familien din?
*likegyldig i stemmen*
« Og faren din er død.»
- Du vet Adrian kommer til å drepe deg.

Alexander:
-Ikke henne men...
"Far... og Delia"
*ser med rynket panne på henne*
-Det er ikke sant.
-Adrian ville ikke gjort det.

Noira:
*snerper lippene*
- Adrian ville aldri.. Adrian er ikke slem sånn egentlig.. Adrian..
*fnyser*
*stirrer rasende på solnedgangen*
- Dere glemmer alle sammen at jeg var alene med Adrian når han kontrollerte mammas hode den gangen.
*knytter hendene*
- Han gjør det som trengs.

Alexander:
*innser hvor feil han tok når han trodde Noira ville ta hans side*
*og innser hvor dum han var som trodde hun ville det*
*presser leppene sammen og blir stille en liten stund*
-Ikke si dette til noen.. vær så snill.

Noira:
*presser lippene sammen*
- Neida.
*reiser seg kjapt og raser nedover stien igjen*

Alexander:
-Noira..
*reiser seg*
*ser på ryggen hennes når hun løper ned*
-Noira!

Noira:
*stanser halveis opp på veg nedover*
*snur seg mot ham*
*kjenner hun er i ferd med å begynne å gråte men biter det i seg*

Alexander:
*ser på henne og kjenner han er tørr i munnen*
-Ikke gå.
*begynner å gå etter henne*
-Vær så snill...

Noira:
- Du skal jo gå fra meg så..
*kjenner stemmen dirrer av gråt*

Alexander:
*svelger hardt*
*kommer nærmere til han bare er et par skritt unna*
-Unnskyld
*angrer bittert på at han sa noe*
-Jeg visste ikke at du kom til å bli så lei deg..

Noira:
- Tror du jeg er en kald fisk!?
- Selvfølgelig blir jeg lei meg!
- Du skal dra.. og med «prinsessen»
*freser*

Alexander:
-Nei jeg mente det ikke sånn selvfølgelig men...
*hører det baller på seg for ham*
*drar hendene over ansiktet*
-Noira, ikke si at du og tror at jeg...
*stønner irritert*
-Hvor mange ganger må jeg si at jeg ikke er forelsket i Isabell?

Noira:
*ser dumt på ham*
- Neivel
*gjør tegn til å ville snu igjen*

Alexander:
*plumper ut med noe før hun får sjansen til å snu seg bort igjen*
-Jeg er jo forelsket i deg..!