Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*svelger hardt*
*kjenner det sårer henne dypere enn hun vil si*
*kjenner det vrir seg på innsiden av henne*
*går gråtkvalt tilbake til barna*

Morten:
*ser på Noira*
*hever brynene lett*

Noira:
- Vi trenger info..
*ser hardt på Karsten*
- Så ikke dø i forsøket.

Karsten:
*begynner smått å flire*
*hever øyenbrynet lett*
- Ingen planer om det.
*ser betryggende på henne*
- Dere er i trygge hender her.. du er livsfarlig.

Noira:
*klemmer hardere om seg selv*
*hever øyenbrynet lett*
- De skal være glade jeg var i det teltet..

Morten:
*hører tonen de har seg i mellom*
*reiser seg stille*
- Ser til barna.
*smiler stramt og går bort fra bålet*
*knytter hendene hardt sammen*

Noira:
*senker blikket i det Morten går forbi*
« Nå er jeg bare Karstens hore…»
*skjelver smått på hendene*

Karsten:
*ser etter broren*
*hever øyenbrynet lett*
*flytter blikket mot Noira*
- Jeg drar i morgen.
- Du får ha lykke til.
*smiler stramt*
*reiser seg og går tilbake mot deres gamle telt*

Emmeline:
*mater Lya og blir liggende å stirre opp i taket*
*hører Morten går frem og tilbake inne hos seg*
*føler virkelig med ham*

Noira:
*går inn igjen til barna*
*ser til at de sover*
*drar hendene utmattet over ansiktet*
*kjenner lippa bevrer*
*bestemmer seg og går kjapt mot Mortens kammer*
*ser sårt inn på ham der han tramper frem og tilbake*
- Hvor mange mil skal du gå?

Morten:
*ser kort på henne*
*stanser og hever brynene lett*

Noira:
*presser lippene hardt sammen*
*ser forskende på ham*
- Du er sint.. på meg?

Morten:
*biter kjeven sammen*
- Jeg er bare sint.
*ser bort*
*begynner å gå igjen*

Noira:
*prøver å holde tårene igjen og lager et grimase*
- Du kan ikke engang se på meg..
*rister sårt på hodet og snur seg bort*
*lar duken til kammerset hans falle ned*
« Du tåler ikke synet av meg»

Morten:
- Gi meg litt tid
*drar hendene over ansiktet*
- For guds skyld..
*mumler*

Noira:
*står midt i teltet og kjenner bena drar henne ut mot Karstens telt*

Max:
*ser Noira kommer utenfor*
*hever brynene sakte*
- Hvor skal du?

Noira:
*snur blikket kjapt mot broren*
*stanser opp*
*kjenner tårene presser på*
- Jeg vet ikke Max.
*svelger hardt*
- Måtte ha luft

Max:
*åpner armen for henne*
- Kom hit..
*smiler trist*

Noira:
*løper inn i armene hans*
*klemmer seg hardt inntil seg*
- Genseren din blir våt..
*hvisker tårevåt*

Max:
- Det går så bra..
*legger begge armene om henne*
*klemmer henne i stillhet*

Noira:
*står i en liten evighet i armene hans*
*kjenner nesen er tett og øynene ømme*
*svelger sårt*
- Hvordan har du hatt det..?

Max:
- Kjedelig.
*mumler og smiler spakt*
*stryker henne over armen*
- Og du?

Noira:
*blir stille lenge*
*presser lippene sammen*
- Jeg vet ikke Max..
- Jeg har bare overlevd

Max:
- Med Karsten..
- Det unner jeg deg ikke
*mumler enda*

Noira:
*svelger sårt*
*presser lippene sammen*
- Han.. har vært krevende å ha rundt seg.
- Spesielt når han ikke var edru.
*hvisker*
- Det kom seg..men det tok flere uker..
- Og jeg måtte hjelpe ham Max.. jeg kunne ikke ha ham rundt ungene slik

Max:
- Nei. Jeg skjønner det
*ser stille på henne*
*rynker brynene*
- Men mer enn bare hjelp skjedde, skjønner jeg?

Noira:
*kjenner seg kvalm når hun nikker*
- Jeg hadde ikke kontroll sist..
- Og jeg hadde kontroll de første gangene denne gangen også..
*hvisker stille*
- Han gjorde ingenting denne gangen… men det skjedde.
*kjenner hun brenner av skam*
- Jeg lot det skje

Max:
*blir stille*
*ser mot søsterens værelse*
- Man gjør det man må for å overleve, antar jeg.