Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Ikke takket være meg
*rister stille på hodet*
*svelger hardt*
*kjenner halsen er helt tørr*
- Hva har jeg gjort..?

Emmeline:
- Ja...
*biter seg i leppa*
- Kanskje han trodde at jeg ikke ville snakke om det
- Men han spurte ikke engang..
- Det er rar oppførsel, er det ikke?

Theodin:
- Slutt.
*ser strengt på ham*
- Du gjorde det du kunne.

Terina:
- Ikke alle som kan snakke om følelser..
- Og han slår meg litt som en sånn fyr
*trekker på skuldrene*
- Du burde si hva du følee

Alexander:
*forstår at Theodin ikke skjønner hva han snakker om*
*ser alt for seg, fra øyeblikket han kom tilbake*
- Jeg skulle latt henne være, Theo, slik hun ville
- Jeg skulle latt henne være med Morten

Emmeline:
- Burde han ikke skjønne det av seg selv?
- Han er en voksen mann, Ina..
*peller seg på neglen*
- Det er småting jeg tenker at han burde skjønne
- Han forventer at jeg plukker opp på alt som han går og tenker på!
- Han ble dritsur da jeg prøvde å trøste ham i går liksom

Theodin:
*ser undrende på ham*
- Du har da ikke gjort henne noe.
*smiler forsiktig*
- Dere har bare ikke funnet ut av det..

Terina:
*smiler spakt*
- Dere... Er jo begge ganske pressa.
*legger hodet på skakke*
- Det er jo en ekstrem situasjon akkurat nå..

Alexander:
*nikker stille*
- Ja..
*mumler*
*tørker kinnet sitt*

Emmeline:
- Mm. Det er jo det.
*smiler fort*
*tvinner en lokk rundt fingeren og ser ut vinduet*

Theodin:
- Du var med å reddet livet hennes nå nettopp.
- Og dattera deres.
*smiler kjapt*
- Stress ned.. Dette kom som et sjokk..
- Så hører vi med Morten om prognoser.. Eller Isabell.
*kjenner han biter kjeven sammen*

Terina:
- Vi har alle våre feil.
- Karsten sin er vel kanskje at han ikke helt forstår slike følelser.. Men kanskje han ikke har vært igjennom noe slik?

Alexander:
- Isabell gjorde det. Ikke jeg
*ser skamfullt ned*
- Det virket som om jeg bare skadet henne, Theo

Emmeline:
*rister på hodet*
- Han har vært gjennom mye
- Virkelig mye
- Jeg føler han bare ikke forstår meg
*kjenner hun blir gråtkvalt*
- Også ser jeg på deg og Daniel, eller Angela og Theo, og dere bare forstår hverandre sånn
*knipser med fingrene*

Theodin:
- Det var magen hun tok seg til.
- Tipper det som skaper trøbbelet her er den lille jenta di inni..
*smiler skjevt*
- Snakk med Isabell. Hun kan dette.. Åpenbart..

Terina:
*ser sårt på henne*
- Em..
*legger armene om henne*
*kysser kinnet hennes*
- Da må du si det til ham.

Alexander:
- Ja.. 
- Kanskje etterhvert
- Vet ikke om jeg er klar for eventuelle dårlige nyheter..
*drar hendene over kinnene*
- Og hvorfor sier du jente? Vi vet ikke enda
*ser spørrende på ham*

Emmeline:
- Jeg vet ikke om jeg tør
*snufser*
- Jeg er ikke klar for å miste ham..
- Dessuten, hvor skal han dra?
*tvinger frem en liten latter*

Theodin:
*rynker pannen spakt*
- Var det ikke jenter dere skulle ha da?
*trekker på skuldrene*
- Kjentes da ut som jente?

Terina:
*ler med henne*
- Nedi gangen kanskje?
- Nei men.. Snakk med ham!
- Han tåler det

Alexander:
- Lila sier en jente og en gutt.
*trekker stille på skuldrene*
- Så..
*kjenner han ikke klarer å tenke på det*
- Jeg må ha litt luft

Emmeline:
*trekker på skuldrene*
- Du har rett, men..
*smiler spakt*
- Vet ikke hva jeg skal si.
*legger seg ned på sengen med armen over hodet*

Theodin:
- Greit.
*smiler kjapt*
*går til side*
*kjenner seg mørbanka i kropp og sinn*

Terina:
- Si det som du sa til meg
*trekker på skulderen*
- Eller vil du jeg skal prate med ham?
*hever øyenbrynet*

Emmeline:
- Gud nei..
- Da mister han iallfall all respekt for meg.
*sukker tungt*
*hører døren går opp*

Daniel:
*hever brynene lett av søstrene på senga*
- Alt i orden?

Terina:
*snur blikket overrasket mot døra*
- Hvordan går det der inne?
- Vi hørte skrik..
*ser nervøst på ham*

Daniel:
- Ja.. Det går bra nå
*er fortsatt blek*
- Vi få se hvor lenge det varer
- Morten er der inne med henne så..

Terina:
- Bra?
*ser forvirret på ham*
- Begynte hun å føde eller hva faen?
*ser han er blek*
*setter seg opp på senga, før hun spretter opp og legger armene om nakken hans*

Emmeline:
*smiler spakt av hvordan de holder rundt hverandre*
- Skal gi dere litt rom.
- Fint at det går bra med henne..
*smyger seg ut og forbi dem for å finne Karsten*

Daniel:
*klemmer Terina hardt*
*kysser henne på siden av nakken*
- Jeg aner ikke.. Det var jævla ekkelt..

Terina:
*blunker til søsteren*
- Ånei.. Hingsten min..
*klemmer ham tett inntil seg*
- Håper det ordner seg nå

Karsten:
*sitter ute i hagen med de små*
- Mhm.. Mmm..
*drar hånda igjennom håret*
- Jøss.
*ser ned på Nathan som jabber og jabber*
*løfter blikket mot Lila og Astro*
- Forstår ikke bedre av hva han sier..

Daniel:
- Ja..
- Jeg er ingen healer, Ina
*sukker*
- De oppfører seg som om det er jeg som skal redde henne..

Emmeline:
*kjenner det kiler i magen av å se ham med barna*
*svelger*
*legger armene rundt nakken hans bakfra*
- Hei..
- Kan jeg snakke med deg?

Terina:
*stryker ham igjennom håret*
- Gjør de..?
- Men. Morten fikser det vel han?

Karsten:
*hører henne ikke før armene er rundt nakken hans*
*skvetter*
*hører Nathan begynner å le*
- Jøss, enda ei?
*smiler skjevt*
*ser kjapt mot Lila og Astro*

Daniel:
- Det er grenser for hvor mange eliksirer han kan brygge 
*trekker på en skulder*
- Isabell tok seg av det nå faktisk..
- Jeg tror hun er den av oss som er best på healing

Emmeline:
- De klarer seg.
- Angela er jo der borte
*nikker mot henne som sitter og ammer Rae*
*slipper taket om ham*

Astro:
*lager kysselyder mot dem*
*plukker en blomst til Lila*
- Her.. Du er ikke trist vel?

Terina:
- Ah..
*stryker ham over skuldrene*
- Så bra da!
*hører brått lyder ute i gangen*
*synes hun kjenner igjen en stemme*
- Er det Lewis?

Karsten:
- Jada.
*reiser seg kjapt*
- Var bare minien der som tøyt så
*flirer til Nathan og ser han sniker seg mot Angela*
- Hvor skal vi?

Lila:
*presser lippene sammen*
*ser dumt på ham men tar blomsten*
- Jeg er redd.

Daniel:
*rynker brynene*
*antar han kommer for Noira*
*men begynner å lure på om de har fortalt om Isabell*
- La oss se..
*går ut i gangen med henne*

Emmeline:
*trekker på skuldrene*
*nikker mot hengbenken i andre enden av hagen*
- Der?
*smiler svakt*
- Du kler unger..

Astro:
*dulter i henne når han ser blikket hennes*
- På grunn av at de vet om kreftene dine?

Lewis:
*går kjapt ned til rommet*
*braser inn med Sencario*
*ser spørrende på Morten*
- Er.. Er hun i orden?
*panisk i stemmen*

Karsten:
- De tiltrekkes mot meg
*smiler skjevt*
- Hva tenkte du på?

Lila:
- Nei..
- Men..hvis Noira dør nå så blir jeg så lei meg
*begynner å gråte*

Morten:
*ser opp*
*nikker til spørsmålet hans*
- Hun er ok, barna er ok..
*slipper Noira sakte og reiser seg*
*kommer nærmere og senker stemmen*
- Men.. Det var nære på.

Emmeline:
*trekker på skuldrene*
*setter seg ned*
- Bare samtalen vår i går
*trekker det ene benet under seg*
- Jeg bare følte at jeg åpnet meg og sa noe veldig personlig, og ikke fikk så mye tilbake
- Bare en forespørsel om å ligge

Astro:
*blir stille*
*kommer nærmere og legger de små armene om henne*
- Hun kommer ikke til å dø
*lover høyt og tydelig*