Harry Potter - New and Improved

Olgya:
- Jeg tar også gjerne en vakt..
- Jeg sover så dårlig likevel at om jeg dupper her eller i teltet er det ikke store forskjellen
*humrer svakt*

Karsten:
*smiler skjevt*
- Nei.
- Men det er viktig for meg.
*hever glasset*
- Viktigere enn kona.. jeg hadde valgt barnet

Emmeline:
*smiler svakt*
- Jeg kan ta i morgen..
- Jeg føler jeg må prate med Karsten.
- Han...
*ser fort på faren*
- Han tok det ikke pent.

Daniel:
*løfter brynene, men er forsåvidt ikke overrasket*
- Du hadde det?
*ser uimponert ned i glasset sitt*

Olgya:
- Han er så redd for at noe skal være galt Karsten..
*rister på hodet*
- Lisa var ung og frisk.. og ble gravid.
- De var så lykkelige her de gikk og strålte..
*mister noe av smilet og blir trist*
*sukker tungt*
- Så fikk de beskjed om at barnet ikke kunne leve.. det var vanskapt. De tok det bort..
- Så ble Lisa gravid igjen.. og på nytt.. og på nytt med et vanskapt barn.
*løfter blikket*
- Før hun selv døde av komplikasjoner under graviditeten..
- Hun mistet så mye blod..
*snur blikket mot Terina*
- Ble det sagt.. de var langt borte i utlandet når det skjedde..
- Lisa mente det var leiren som forbannet henne..
- Karsten mente det var fordi de var slektninger.. søskenbarn.
*biter kjeven sammen*
- Og det var nok kanskje det…

Karsten:
- Ja.
*tømmer resten av glasset*
- Det finnes alltid en annen som kan elske deg..
- Men det er meg.
- Jeg ser du er en annen type.
*hever blikket*
- Terina er noe for seg selv..

Emmeline:
*hører på i stillhet*
*kjenner igjen på den ekle følelsen av at han har holdt ting fra henne*
- Så trist.. så grusomt.
*svelger tungt*
- Han vil heller ha et barn enn meg.
- Det er viktigere for ham.
*senker hodet*

Daniel:
- Du har valgt henne som kone, i gode og onde dager.
- Da tenker jeg at man bør stå ved ordet sitt
*smiler stramt*
- Ikke løpe med halen mellom bena fordi noe potensielt kan gå galt.

Olgya:
*snur blikket mot Emmeline*
*rynker pannen*
- Hvorfor sier du det?
- Du er kona hans.
- Han kunne ha gått og fått bastarder hvor som helst..
- Du er viktig
*holder blikket hennes*

Karsten:
*snurrer glasset i hendene*
*holder blikket hans*
*smiler syrlig*

Emmeline:
*holder mormorens blikk*
*svelger tungt*

Abraxas:
*hadde ikke gjort ham noe om Emmeline fant en annen*
*men ser hun er lei seg*
- Gi ham bare litt tid, skatt

Daniel:
*heiser på en skulder*
- Men det er nå min mening..
*smiler kort*
- Ser du er uenig

Olgya:
- Ting går seg til
*blunker*
*klemmer om hånda hennes*

Karsten:
- Emmeline blir min andre kone.
- Jeg fulgte min første helt til døden.. og alle barna..
- Jeg vet ikke om jeg takler det igjen.
- Eller kan leve med at jeg har et barn som.. på grunn av meg er helt ødelagt.
*smiler stramt*
- Mye kan skje.
- Si aldri noe sikkert

Emmeline:
*nikker stille*
*blir heller sittende med søsteren*

Daniel:
- Nei. Det forstår jeg forsåvidt.
- Dette blir mitt og Inas første og siste.. Jeg orker ikke å se henne slik igjen.
- Men det er et valg vi tok sammen å beholde henne
*ser alvorlig på ham*
- Syns du ikke at Em også skal ha noe å si?

Karsten:
- Nei.
*hever blikket*
- Med meg?
*fnyser*
- Nei.

Daniel:
- Fordi..?
*hever brynene lett*
- Du vet alltid best?
*smiler kaldere*
- Bandasjen min rundt magen hilser..

Karsten:
*ser han ikke kommer noen veg med Daniel*
- Hvis Terina overlever dette… men mister tenner.. mistet håret.. blåser seg opp.. forandrer personlighet..
*smiler syrlig*
- Den dagen det skjer… da kan vi ta en prat.
- Eller ungen er helt vrak.
- Verden er ikke svart eller hvit.

Daniel:
*heller opp mer i glassene deres*
*nikker stille til det han sier*
- Neivel.
- Jeg skal ikke legge meg opp i det
*ser alvorlig på ham*

Karsten:
*heller glasset i seg igjen*
*rynker pannen når Noira kommer inn*
*kjenner humøret daler*
- Ja?

Noira:
- Er…
*ser Daniel sitter inne hos ham*
*smiler fort*
- Terina sover nå.. hun er stabil..
- Morten dro for å lage mer eliksir.. Emmeline sitter med Terina..
*holder blikket på Daniel*
- Det skal gå fint vet du.
- Det er tøft dette.. men det skal gå fint

Daniel:
- Takk, Noira
*smiler spakt til henne*
*nikker stille*
- Dere sier så.
*puster tungt ut*
- Fint at Em er der..
*smiler svakt*
- Takk for beskjed

Noira:
*blunker kjapt og går ut*

Karsten:
*drar hånda over ansiktet*
- Pass deg for henne nå..
- Hun er en fristelse

Daniel:
*fnyser*
- Absolutt ikke.
*smiler stramt til ham*
- Jeg er tro til konen min.

Karsten:
- Beinhard mann..
*hever øyenbrynet*
- Skål for den lille som snart er i armene dine.
*hever glasset*

Noira:
*kjenner hodet svirrer når hun går tilbake mot teltet*
*kjenner minnene om sine egne graviditeter og medfølelsen for Terina gnager i henne*
*går tilbake til teltet*

Alexander:
*sitter og mater Noor med en flaske*
*løfter blikket til Noira*
*svelger*
- Hvordan gikk det der inne?

Noira:
*kjenner en viss avsky kommer tilbake til henne*
*smiler kjapt*
- Krampene ga seg..
*kommer nærmere*
- Morten reddet henne med eliksiren..
*ser ned på Noor*

Alexander:
- Takk og pris..
*sukker lettet ut*
*legger Noor til skulderen sin og reiser seg*
- Var..
*kremter svakt*
- Var Olgya der inne?

Noira:
- Ja jeg..
*rynker pannen*
- Nei hun gikk forresten
*smiler kjapt*
- Hun gamle damen sant?

Alexander:
*nikker stille*
*svelger tungt*
- Hun..
*legger Noor forsiktig ned*
*snur seg mot henne*
*er åpenbart stressa*
- Det er.. mormoren min.

Angela:
*kommer tilbake mot leiren når det er blitt mørkere*
*får høre av Alva og Penelope at Astro er med Theodin*
*nikker stille*
- Sover hun?
*kommer nærmere for å se til Rae*
*smiler spakt og stryker henne over kinnet*
- Går det fint om hun sover hos dere i natt..?

Noira:
*ser overrasket på ham*
- Mormor..?
*får det ikke til å gli inn*
- Hæ?

Penelope:
- Ja det må hun bare..
*smiler forsiktig mot Angela*

Alexander:
- Mamma var tydeligvis herfra
*klarer ikke å forstå det selv*
*forteller mormorens historie i korte trekk*
*ser stille på henne*
- Det er helt sprøtt..
- Vi har hatt familie her uten å vite det..

Alva:
*vil bare gi søsteren en klem*
*klarer ikke å holde seg fra det*
*klemmer henne hardt i et par sekunder*
- Så mange netter du vil

Angela:
*smiler litt av søsteren*
*stryker henne på armen*
- Det går fint med én natt
- Jeg må bare.. puste litt

Noira:
*rynker pannen svakt*
- Så..Så rart!
*smiler varmere*
- Men ei mormor..

Penelope:
- Pust du.
*smiler rolig mot henne*
- Det fortjener du virkelig